-
Bekreftelser!
Det er søndag og en lur dag og skrive blogg eller legge ut status på facebook på. Spesielt hvis du vil bli lest eller sett. Søndag er en dag som man kanskje har litt bedre tid enn ellers og dermed er folk flest innom og ser seg rundt i nettverdenen.
Og vi vil bli sett. Noen trenger bekreftelser mer enn andre. Mange av de mennene jeg har møtt, har et stort behov for å fortelle meg om at det er mange som vil ha dem. Hvor mange som liker dem og hvor mange meldinger de får. Eller hvor mange de dater. Jeg kunne trodd at de indirekte sier at jeg bør slå kloa i dem før noen andre gjør det. Men jeg tror ikke det er der det ligger. De leter hele tiden etter bekreftelser. Forsøker å fortelle seg selv at de er bra nok. Jeg dømmer dem ikke for det. Vi har vell alle vært der engang. Sørget for å bli likt og søkt arenaer hvor vi blir sett.
Jeg tror det er en grunn for alt vi gjør. Vi ønsker å oppnå noe. Hvis man roser noen i det de viser en positiv atferd, ja så vil man få mer av den atferden. Slik kan man endre atferd hos andre mennesker. Man får mer av den atferden man fokuserer på. Vi gjør ting fordi livet har lært oss at det lønner seg. Men det kan endres ved å sørge for at vedkommende forstår at denne adferden ikke lønner seg lenger.
De primære behovene må tilfredstilles først. Mat. Gjensidig kjærlighet. Så kommer trygghet. Vi vil ha grenser og struktur i livet vårt. Deretter kommer behovet for selvverdi, det å få anerkjennelse. Når disse behovene er tilfredstilt så kan vi realisere oss selv og vokse utover det vi allerede er.
Jeg forsøker å gjøre vanskelige ting enkle. Vi mennesker har blitt så sammensatte og kompliserte og det har blitt så vanskelig for oss å tørre å knytte oss til et annet menneske. Vi vil helst ha forsikringene om at ting ikke kan gå galt før vi i det hele tatt kaster oss inn i et nytt forhold.
Jeg kunne aldri tenkt meg å eie noen og jeg blir ikke sjalu, men jeg vil ha en som har evnen til å fortelle meg at han ser meg og elsker meg.
Det hender jeg tar meg selv i å analysere både meg selv og andre. Lettest blir det når jeg sammenligner folk med dyr. Mat, klapp og ros på de rette tidspunktene og du kan få kjæledyret din til å gjøre hva som helst.
Men tankespinn og analyser er bortkastet tid. For når kjærlighet og forelskelse oppstår, så mister du all visdom og all sunn fornuft. Kjærligheten driter i relasjonstestene, atferdsterapien og psykoanalysen. Vi har bare en tanke i hodet. Det å være sammen. Alt annet er igrunnen meningsløst.
Når hverdagen kommer tror jeg man kommer lengst med litt romslighet, litt kjærlighet og livserfaring som bør fortelle at det ikke nødvendigvis er grønnere noe annet sted.
Stikkord: bekreftelse, kjærlighet, samliv
Postet i Samfunn, Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 4 Kommentarer » -
Its never easy…
Jeg vil, han vil, vi vet det begge to, dette burde ikke være noe problem…
Jeg fiklet med telefonen, SMS kommunikasjon er ikke noe særlig. Jeg skulle hatt guts til å ringe, men hadde allerede dvelet på det for lenge, jo mer jeg tenker på den mest hverdagslige og naturlige ting, jo vanskeligere ble det, selv en liten tekstmelding ble plutselig vrien:
“Hei skal vi gå på ki….” nei det blir for dumt, kinodater, nei orker ikke, særlig når det er så mange venner og slikt jeg skulle truffet litt mer. Og tenk om vi tar en øl etterpå og finner ut at vi egentlig ikke har noe å snakke om, og det ender opp med at vi går hjem hver for oss? Det ville blitt en totalt bortkastet kveld.
“Skal vi lage middag …?” bare tanken ble frastøtende, jeg så den pinlige date situasjonen foran meg igjen og fant det fullstendig upassende. Jeg var da ikke så interessert i han selv om han dukket opp i tankene nå og da. Jeg tenkte på armene, på hendene og at han visste hva han drev med. Også var han så omtenksom og langt i fra dum, bra egenskaper alt sammen. Hva med; “Skal vi gå på fylla?” Nei, har allerede gjort det flere ganger, må komme forbi det der uten at det vakler i feil retning…
“Nå er du skikkelig overfladisk!” Jeg hørte stemmen til en venninne i hodet, hun ville selvsagt aldri sagt det, kanskje ikke tenkt det, men et sted mener hun det og jeg er delvis enig. Men det må jo være lov til å ha det litt moro. Han er jo okey, bare ikke en jeg vil være sammen med, det finnes hauger og lass med slike menn. Er jeg en fryktelig person fordi jeg tenker på den måten? Jeg bryr meg mindre om folk har tråkket langt over disse grenser for lenge siden, at det for mange er normalt å forholde seg til mennesker på en slik måte, jeg lurer likevel på om det går i rettning av kynisme.
Nei faen heller, tenkte jeg, hva har jeg og tape? “Skal vi pule?” sto det i meldingen jeg sendte og etterpå vemmet meg over. Er det mulig? Burde jeg skamme meg?
“Det er bare å komme oppom når som helst” var svaret.
Der burde alle flokene løst seg, men det gjorde det ikke. Det skled unna, jeg fryktet at jeg ville finne senga hans for komfortabel og synke tilbake et sted hvor jeg i utgangspunktet følte at jeg ikke hørte hjemme. Jeg ringte en annen i stedet. Det er også noe jeg gjør, jeg bruker en person til å avlede tankene bort fra den forrige…
Stikkord: dating, følelser, samliv
Postet i Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 6 Kommentarer » -
Kritisk ensomhet?
”Du må ikke være så kresen, du kan ende opp ensom” er det noen som sier…
Man har altså to alternativer, ta hva man får, eller bli ensom. Når ble det usunt å være kritisk og kresen? Skal man liksom bare grabbe fatt i en dude i helsetrøye, blad litt i pornobladene hans nikke bekreftende og ta en tur på danskebåten med han (Det er jo ikke noe styr og ta hans klesvask med i min.)?
Skal man finne en fyr så ordinær at alt man trenger er bare å endre litt på han, ilegge han noen sære egenskaper, eller engasjere seg i cricket, eller hva han nå driver med?
Eller hva med slackeren uten økonomisk sans som kjører alt til helvete, som egentlig “bare trenger å passes litt på?”
Kanskje man kan ta tak i den med hvite tennissokker og Addidas genser, for å kle han litt opp “om han bare får en litt annen klesstil og lærer hvordan man spiser med kniv og gaffel, er han jo egentlig ikke så ille..?”
Som om mennesket er en klump med trolldeig man bare skal slå seg til ro med.
Nei la folk være som de er, også de kritiske og kresne. La dem ende opp ensomme, jeg ser større lykke i det enn å skulle slå seg til ro med hva som helst.
Stikkord: ensomhet, kjæreste, parforhold, samliv
Postet i Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 9 Kommentarer » -
SJALUSI!
De fleste påstår å vite hva sjalusi er, men finnes det en klar definisjon på fenomenet? De aller fleste er vel enig i at sjalusi er et allmennmenneskelig fenomen som forekommer i alle grader – fra den mildeste antydning til den ekstreme sykelighet. Er det å hevde at man overhode ikke er sjalu, det samme som å hevde at man ikke kan eller ikke tør knytte seg så strekt til et annet menneske at man blir sårbar?
Vi blir sårbare idet vi knytter oss til et annet menneske. Vi risikerer å miste den andres kjærlighet. Denne følelsen av å ikke være elsket, å ikke være den utvalgte, men bli ensom og isolert er kjernen i våre sjalusireaksjoner. På denne måten kan man se på sjalusi som en pskologisk forsvars-reaksjon. Vi blir sjalu når vi oppdager at den vi er glad i føler seg tiltrukket av noe som vi selv ikke har. Vi blir satt i følelsesmessig ubalanse og selvtilliten blir svekket. Vi blir oppslukt i tanker om partneren vil forlate oss til fordel for en annen, eller om vi må dele våres partner oppmerksomhet eller kjærlighet med en annen.
Man kan si at sjalusi er følelser som oppstår i kjølevannet av en annen persons suksess eller lykke og på en eller annen måte reduserer ens egen. Samtidig så tror jeg at det er vanskelig å bli sjalu om man ser på verden gjennom større briller og tenker litt lenger enn nesa rekker.
For meg er en annen persons lykke og suksess en god ting. Når folk rundt meg er glade og oppstemte, vil de spre disse følelsene til andre. Jeg vil heller være omgitt av folk som gjør det “bedre enn meg” enn å være omgitt ulykkelige mennesker. Å se folk overstige mine evner gjør ikke meg sjalu. Det inspirerer meg.Jeg kjenner mange dyktige mennesker, og jeg kan ikke forestille meg å noen gang komme opp på deres nivå. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri føler sjalusi over deres prestasjoner eller suksesser, ikke engang når jeg føler skam over mine egne ferdigheter. Hvorfor? Jeg ser virkeligheten på en slik måte at andres lykke er ganske enkelt et annet uttrykk for min egen.
De fleste vil si seg enig i at sjalusi er egoistisk. For å bli sjalu må man først ha en tankegang basert på at vi er i konkurranse med hverandre. Virkeligheten må reduseres til “ditt ego vs andre mennesker”. Med en slik tankegang og opplevelser der noen skulle få drømmejobben istede for deg, en fantastisk kjæreste, eller et fantastisk hus bety at du og egoet ditt ikke kan få det. De vant mens du tapte. Så ønsker du å bli sjalu, bli følelsesmessig knyttet til noe eller noen og deretter mist det til noen andre..
Ved å holde fast ved tanken om at vi er i konkurranse med hverandre, vil du tiltrekke deg situasjoner som gjenspeiler tankegangen tilbake til deg. Den vil fremme alt du går glipp av. Den kjæresten du mistet, din beste venn, sjefen som uttrykker mer hengivenhet for dine kollegaer i stedet for deg. På grunn av denne tankegangen har jeg overhodet ingen tvil om at hvis du er utsatt for sjalusi, finner du nok av grunner til å føle sjalusi. Jeg sier ikke at disse grunnene ikke er gyldige eller at du bare bør late som du ikke får den korte enden av pinnen. Men er du klar over hvorfor dette skjer med deg? Inntil du ser sjalusien i øynene, vil du fortsette å gjenta mønsteret og finne nye grunner til å være sjalu.
Mitt nåværende syn på virkeligheten gjør det nesten umulig for sjalusi å oppstå. Jeg troen ikke på at vi alle er separate vesener i konkurranse med hverandre. Er det ikke flott å leve i en verden der andre er enda bedre enn du selv?
Det er ikke det at jeg er så gode på å håndtere følelsene mine som gjør at jeg ikke havner i situasjoner som kan gjøre meg sjalu – jeg kan bare ikke finne noe å være sjalu over. Kanskje det er fordi jeg føler at uansett hva jeg vil, kan jeg i utgangspunktet få det, om jeg forplikter meg til det.Jeg er ganske jevnt over fornøyd med hva jeg har oppnådd i livet. Jeg kunne selvfølgelig hatt en høyere stilling, en utdannelse, en bedre betalt jobb, kjæresten til veninna mi som bare er drit heit, eneste som setter en stopper for dette er ene og alene meg selv. Jeg lager mine egne begrensninger.
Så til en påstand så mange mener å tro på; Er virkelig sjalusi et tegn for kjærlighet?
“Han som er så fantastisk, han er sikkert ikke egentlig glad i meg, det var bare flaks at vi ble sammen, han finner sikkert ut av at han kan få det bedre, smilte han litt vel mye til kassadamen nå? Jeg må passe på at han ikke finner bedre, jeg må kontrollere ham, jeg må sjekke mobilen hans, jeg må lese mailen hans…”
Om partneren din er sjalu er det ikke fordi vedkommende er ekstra forelsket i deg, og det er viktig å heller ikke provosere frem sjalusi for å få bevis på kjærlighet!
Det er viktig å nevne at det er en forskjell på besettelse og et lite stikk i magen når noen åpenlyst flørter med kjæresten din. Sykelig sjalusi er manglende tillit til at man er bra nok slik man er, og man føler seg ikke fortjent til kjærlighet. Det kan bli en ekstrem måte å søke bekreftelse utenfra på, og kan stelle i stand mye drama og usikkerhet i forholdet, som i utgangspunktet er utfordrende nok uten! Om du eller kjæresten provoserer frem krangler og kommer med beskyldninger på grunnlag av filleting for å få bekreftelse – så er det et tydelig tegn på at sjalusien har tatt overhånd…
Sjalusi handler altså ikke om kjærlighet. Men om kontrollbehov, dårlig selvtillit, dårlig selvbilde og så videre. Ingen av disse egenskapene er gode. Det som er synd, er at sjalusien ødelegger. Den skaper aldri noe positivt, ikke for den som utsettes for det- og ikke for den som er sjalu selv.
Den “perfekte” partner skal man kunne stole hundre prosent på, dermed er det ikke nødvendig å bli sjalu. Det lille stikket man kjenner, er ens egen usikkerhet. Med andre ord; I et godt forhold, som sier at uansett hva som skjer så holder vi sammen. Når “Du stoler på meg – jeg stoler på deg” er tilstede, så eksisterer ikke sjalusi.
Når det er sagt er de fleste mennesker litt usikre på seg selv. Du kan føle deg utilstrekkelig for din partner, at andre kan gi ham/henne mer. Det er slett ikke så unaturlig. Men dersom man har 100% tillit til sin partner så vil også denne usikkerheten forsvinne, fordi man “vet” at vedkommende aldri vil gå fra deg, så lenge du behandler partneren med respekt…
Så sjalusi er usikkerhet, i en eller annen form. Til deg selv, til partneren, eller som regel til begge deler… og har ingenting med beundring å gjøre…
Stikkord: forhold, kjærlighet, parforhold, samliv, sjalusi
Postet i Samfunn, Sex&Samliv&Kjønn | 15 Kommentarer » -
SEX!
Hvordan går man egentlig frem? Når man har møtt en person man liker, skal man hoppe til sengs med en gang, eller skal man vente til ”det rette øyeblikk”? Og når er egentlig det rette øyeblikk? Og tenk hvis man bruker lang tid på å bli kjent å så går alt til helvete fordi man hoppet til sengs, er det ikke da litt kjedelig å ha brukt så lang tid på personen først da? Eller tenk hvis man ødelegger noe som kunne blitt veldig kult ved å ha sex med en gang? Men jeg skjønner ikke hvordan noe kan bli ødelagt av sex. (Sånn bortsett fra utroskap ødelegger forhold, men det er en helt annen sak). Hvorfor går det ikke an å bare ha sex da, og hvis det ikke egentlig var noe særlig, at man ikke passet sammen, så glemmer man det og fortsetter som venner? Okay, det fungerer kanskje aldri sier du?… Vell, det er mange ekser og lignende jeg har et godt vennskapelig forhold til idag…
Jeg er ikke noe fan av one nights, selvom det hender meg og fra tid til annen… Og man kan risikere å finne sin utkårede blant one-nights og? Ting blir ikke nødvendigvis alltid som man tror… Æsj, det finnes ingen fasit. Jeg tror jeg rett og slett skal forbli singel noen år..
Stikkord: forhold, one nights, parforhold, samliv, sex, sjekking
Postet i Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 9 Kommentarer » -
Ydmyke seg selv…
”Jeg kan ikke fordra lange slaskete baller, de skal være faste i formen…” Om jeg ikke allerede hadde sittet på bakken da jenta sa det, ville jeg falt ned fra stolen. Hun fortalte om den ekle mannen på jobben med trange bukser og altfor store baller, hun klarte ikke å la være å se enda så motbydelig hun fant han. Jeg klarte ikke å slutte å le. Den stakkars innbilske gutten fikk gjennomgå, og han ville aldri få vite det selv. Godt for han.
Jenter prater, en må være passe uvitende, gjerne eremitt i jungelen, på et fjell uten mobildekning om en ikke har fått med seg at jenter faktisk prater. Det finnes nok av dem som ikke sparer på detaljer.
Men likevel hender det at jeg får inntrykk at gutter ikke forstår dette. Enkelte brauter i vei som de skulle eie hele verden, de uttaler seg flåsete om damers kropper og det til tross for at de ikke gjør noe som helst for å ta seg ut selv. Om de bare hadde hatt minste innsikt i hvordan enkelte gransker hver eneste kroppsdel og legger ut i vemmelse, avsky eller med en viss grådighet, ville man nok vært litt mer vag med sine uttalelser når andre damer var til stede.
Jeg tror mannen som satt ovenfor meg på puben ville holdt kjeft om stripperne i Budapest om han hadde visst hva eksdama hadde fortalt om hans sengeprestasjoner. Ikke at noen hadde trengt å fortelle meg det, for hele han utstråler liten pikk, tafatt og talentløs i senga.
Jeg kan like godt krype under bordet når jeg sitter sammen en gjeng med playstation idioter som sikler på Laura Krafts pixel kropp, får henne til å svømme under vann får å få noen fine kameravinkler. Bruker man fantasien kan man sikkert overse at rumpa så en smule firkanta ut. Jeg ble ikke bare flau fordi jeg var den eneste jenta i rommet, men det var jo en smule pinlig at dette var mennesker over 25. Men de kunne gjerne vist litt takt og tone og ventet med å kommentere sånt til jeg var ute av rommet.
Damer er mer taktfulle sånn, de venter med objektiseringen og kommenteringen til menn ikke hører det, i hvert fall de jeg kjenner. Jeg har også til overs å møte damer som sikler på dataspill.
De søte små jentene prater, de som er så troskyldige, i det ene øyeblikket gjør de alt for å tilfredsstille mannen, dog sjeldent uten å forvente noe tilbake, hvis ikke, er det ingen nåde. Neste dag vil de dele hver eneste detalj til sine venninner med ord som ville drept selvtilliten til hvem som helst.
En bør tenke seg godt om før en prøver å gjennomføre trekant drømmen. Bare bruk hodet, to jenter som rotter seg sammen vurderer og dømmer en til helvete, hvor kos er egentlig det?
Ute hadde de plukket opp en søt gutt som de rota med etter tur.
De var nå på nachspiel. De danset til høy musikk
og i dansen hadde hun ene jenta gått litt lenger, men hun ble ikke særlig fornøyd med hva hun fant i boxershortsen hans, hun ble heller ganske lattermild. Jenta hvisket til sin venninne ”Det er det minste jeg noen gang har vært borti, du må bare sjekke det ut!”. Han forsto ikke et ord norsk og trodde antageligvis at han var på vei til å få sex med to fine damer, sa da jente nummer to begynner å fomle ned i buksa, ante ikke gutten at hun bare var ute etter å sjekke ut hvor liten verdens minste penis var.I slike situasjoner kan jeg forstå det ikke er lett å være mann. Jeg synes så vanvittig synd på han samtidig som jeg ikke klarte å la være og le da hun fortalte historien. Jentene avbrøt opplegget der og da, fnisende begynte de og vise han bilder av hunder og katter og det ble ikke noe på noen av dem den natta.
Personlig bryr jeg meg mindre om størrelser og andres miserable sexliv, selv ville jeg aldri klart å legge ut om slike intime detaljer. En gang gjorde jeg vel det i ren hevn, men det er ikke å anbefale, det gjorde alt mye verre. Men så lenge jeg faktisk lar meg underholde av slike triste historier og vulgariteter er jeg ikke hakket bedre enn dem selv.
Jeg kan vel si det sånn, folk får ofte som de fortjener. Det sier jo litt når mennesker ikke en gang er i stand til å respektere folk de hopper til sengs med.
Det er godt med selvironi så en må le sammen med andre av sine nedrige handlinger, det er ikke så unormalt å fomle litt og alle har vel et og annet de skammer seg over…
Stikkord: fyll, samliv, sex, sjekking, skam, øl
Postet i Sex&Samliv&Kjønn | 6 Kommentarer » -
PARFORHOLD!
En kompis klaget mye over at alt er bygget rundt parforhold, nesten alle sosiale sammenkomster dreier seg rundt par, det å være to og to. Det å fungere ene og alene er ikke så enkelt da ingenting er tilrettelagt for det. En skal for eksempel være ganske så stødig økonomisk om en har lyst til å bo for seg selv i egen leilighet i Oslo. Men det er ikke bare det økonomiske jeg tenker på, det er også slik i sosiale sammenkomster, og for første gang er jeg enig med min kompis (som forresten har blitt til to da han har funnet seg drømmedama). Jeg tvilte aldri på det før, men nå har det virkelig gått opp for meg hvordan det fungerer og kommer til å fortsette fremover helt til de skiller seg igjen og plutselig ser hvor ensporet opptatt de har vært av en og samme person i alle år og for første gang skal prøve å gå litt rundt alene. For det er ofte det som skjer.
Foto: WEBPSYKOLOGEN.no
Jeg er ikke misunnelig når jeg ser dem stående to og to mens de glaner på fyrverkeri, eller er lidenskapelig inni hverandres øyne så de nesten glemmer å gå på trikken, jeg ønsker ikke å være i demmes situasjon, jeg vet ikke om jeg har lyst på en kjæreste igjen engang, hvertfall ikke en tøffel med slapt og vemmelig håndtrykk. Jeg ønsker meg heller ingen kjæreste når jeg sitter på puben og de støtt og stadig avbryter konversasjonen med babyprat og smånussing seg i mellom. Jeg har overhode ikke lyst på kjæreste når jeg ser hvordan mennesker forlater omverdenen totalt og jeg blir oppringt av venner kun fordi kjæresten er ute med gutta eller jentene eller måtte reise utenbys. Whatever!
Jeg blir heller litt oppgitt når mennesker kommer tilbake etter ett forhold som viggo-venneløs, det er da virkelig ikke mitt problem at folk oppfører seg som duster og neglisjerer verden totalt bare fordi hormoner, endorfiner og alle slags rare følelser plutselig tar over for alle fornuftige tanker. Jeg har gjort utallige avtaler med folk, der jeg har vært på vei mens det tikker inn en tekstmelding «Sorry, kan’ke idag. Kjærsten kan ikke være med» Enkelte ganger har jeg opplevd å spleise med et par hvor jeg har betalt halvparten og ikke en tredjedel, det er ikke for å være smålig, men det sier litt om at de plutselig ikke lenger står som to enkeltindivider, men ett dobbeltindivid. Eller enda værre, «annenhver runde» på bordet gjør at jeg må betale to mens jeg bare får en tilbake. La meg aldri bli slik.
Foto: LINDSAYLOHAN FOR MUSE
Jeg vet ikke hva jeg føler når jeg plutselig ser at omverdenen bare består av par. Ikke misunnelse, men kanskje en viss motvilje, det er kanskje ikke pardannelsen i seg selv som står meg imot, jeg unner da folk en kjæreste. Men det er vel det at de er i ferd med å bli etablerte og det synes jeg er skummelt. Fra å være selvstendige morsomme individer med egne tanker, møter jeg plutselig noe traust og gammeldags som sklir rett inn i de normer en selv mente de var imot, jeg ser noen som ikke kan vente med å lage familie. Alle like benektende selvsagt, «nei vi er da ikke kjedelige», «vi skal da ikke etablere oss enda». Akkurat som som en i begynnelsen vil nekte for sin hasj eller nikotinavhengighet, er det nok av mennesker som vil nekte for at de er i ferd med å bli voksne etablerte og muligens kjedelige mennesker. Aldri mer kan vi prate hele natta, aldri mer kan jeg overnatte i sengen ved siden av og bare prate med vedkommende til vi sovner, aldri kan vi snike oss ut på tilfeldige natt-turer eller bare dra på hytta med venner. For plutselig heter det «venninneturer» plutselig heter det «jentekveld på byen» noe man kan skvise inn når kjæresten er bortreist eller er «ute med gutta». Enkelte er så ekstreme at de tar med kjæresten overalt selv om personen bare blir sittende stum og dum mens jeg lurer på hva i alle dager jeg skal snakke med dem begge om. For jeg velger mine venner, men jeg velger ikke mine venners kjærester, om jeg finner dem irriterende kan jeg ikke vise det, men kommer vi altfor godt overens er det også galt.
Nå skal det sies at det er ikke er lenger siden enn rundt 3måneder siden at jeg flyttet fra min samboer og forlovede gjennom seks år. (Og nei, jeg er ikke bitter.) Men, jeg klarte å dra på byen alene, for ikke å nevne jeg hang ikke rundt halsen hans i tide og utide og smånusset, koste og pratet babyprat i sosiale sammenhenger. Jeg trengte ikke å ha han med meg han på alt, og ikke han med meg heller. Jeg kunne lett stikke en uke til ett eller annet kult sted, jeg ga ikke opp livet mitt selv om vi var to. Og jeg spurte aldri om tillatelse. Jeg sier ikke at alle forhold skal være slik, det varte jo ikke det heller. Men man kan vel fortsette å være seg selv selv om man har fått seg kjæreste. Jeg sier heller ikke at alle går igjennom personlighets endringer når de får seg kjæreste, og det trenger selvfølgelig ikke automatisk føre til at man blir kjedelig og uinteressant, men jeg ser tendenser rundt om meg som jeg ikke liker. Jeg er på god vei til å bli voksen. Men det finnes da måter å etablere seg på som ikke er totalt isolert fra det tidligere livet man hadde når man bare var en.
Så hva skal jeg gjøre?`Gi etter for alt? Flytte inn med den første og beste jeg møter? Er jeg dømt til å henge med 20åringer eller fraskilte mennesker rundt 40 resten av mitt liv? En kjæreste kan skje meg og, om det gjør det blir jeg sikkert glad og fornøyd. Men jeg innser jo at jeg muligens har satt kravene og forventningene altfor høyt, jeg vil ikke bare ha en jeg kan ha interessante samtaler med, men også en jeg kan jobbe kreativt med og så skal han selvsagt ha et par andre vesentlige egenskaper som jeg ikke trenger å nevne her. Skal man tilbringe mye tid og bo med et annet menneske, er det jo kanskje en fordel at man fungerer sammen på andre plan enn nettopp i senga.
Foto: MARIECLAIRE.COM
Jeg kommer aldri til å neglisjere venner, jeg kommer ikke til å droppe hobbyer og interesser, jeg kommer ikke til å være nødt til å ha han med meg. Jeg kommer ikke til å «dobbeldate» med andre par, jeg vil ha en variert omgangskrets med alle slags mennesker, eller det aller viktigste; jeg vil aldri bli økonomisk avhengig av en mann.
Så om jeg i nærmeste fremtid skulle stikke fra en fest, så er det for å rusle ned til byen for å finne gamle kjente og gjengen til bruttern. For å drikke øl som en fjortiss og posere teit foran kamera med folk jeg ikke kjenner. Få stygge blikk fra noen damer fordi jeg prater med typene deres. For å bli fulgt hjem til døren av en fremmed fyr. Mens jeg egentlig skal møte min hemmelige elsker. For så å våkne opp i en mørk leilighet med gode minner fra en crasy nite-out.
Jeg misliker ingen mennesker. Men jeg har fått et anfall av etableringsangst.
Stikkord: angst, etablering, forhold, kjæreste, kjærlighet, samliv, venner
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 22 Kommentarer » -
THE EXFACTOR!
For litt siden fortalte jeg at jeg har endt mitt 6år gamle samboerskap og om en uke har jeg flyttet inn i ny bolig. Jeg bruker dagene på å pakke, skaffe til veie det jeg måtte trenge og bli frisk. Dette er tredje uka jeg får tilbake luftveisinfeksjonen jeg nettopp hadde blitt kvitt. Så to sykemeldinger, hostesaft, tran, melk og honning skal nå gjøre meg frisk… IGJEN. Legen sier det er livssituasjonen min som gjør at jeg er så mottagelig for disse infeksjonene.. Alt henger sammen på et vis. Fysisk og psykisk. Jeg har fått beskjed om å vurdere å bytte jobb, nattskift er visst ikke bra for kroppen min. Og jeg har fått beskjed om å kjøpe noe fint til meg selv, senke skuldrene og ta en tur på restaurant.
Foto: SHORTGUTSUPPORT.COM
Jeg som mente jeg ikke tok dette med at det var slutt noe særlig inn over meg. Men jeg må ha tatt feil. Jeg har kanskje støtet det av meg psykisk, jeg er jo ikke lei meg… Men kroppen reagerer.
Hverken kjæreste eller venner skal bryte en ned, de skal løfte opp og inspirere. De skal ikke begrense, de skal tilføre. Gjelder dette for exer også? Og hvor lenge etterpå kan man forvente å måtte lide av det?
Og hvordan er det egentlig når det blir slutt med noen du elsker. Hvor blir egentlig kjærligheten av? Den flyttes jo ikke, den kjærligheten som oppstår med neste type er en annen kjærlighet enn den du og exen har.. Og hvordan skal man egentlig takle exen? Og er det mulig å bare være venner?
Stikkord: forhold, kjærlighet, samliv, sykdom
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn | 7 Kommentarer » -
Leter menn etter den rette?
De fleste gutter synes det er morsomt å date og flørte med tonnevis av kvinner, (mange kvinner synes også det, men nå er det snakk om dere menn). Er det sånn at de fleste menn ønsker å finne den perfekte damen for å slå seg ned med.?Jeg er ganske lei av å høre om dere mannfolk som klager over at det blir for lite damer, og ikke bra nok damer, eller passende damer. Newsflash gutter! Uansett om du leter etter ”Miss Right” eller ”Miss Right akkurat nå”, dere må være igamet for å spille spillet.
Før dere begynner å jakte, hjelper det å vite hva dere leter etter. Hvis leting etter ”Miss Right”bare fører til ensomme kvelder foran TVen, er det kanskje på tide å endre forestillingen om hvem den perfekte dama skal være.
Dere må nyte sjekkingen, men det er ikke alltid nok å bare gå ut der på måfå uten en plan av noe slag. Leter dere etter den perfekte dama og dere ikke får de resultatene dere håpet på? Nei, men da må dere vite hva dere ønsker fra denne “Frøken Riktig” .
Alle menn har forskjellige behov når det gjelder forhold. Det er bare å innse at hvis du er 35 og fortsatt bor hjemme, må du finne en dame som synes det er greit å være avhengig av foreldrene. Er du arbeidsnarkoman og alltid på farten, bør du da være på utkikk etter noen som forventer at du skal være hjemme hele tiden? Ikke sett damene på pidestallen før du selv virkelig forstå hvem du er og hva du trenger.
Med mindre du lider av sykelig selvopptatthett, har du sannsynligvis funnet ut at du har feil. Og det vil hun også. Det handler ikke om at dama skal være perfekt. Men om at mannen og dama er perfekte for hverandre.
Husk at alle søk etter ”Miss Right” må inneholde en langsiktig komponent i kriteriene. Du kan lett finne den perfekte kvinnen (som vakker babe i super-sexy miniskjørt og stilett-hæler) men du vil en dag innse at hun ikke vil se slik ut for resten av livet. Hun kan ha ben herfra og til månen, men veier det virkelig tyngre enn et godt sinn og naturlig omsorg?
Venner kan påvirke deg, basert på hva de oppfatter som den perfekte dama. Men ikke la deg lure. Kompisen din som giftet seg med ungdomskjæresten har kanskje ikke samme meninger som deg. Og kompisen din sin har vært gift og skilt opptil flere ganger har trolig ikke mange råd å komme med. Din drømmedame skal skille seg ut for DEG, ikke for DEM.
Ikke let etter en dame som vil være moren din. Det er fint å ha noen som vil ta vare på deg, men det er også flott å ha noen som du vil ta vare på. Og for guds skyld, ikke vær sammen med en dame bare fordi moren din elsker henne.
Damer vil ha en trygg og selvsikker mann. Uten tillit og selvtillit er du et handikap før du har begynt. Du kan risikere å bli bitter av dating verdenen. Men det eneste du da vil kunne se frem til er et liv der du klapper hunden din og blir altfor oppdatert på menyene i God morgen Norge.
Det er aldri for sent å begynne å sjekke damer. Men tidsrammen er kortere når du er i 30-40-åra, du er ikke lenger ute med gutta for å lete etter en kjapp en med dama med de største puppene og det lengste håret.
Den perfekte dama for deg er der ute, men hun vil ikke være den du har laget i hodet. Være fleksibel og du vil til slutt finne en som vil gjøre deg lykkelig.
Stikkord: samliv, sjekking
Postet i Sex&Samliv&Kjønn | 26 Kommentarer » -
Hvor går grensen for utroskap?
Personlig tror jeg ikke jeg kjenner noen mennesker som synes utroskap er forsvarlig eller greit. Når jeg tenker etter så tror jeg alle jeg kjenner hater utroskap og spyr på det. Og heller ingen av de ville tilgitt utroskap.
Men hvor går egentlig grensen på å være utro? Selv mener jeg den er svært induviduell. Er man utro om man kysser en annen? Er man utro om man flørter på nettet? Ekker må det være kjønnsorganer inne i bildet? Og hva med emosjonell utroskap, er det like ille?
Likevel, selvom folk har nulltoleranse for utroskap, så har jeg hørt dem unnskylde andres sidesprang. Hvor er da denne nulltoleransen? Er det bare en fasade? Eller er det for å beskytte seg selv?
I et forhold har man sex med jevne mellomrom, man skal nå tro det er vanlig? Men hva om man bare får seg litt et par ganger i året, skal en da godta at partneren finner seg en elsker/elskerinne? Og blir dette da definert som utroskap?
Eller, hva om man er i et forhold der motparten mister sexlysten. Hva forventer man da at at parteneren skal gjøre? Og hvis man itilegg føler at de få gangene man har sex er en plikt? Kan en forvente at sexlivet er slutt når en er midt i livet fordi partneren enten blir syk eller mister sexlysten?Er vi laget for bare noen få runder i høyet i året?
Og vil man under alle mulige omstendigheter ikke klare å tilgi utroskap?
Det er utrolig mange som er utro der ute. Og under de rette omstendighetene kan vel hvem som helst være utro. Det er ingen fellestrekk ved alle som er utro. Det finnes de som er notorisk utro, men vanligvis skjer det «uheldigvis tilfeldigvis». Folk som er «tilfeldig» utro har altså ikke planlagt å være det, og de har antakeligvis ingen ønsker om å være det, men situasjonen lå til rette for det. Hva er det som driver folk til å bryte troskapen til sin partner?
Q: Har du opplevd utroskap?
Q: Hvor går grensen for utroskap?
Q: Kan du tilgi utroskap?
Stikkord: samliv, sex, utroskap
Postet i Debatt, Sex&Samliv&Kjønn | 38 Kommentarer »
« Tidligere Poster
