-
Venner og bekjente!
Jeg vet at folk jeg kjenner har funnet siden min og snoker rundt, jeg har visst det lenge selv om det kun er en som har innrømmet det og det underlige var at jeg allerede visste det. Det er selvfølgelig også noen som har fått bloggadressen, men det er ikke mange av dem..
Så jeg vet det er et faktum at muligens flere jeg kjenner enn de jeg har invitert og de jeg har skaffet bekjentskap med av bloggkollegar som har møtt meg, leser det jeg skriver. Jeg visste det måtte skje en dag jeg er jo ikke den eneste i omgangskretsen som har internett. Selvom jeg er “anonym” så er det ikke så vanskelig å legge sammen to og to. Dessuten har mange sett at glasskaar.com støtt og stadig ligger oppe i nettleseren min. Man skjønner vel tegninga da?
Jeg har litt småproblemer med å forklare bloggefenomenet og hvorfor jeg gjør det for folk ”utenfor” og jeg tror muligens venner av meg synes mine små nerdete hobbyer på jenterommet er en smule tåpelige eller utleverende kanskje? Det er tross alt en slags dagbok jeg har liggende her. Og mer enn en gang har vi lurt på hva det er med disse menneskene som melder seg på realityshowene, men er ikke jeg som har en slik side som dette på internett akkurat et sånt menneske?
Jeg bryr meg ikke stort om å forklare hva jeg driver med for mennesker jeg aldri har møtt eller ikke kjenner, men når det kommer til venner, blir det noe helt annet.
Og hvordan forklare blogging for en som ikke forstår hva det er eller hva som hensikten med det? For min del er meningen enkel, jeg liker å skrive, og bare det finner jeg litt pinlig og innrømme (ikke spør hvorfor). Men jeg hadde da aldri lagt ut side på side med ord om jeg ikke hadde likt å skrive dem ned, det er da ikke fordi det er meg selv jeg vil utlevere. Jeg burde kanskje begynne å dikte opp litt mer, gå bort fra virkeligheten litt, eksperimentere og være litt mer kreativ.
En annen ting var at jeg ble plutselig bekymret fordi jeg muligens kan ha fornærmet noen, jeg skriver om mennesker i nær og fjern omgangskrets, men det er bare små komiske situasjoner uten personbeskrivelser eller noe som utleverer dem. Folk som ikke kjenner dem vil jo aldri forstå hvem de er uansett, men likevel, tenk om noen tolker feil, det kan ikke være så morsomt å lese en mindre smigrende beskrivelse av seg selv.
Men det vil jeg si, om du er en av mine venner, er det ikke deg jeg har skildret i mine tekster. Mye av det som står er et sammensurium, men handler ikke om den venninnen jeg går på kino med, tar en halvliter med på fredagskvelden, står sammen med i øvingslokale eller inviterer over på middag. Det er mennesker jeg på et vis streifer borti, de som kommer og går, de som uten videre forteller om hva det måtte være til meg før de forsvinner igjen.
Om du er min eks derimot… huff og huff, jeg er et dårlig menneske… selvrettferdig også.
Planen var å ikke bli revet for mye med, ikke opplyse til noen hva jeg driver fritiden min med, men jeg har allerde invitert noen til å lese, og det er fler der ute som leser, man har de som vet det er meg, og de som enda ikke har skjønt det er meg, det er bare et spørsmål om tid…
- Vet du hvem jeg er?
Stikkord: anonymitet, bekjent, blogging, venner, vennskap
Postet i Vennskap&Sosialisering | 15 Kommentarer » -
PARFORHOLD!
En kompis klaget mye over at alt er bygget rundt parforhold, nesten alle sosiale sammenkomster dreier seg rundt par, det å være to og to. Det å fungere ene og alene er ikke så enkelt da ingenting er tilrettelagt for det. En skal for eksempel være ganske så stødig økonomisk om en har lyst til å bo for seg selv i egen leilighet i Oslo. Men det er ikke bare det økonomiske jeg tenker på, det er også slik i sosiale sammenkomster, og for første gang er jeg enig med min kompis (som forresten har blitt til to da han har funnet seg drømmedama). Jeg tvilte aldri på det før, men nå har det virkelig gått opp for meg hvordan det fungerer og kommer til å fortsette fremover helt til de skiller seg igjen og plutselig ser hvor ensporet opptatt de har vært av en og samme person i alle år og for første gang skal prøve å gå litt rundt alene. For det er ofte det som skjer.
Foto: WEBPSYKOLOGEN.no
Jeg er ikke misunnelig når jeg ser dem stående to og to mens de glaner på fyrverkeri, eller er lidenskapelig inni hverandres øyne så de nesten glemmer å gå på trikken, jeg ønsker ikke å være i demmes situasjon, jeg vet ikke om jeg har lyst på en kjæreste igjen engang, hvertfall ikke en tøffel med slapt og vemmelig håndtrykk. Jeg ønsker meg heller ingen kjæreste når jeg sitter på puben og de støtt og stadig avbryter konversasjonen med babyprat og smånussing seg i mellom. Jeg har overhode ikke lyst på kjæreste når jeg ser hvordan mennesker forlater omverdenen totalt og jeg blir oppringt av venner kun fordi kjæresten er ute med gutta eller jentene eller måtte reise utenbys. Whatever!
Jeg blir heller litt oppgitt når mennesker kommer tilbake etter ett forhold som viggo-venneløs, det er da virkelig ikke mitt problem at folk oppfører seg som duster og neglisjerer verden totalt bare fordi hormoner, endorfiner og alle slags rare følelser plutselig tar over for alle fornuftige tanker. Jeg har gjort utallige avtaler med folk, der jeg har vært på vei mens det tikker inn en tekstmelding «Sorry, kan’ke idag. Kjærsten kan ikke være med» Enkelte ganger har jeg opplevd å spleise med et par hvor jeg har betalt halvparten og ikke en tredjedel, det er ikke for å være smålig, men det sier litt om at de plutselig ikke lenger står som to enkeltindivider, men ett dobbeltindivid. Eller enda værre, «annenhver runde» på bordet gjør at jeg må betale to mens jeg bare får en tilbake. La meg aldri bli slik.
Foto: LINDSAYLOHAN FOR MUSE
Jeg vet ikke hva jeg føler når jeg plutselig ser at omverdenen bare består av par. Ikke misunnelse, men kanskje en viss motvilje, det er kanskje ikke pardannelsen i seg selv som står meg imot, jeg unner da folk en kjæreste. Men det er vel det at de er i ferd med å bli etablerte og det synes jeg er skummelt. Fra å være selvstendige morsomme individer med egne tanker, møter jeg plutselig noe traust og gammeldags som sklir rett inn i de normer en selv mente de var imot, jeg ser noen som ikke kan vente med å lage familie. Alle like benektende selvsagt, «nei vi er da ikke kjedelige», «vi skal da ikke etablere oss enda». Akkurat som som en i begynnelsen vil nekte for sin hasj eller nikotinavhengighet, er det nok av mennesker som vil nekte for at de er i ferd med å bli voksne etablerte og muligens kjedelige mennesker. Aldri mer kan vi prate hele natta, aldri mer kan jeg overnatte i sengen ved siden av og bare prate med vedkommende til vi sovner, aldri kan vi snike oss ut på tilfeldige natt-turer eller bare dra på hytta med venner. For plutselig heter det «venninneturer» plutselig heter det «jentekveld på byen» noe man kan skvise inn når kjæresten er bortreist eller er «ute med gutta». Enkelte er så ekstreme at de tar med kjæresten overalt selv om personen bare blir sittende stum og dum mens jeg lurer på hva i alle dager jeg skal snakke med dem begge om. For jeg velger mine venner, men jeg velger ikke mine venners kjærester, om jeg finner dem irriterende kan jeg ikke vise det, men kommer vi altfor godt overens er det også galt.
Nå skal det sies at det er ikke er lenger siden enn rundt 3måneder siden at jeg flyttet fra min samboer og forlovede gjennom seks år. (Og nei, jeg er ikke bitter.) Men, jeg klarte å dra på byen alene, for ikke å nevne jeg hang ikke rundt halsen hans i tide og utide og smånusset, koste og pratet babyprat i sosiale sammenhenger. Jeg trengte ikke å ha han med meg han på alt, og ikke han med meg heller. Jeg kunne lett stikke en uke til ett eller annet kult sted, jeg ga ikke opp livet mitt selv om vi var to. Og jeg spurte aldri om tillatelse. Jeg sier ikke at alle forhold skal være slik, det varte jo ikke det heller. Men man kan vel fortsette å være seg selv selv om man har fått seg kjæreste. Jeg sier heller ikke at alle går igjennom personlighets endringer når de får seg kjæreste, og det trenger selvfølgelig ikke automatisk føre til at man blir kjedelig og uinteressant, men jeg ser tendenser rundt om meg som jeg ikke liker. Jeg er på god vei til å bli voksen. Men det finnes da måter å etablere seg på som ikke er totalt isolert fra det tidligere livet man hadde når man bare var en.
Så hva skal jeg gjøre?`Gi etter for alt? Flytte inn med den første og beste jeg møter? Er jeg dømt til å henge med 20åringer eller fraskilte mennesker rundt 40 resten av mitt liv? En kjæreste kan skje meg og, om det gjør det blir jeg sikkert glad og fornøyd. Men jeg innser jo at jeg muligens har satt kravene og forventningene altfor høyt, jeg vil ikke bare ha en jeg kan ha interessante samtaler med, men også en jeg kan jobbe kreativt med og så skal han selvsagt ha et par andre vesentlige egenskaper som jeg ikke trenger å nevne her. Skal man tilbringe mye tid og bo med et annet menneske, er det jo kanskje en fordel at man fungerer sammen på andre plan enn nettopp i senga.
Foto: MARIECLAIRE.COM
Jeg kommer aldri til å neglisjere venner, jeg kommer ikke til å droppe hobbyer og interesser, jeg kommer ikke til å være nødt til å ha han med meg. Jeg kommer ikke til å «dobbeldate» med andre par, jeg vil ha en variert omgangskrets med alle slags mennesker, eller det aller viktigste; jeg vil aldri bli økonomisk avhengig av en mann.
Så om jeg i nærmeste fremtid skulle stikke fra en fest, så er det for å rusle ned til byen for å finne gamle kjente og gjengen til bruttern. For å drikke øl som en fjortiss og posere teit foran kamera med folk jeg ikke kjenner. Få stygge blikk fra noen damer fordi jeg prater med typene deres. For å bli fulgt hjem til døren av en fremmed fyr. Mens jeg egentlig skal møte min hemmelige elsker. For så å våkne opp i en mørk leilighet med gode minner fra en crasy nite-out.
Jeg misliker ingen mennesker. Men jeg har fått et anfall av etableringsangst.
Stikkord: angst, etablering, forhold, kjæreste, kjærlighet, samliv, venner
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 22 Kommentarer » -
IRRITASJON #3: En dårlig venn!
Enkelte ting finner jeg svært provoserende, som å bli sensurert av andre blant annet. I forgje uke ble jeg sensurert på Facebook, rettere sagt så ble det jeg postet slettet – om igjen og om igjen…
Jeg har en kamerat,vi møtes nesten aldri, prater ikke på telefonen, sender såvidt noen sms, og det er også lite kontakt over Facebook. Han er annen-hver-uke-pappa, student og i fulltidsjobb så det er klart tiden hans ikke alltid strekker til, jeg forstår alt det der! Ofte ser jeg ham kritiserer parforhold på Facebook “Taco, gullrekka, vin og samlivskos – dere har jo ikke noe liv lenger -Jeg er lei av at alle vennene mine har en partner – Dere er så kjedelige, ingen som kan finne på noe sprell med meg”
Dobbeltmoral! – Ikke fordi han er i et forhold selv, nei han er singel. Men jeg har ringt ofte, sendt sms ofte og prøvd å finne på morsomme ting. Det hele ender i at han ikke tar telefonen (han er jo en bussy mann), ikke ringer han tilbake (han er enda mer bussy), han svarer ikke på sms (Oj, det glemte jeg fordi jeg ikke hadde tid der og da og jeg glemte også neste som var en påminnelse på den andre fordi jeg heller ville sitte på Fjesboka å klage over alle vennene mine). Okey, jeg er litt brutal nå. Men han svarer aldri på sms eller telefonen. Og jeg burde egentlig spørre meg selv? Liker han meg ikke? Har jeg gjort noe galt? Men tanken slår meg ikke…For et par måneder siden tok jeg kontakt med kompisen min igjen, vi har ikke møttes siden i høst og har vel egentlig ikke skravlet noe sammen siden da heller – til tross for mine forsøk på å finne på noe og stadig klaging på Facebook over kjedelige venner har vi enda ikke funnet på noe. Så fikk jeg en post på fjesboka.
-”Hei, lenge siden – kaffe til uka eller noe slikt?” Oj, tenkte jeg, jøss – så koselig at han tar initiativ!
-”Ja, gjerne – hvilken dag passer spurte jeg tilbake” ikke noe svar. Det gikk noen dager, det gikk nesten en uke så sendte jeg en sms..
-”Hei, står tilbudet enda, på å finne på noe? Når passer det for deg? Jeg har en uke fri så jeg er åpen for det meste!” Han skulle sjekke ut når det passet, men jeg fikk ikke noe svar. Det gikk enda en uke. Klagingen over gullrekka fortsatte på fjesboka og jeg måtte spørre så jeg skrev på wallen hans.
-”Jeg hørte ikke noe fra deg forgje uke?” Jeg fikk notifications på at han hadde svart, men hvor var svaret? Borte(?)
-”Du? Det jeg skrev og det du svarte har blitt borte – Skjedd noe rart med boka? Gidder du svare en gang til?” Igjen fikk jeg notifications på at han hadde svart, men igjen var svaret borte. Jeg merket jeg begynte å bli provosert…
-”Sletter du det jeg skriver? Ignorer du?” Endelig et svar;
-”Jeg setter ikke pris på at folk kjefter på meg på wallen min. Min offentlige facebook-wall! Sånt gjør man ikke!”
For det første Mr PMS: Så har du selv valgt å gå offentlig med facebook profilen din og du stenger ute så mye som du selv vil!?For det andre så har jeg aldri kjeftet på deg!
-Post deleted-Jeg sendte en privat melding, bare for å få luftet ut, at jeg synes han var atal og at jeg aldri hadde kjeftet på ham, og at jeg ville ha meg frabedt slike beskyldninger om at jeg hadde skreket ut “Hvorfor ringer du ikke tilbake”, at jeg hadde satt pris på om han var så jævla bussy så går det ann å bare si “Sorry, jeg rekker det ikke”. Og jeg hadde forventet at han ikke slettet samtalen før jeg i det minste hadde fått se svaret, og at jeg forventet å få svaret på nytt da han først hadde slettet det.
Svaret jeg fikk var som følger;
“Jada men man gjør ikke sånt på wallen til folk. Det blir litt som å komme midt på en stor fest og stille samme spørsmål når man skriver sånt på face.. Slikt tar man privat og jeg syntes det der var godt over kanten. Jeg har jobbet dobbelvakter i to uker. Beklager at jeg har nedprioritert å kontakte deg og alle andre.”Jeg fortalte ham at han ikke trengte å beklage for prioriteringene sine, men konfronterte ham med han har tid til å sitte på facebook å klage over alle vennene sine som “aldri” tar kontakt, og da ville han vel også hatt tid til å skrive en melding om at det ikke passet likevel og ikke svare at han skulle sjekke det ut. Antagelig så viste han på forhånd at han skulle jobbe også. Jeg ytret at jeg synes han var arrogant som ikke tålte å få et spørsmål som andre kunne se om hvorfor jeg ikke hørte noe og jeg var skuffet over hvor nærtagen han var…
Jeg fikk ikke noe konstruktivt svar, kun at han ikke kunne svare på dette…. Jeg lurer enda på hvorfor og hva som skjedde…
For noen dager siden tok jeg igjen kontak, både på sms (ingen respons) og på facebook. Jeg ba ham med ut på noe moro og sa at siden jeg somregel alltid har mulighet til å bli med så forventet jeg at han sender på MEG en melding når det skulle passe… Igjen, ingen svar? Jeg undres på om jeg bare skal gi opp hele duden, eller om jeg skal gidde å sende en melding i ny og ne, jeg får jo uansett ikke noe respons – hverken fra eller til…
Har dere noen slike “venner”?
Stikkord: Facebook, Irritasjon, sms, sosialisering, venner, vennskap
Postet i Irritasjon | 35 Kommentarer » -
VENNER FOR LIVET!
Kall meg gjerne naiv, men jeg trodde det var slik at dersom noen kom bort til deg og spurte om dere skulle være venner, og så la til at dette vennskapet ikke kom til å koste deg en krone, da ville de fleste svart ja. Gode venner kan man som kjent ikke få nok av. Eller kan man det?Du skal velge dine venner med omhu. Men man kan da ikke vite hvem som er bra for deg eller ikke. Ikke på forhånd. Den dagen du finner ut det er det enten forsent, eller du har gjort ditt beste valg på lenge! Men hvor mange ganger skal du tørre å tro at man velger “riktig”?
Jeg husker ikke bursdager, og ingen husker min. Det er fint, da kan det gå forbi i stillhet, jeg er ikke så opptatt av sånt. Men jeg er flink til å ringe bare for å slå av en prat. Jeg liker telefoner. Det er ikke alltid jeg er så sosial, så det er ikke sikkert man ser meg hver uke. Men er mange som ikke er som meg, er mange som ikke ringer. Og hvis jeg først prater med de forteller de ALLTID om sin helg, og som ALLTID glemmer å spørre tilbake. Rart egentlig, men jeg må jo akseptere dems manglende interesse. Ikke noe å bli sur for det. Nei da. Likevel kjenner jeg at mitt engasjement for dem daler i takt med dems likegyldighet. Kanskje dem ikke gjør det med vilje? Bør jeg spørre dem om det? Ojj… her er jeg inne på noe av det vanskeligste i verden. Hvordan skal jeg få sagt det? Vi kan være så utrolig vare for negative tilbakemeldinger, og en fornærmet venn kan bli våres værste fiende.
Men, jeg tar det helt med ro, og det kreves at jeg har venner som også tar det med ro. Jeg elsker at folk ringer hver dag (det spørs jo hvem) og om jeg ikke blir plaget. Om de husker min bursdag er det hyggelig, men det er overhode ikke noe jeg forventer. Og jeg kan ikke gi det samme tilbake. Gjør det meg til en dårlig venn? Jeg glemte faktisk bursdagen til moren mitt et år, og kjæreste.. haha! Er jeg da en elendig kjæreste? Jeg synes ikke det, man kan da prate med meg om hva som helst, jeg er ikke selvhøytidelig, og jeg sier aldri nei til en tur ut. Jeg sladrer ikke om folk betror meg ting og jeg er stort sett pålitelig. Men jeg forstår at vennskap ikke varer om man ikke gjør noe for å holde det der.
Jeg har hintet frem noen ganger til venner at det som regel er jeg som tar kontakt, å får dermed følelsen av å være masete. Jeg kan forstå at andre ligger litt på baksiden der, kaskje de rett og slett ikke tenker over det. De ville jo ikke gått ut med meg om de ikke ville det selv. Siden de ikke tenker over det, å jeg har prøvd å hinte det frem, føles det kanskje teit å ringe? Er de redd for at jeg tror de ringer bare fordi de må? Jeg mener ikke at de mangler sosial intelligens, eller ikke bryr seg, men kunne ønske folk var litt mindre opptatt med seg selv, og klarte å ta seg litt tid! 5 minutter…
Min plan er at jeg skal gjøre sånne ting som snille og omtensomme jenter gjør, sende en hilsen til folk på bursdager, kjøpe små gaver. Ta med venner som har en dårlig periode ut. Bake kake til premenstruelle venninner, kjøpe valentinskort, konfekt, nei ærlig talt, det blir jo bare tull. I første omgang kan jeg begynne å godta at noen folk er enda mer avslappet enn meg!
Stikkord: venner, vennskap
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 26 Kommentarer »
