-
IGÅR, IDAG, IMORGEN!
Igjen står jeg vaklende, kaoset smiler til meg som om det var en venn. Jeg har gått meg selv til blods, jeg er hodeløs og naken. Kunne det ikke bare være et mareritt? Nei nei, jeg er lys våken. Alle har det vanskelig til tider. Det er lett å gå seg bort. Problemet er at imorgen kommer så fort. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger, jeg trodde jeg hadde sikret meg kontroll. Men når sant skal sies så spises jeg opp innvendig. Jeg sturer rundt i min egen selvmedlidenhet, fordi jeg ikke klarer å leve opp til min innbilte verdighet. Man kan ikke lyve bort gårsdagen, man kan ikke gjøre terrorister til helter eller vinteren om til vår. Det vil ta tid før isen smelter. Det finnes heller ingen vei tilbake, når imorgen kommer har idag blitt til igår. Men man har med seg i går når man møter idag. Visdom, sår, svik og nederlag. Man kan ikke svømme mot strømmen. Om gårdsagen får overtaket forsvinner fremtidsdrømmen. (Bjørn Eidsvåg)
Noen ganger skjer det ting som gjør at man får et helt forandret syn på livet. Når man opplever flere slike ting på en kort tidsperiode er det ikke alltid lett å vite hvor man står. Det kan være helt utrolig frustrerende når man egentlig bare vil vite hva man vil. Så hva faen vil jeg egentlig? Vil jeg springe rundt, være singel, overfladisk og late som om jeg bare nyter livet? Eller er alt dette bare små detaljer.Store alvorlige ting har skjedd i mitt liv, og jeg tror jeg har distansert meg så mye at jeg ikke helt forstår hvor jeg står oppi dette. Dagene bare flyr av gårde, jeg får ikke tid til noen ting. Jeg er tiltaksløs og super emosjonell, kjempe egoistisk og bare generelt ganske lost. Når noen spør meg hvordan jeg har det må jeg stoppe opp og tenke. Jeg vet faktisk ikke. Og det er utrolig frustrerende.
Jeg distanserer meg veldig fra mennesker som prøver å bry seg om meg, samtidig som jeg støtter meg på alle mine venner. Men jeg blir bare mer frustrert av det. Jeg blir helt enormt sugen på kroppskontakt når jeg har denne rare perioden i mitt liv. Min sosial verden får meg til å glemme alt så lenge de er rundt meg. Men så fort stillheten innhenter meg, er jeg tilbake i alle de forvirrende følelsene og tankene igjen.
En gang hadde jeg alltid kontroll, jeg taklet alt, jeg var flink i forsvar, ekspert på høflighet, jeg er utadvendt men jeg vet for mye om ensomhet. Jeg var alltid beredt, jeg sto sjeldent uten svar. Nå er jeg sliten. Jeg gir – selv om jeg er tom.
En gang kjedet jeg meg aldri i mitt eget selskap, en gang kunne jeg gå rundt en hel dag og bare smile, en gang satte jeg pris på alle de små tingene i livet. Nå er det ikke mye hjelp å få i selskap med meg selv. Det er jammen ikke rart at folk gjør de utroligste ting når de føler de er på avgrunnen.
Jeg svever i et tomrom. Jeg er tung, trist og vektløs. Turbulensen gjør meg svimmel.
Stikkord: angst, kjærlighet, livet, skam, sorg
Postet i Personlig | 7 Kommentarer » -
Ydmyke seg selv…
”Jeg kan ikke fordra lange slaskete baller, de skal være faste i formen…” Om jeg ikke allerede hadde sittet på bakken da jenta sa det, ville jeg falt ned fra stolen. Hun fortalte om den ekle mannen på jobben med trange bukser og altfor store baller, hun klarte ikke å la være å se enda så motbydelig hun fant han. Jeg klarte ikke å slutte å le. Den stakkars innbilske gutten fikk gjennomgå, og han ville aldri få vite det selv. Godt for han.
Jenter prater, en må være passe uvitende, gjerne eremitt i jungelen, på et fjell uten mobildekning om en ikke har fått med seg at jenter faktisk prater. Det finnes nok av dem som ikke sparer på detaljer.
Men likevel hender det at jeg får inntrykk at gutter ikke forstår dette. Enkelte brauter i vei som de skulle eie hele verden, de uttaler seg flåsete om damers kropper og det til tross for at de ikke gjør noe som helst for å ta seg ut selv. Om de bare hadde hatt minste innsikt i hvordan enkelte gransker hver eneste kroppsdel og legger ut i vemmelse, avsky eller med en viss grådighet, ville man nok vært litt mer vag med sine uttalelser når andre damer var til stede.
Jeg tror mannen som satt ovenfor meg på puben ville holdt kjeft om stripperne i Budapest om han hadde visst hva eksdama hadde fortalt om hans sengeprestasjoner. Ikke at noen hadde trengt å fortelle meg det, for hele han utstråler liten pikk, tafatt og talentløs i senga.
Jeg kan like godt krype under bordet når jeg sitter sammen en gjeng med playstation idioter som sikler på Laura Krafts pixel kropp, får henne til å svømme under vann får å få noen fine kameravinkler. Bruker man fantasien kan man sikkert overse at rumpa så en smule firkanta ut. Jeg ble ikke bare flau fordi jeg var den eneste jenta i rommet, men det var jo en smule pinlig at dette var mennesker over 25. Men de kunne gjerne vist litt takt og tone og ventet med å kommentere sånt til jeg var ute av rommet.
Damer er mer taktfulle sånn, de venter med objektiseringen og kommenteringen til menn ikke hører det, i hvert fall de jeg kjenner. Jeg har også til overs å møte damer som sikler på dataspill.
De søte små jentene prater, de som er så troskyldige, i det ene øyeblikket gjør de alt for å tilfredsstille mannen, dog sjeldent uten å forvente noe tilbake, hvis ikke, er det ingen nåde. Neste dag vil de dele hver eneste detalj til sine venninner med ord som ville drept selvtilliten til hvem som helst.
En bør tenke seg godt om før en prøver å gjennomføre trekant drømmen. Bare bruk hodet, to jenter som rotter seg sammen vurderer og dømmer en til helvete, hvor kos er egentlig det?
Ute hadde de plukket opp en søt gutt som de rota med etter tur.
De var nå på nachspiel. De danset til høy musikk
og i dansen hadde hun ene jenta gått litt lenger, men hun ble ikke særlig fornøyd med hva hun fant i boxershortsen hans, hun ble heller ganske lattermild. Jenta hvisket til sin venninne ”Det er det minste jeg noen gang har vært borti, du må bare sjekke det ut!”. Han forsto ikke et ord norsk og trodde antageligvis at han var på vei til å få sex med to fine damer, sa da jente nummer to begynner å fomle ned i buksa, ante ikke gutten at hun bare var ute etter å sjekke ut hvor liten verdens minste penis var.I slike situasjoner kan jeg forstå det ikke er lett å være mann. Jeg synes så vanvittig synd på han samtidig som jeg ikke klarte å la være og le da hun fortalte historien. Jentene avbrøt opplegget der og da, fnisende begynte de og vise han bilder av hunder og katter og det ble ikke noe på noen av dem den natta.
Personlig bryr jeg meg mindre om størrelser og andres miserable sexliv, selv ville jeg aldri klart å legge ut om slike intime detaljer. En gang gjorde jeg vel det i ren hevn, men det er ikke å anbefale, det gjorde alt mye verre. Men så lenge jeg faktisk lar meg underholde av slike triste historier og vulgariteter er jeg ikke hakket bedre enn dem selv.
Jeg kan vel si det sånn, folk får ofte som de fortjener. Det sier jo litt når mennesker ikke en gang er i stand til å respektere folk de hopper til sengs med.
Det er godt med selvironi så en må le sammen med andre av sine nedrige handlinger, det er ikke så unormalt å fomle litt og alle har vel et og annet de skammer seg over…
Stikkord: fyll, samliv, sex, sjekking, skam, øl
Postet i Sex&Samliv&Kjønn | 6 Kommentarer » -
PINLIGE ØYEBLIKK!
Noen ganger får jeg sånne øyeblikk, ting jeg ikke vil tenke på, saker jeg vil glemme dukker ufrivillig opp, det er helt tilfeldig hva som bringer det frem. Det er stygge hendelser, pinligheter jeg helst vil glemme, ting jeg ønsker ikke har skjedd, noe jeg ikke orker å tenke på. Det kan være noe som skjedde sist sommer, eller små ting fra videregående, noe som skjedde i fylla, kanskje noe jeg har gjort med eller mot en person eller ting jeg har sagt som har blitt misforstått.
Foto: FETTNERD.ORG
Jeg har en rekke pinlige øyeblikk lagret i min erindring. Når hukommelsen uoppfordret bringer opp slike hendelser, kan jeg fordype meg i det, krympe meg og bli liten, forsøke å presse det bort, lete ivrig og febrilsk etter avsporing, gripe fatt i første enkle lille ord som måtte få meg til å assosiere videre og la hendelsene forbli glemt i mørket, slik at de igjen kan dukke opp og spøke i upassende øyeblikk.
Men hva er det jeg har gjort, eller utsatt meg selv for, som gjør at jeg reagerer på en slik måte hver gang de kryper opp mot overflaten? Og hvorfor bryr jeg meg? Jeg klarer ikke å la være, det slår uventet ned, jeg tror det er god gammeldags skamfølelse. Om jeg har gjort noe som går utover mine oppfatninger av hva som ter seg eller ikke, vil det slå tilbake, det har ingenting å si om det er noe ”alle vet” eller ikke. Det er skyldfølelsen som brer seg og tar overtaket i korte små tidsrom.
Det er ingen nytelse i disse øyeblikk, men jeg føler en slags tilfredstillelse i det øyeblikket jeg faktisk klarer å si det høyt, fortelle det videre, så kan jeg le av det, ironisere, skape avstand og gjøre det ubetydelig.
Sammen med venninner kan vi grave frem det verste som vi gremmer oss over, vi kan forsøke og overgå hverandre. Det er morsomt helt til noen sier; ”oi, gjorde du virkelig det?” og det blir stille. Men enda så vemmelig det høres ut, liker jeg disse morbide former for samtaler, det er en merkelig form for åpenhet jeg opplever sjeldent, om brudd i vennskapet skulle skje, vil ikke ordene komme videre, en kan ikke si noe uten å rippe opp i egne ting.
Men alt kommer ikke frem, alle holder sitt tilbake, det er begrenset hvor langt ned i grumset man egentlig vil grave sammen med andre.
Det er også så forskjellig hva mennesker finner ubehagelig, hva noen beskriver som veldig pinlig, er noe jeg ikke ville reagert på i det hele tatt. Eller omvendt, hva et menneske skryter av, hva en person sier om seg selv for å fremstå som spennende og interessant, kan gi helt motsatt effekt, og alt jeg ser er en stakkarslig, pinlig og skjendet person.
Og selvsagt har tanken slått meg, hva om jeg skriver det ned, hva om jeg lar andre lese det? Vil jeg virkelig meg selv så vondt? Eller, kanskje noen ville tenke, er det ikke egentlig nok av det skrevet ned her fra før kanskje?
Men nei, jeg har så vidt rørt en liten overflate og i det øyeblikket jeg skulle glemme at jeg er et menneske, at det er meg selv jeg bretter ut og ikke en eller annen oppdiktet person, og at det kanskje kan sitte et og annet individ der ute som leser, er jeg ille ute. Slik åpenhet ville bare blitt flaut og grusom. Men jeg vakler gjerne litt i grensesonen.
Stikkord: pinlighet, skam
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 6 Kommentarer » -
SKAMFULL
En frase, en talemåte, en fast repeterende vending som har mistet sin betydning. Jeg har noen av dem, og en del bunner ikke i noe sant en gang. Noe startet ironisk, men repeteres så mange ganger at jeg glemmer ironien og vet ikke hva det betyr lenger.
Foto: Aftenposten - ISTOCK
En gang ble jeg beskyldt for å være politisk korrekt, det var sikkert ment som et slags angrep på meg. Siden føyet jeg ofte ironisk til at jeg var jo så politisk korrekt, og hvis jeg virkelig skulle plage, var det jo lett å forstå hvor man skulle dytte, det er jo intet som terger mer enn snusfornuftig liksom korrekthet. Men er jeg virkelig politisk korrekt? Nei ikke så veldig i grunn, jeg er ganske så flåsete.
”Jeg har ingen skam i livet” er også en frase, selvfølgelig, jeg har masse skam i livet. Hva det nå vil si. Det er bare ikke alltid jeg merker sperrene og vi har alle forskjellige grenser, men visse ting vil alltid komme sigende tilbake. Og hvis jeg selv delvis har klart å fortrenge mine pinlige handlinger, er det alltid noen andre som vil minne meg på det. På et uventet tidspunkt vil mine synder komme tilbake som et slag i magen og i hodet. Jeg har funnet ut at jeg får bare stå for hva jeg gjør, jeg får bruke det konstruktivt, lage morsomme historier ut av det, le av meg selv. Noe som selfølgelig er lettere å si enn å leve opp til.
Her om dagen var jeg i ett hyggelig lag, det var kveld men lyst ute, vi var ganske mange folk. Plutselig lirer et av menneksene noe ut av seg, et enkelt simpelt lite ord. Det traff, godt og lenge, jeg stilnet, det låste seg fast, i ti langsomme stille minutter holdt jeg kjeft, tanker, minner fra tidligere utagerende mystisk form for festing. Det var for lengst over, jeg har kommet videre, men så måtte denne mannen åpnet munnen, med et simpelt lite enkelt ord klarte han å bringe det frem igjen. Det var ikke det eneste, for det fantes ukjente mennesker der som husket. Det er en vond bekreftelse på en dag hvor fyllenerver og gårsdagens alkoholtåke spøker.
Men jeg lever videre og det er ikke så farlig når det kommer til et stykke. Men jo, jeg har masse skam i livet, så mye at jeg ikke klarer å skrive ned det vesle ordet som slo meg tilbake.
Stikkord: fraser, skam
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 9 Kommentarer »
