MAFIA I STILLETTHÆLER?

Skrevet av GLASSKÅR - 27. Dec, 2010 - 2 Kommentarer »

Etter å ha tilbrakt mye tid inne hos guttene bak HALVFIRE og kommentarfeltene deres. Har jeg hengt meg litt opp i dette med hvordan menn ser på norske kvinner og hvordan norske kvinner ser på seg selv?

Under Halvfire’s post med tittel: “Hvem sin skyld er det at du er ensom” har diskusjonen vært het. Med påstander om at norske kvinner er som damene i Sex & Singelliv, at norske menn vil kun finne lykke i utenlandske kvinner og at norske kvinner om 20-30 år vil sitte igjen som ulykkelige og bitre damer med et hat mot alle de utenlandske konene rundt omkring. At norske kvinner kun horer rundt og ikke klarer å holde seg til en person. At vi damer konstant er på søken etter noe “bedre” og at alle damers forhold er et tidsfordriv mot noe bedre… For ikke å snakke om påstander om at norske damer idag er selvsentrerte karriere megger, som hverken ønsker barn eller mann.

Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå at menn faktisk ikke har sett på Sex&Singelliv. Hvertfall ikke fulgt med. Det ville vært for mye forlangt og jeg har jo selv ikke sett “mannevarianten” Entourage.
Men til opplysning så omhandler ikke Sex&Singelliv kun sex, eller bare om singelliv. Men det dreier seg om å holde parforhold vedlike. Og jentene vi møter i serien er fire vidt forskjellige karakterer som dekker et godt spekter av ulike kvinne-karakteristikker.

Er det virkelig slik at norske kvinner er notorisk utro, at vi ikke vil ha en stabil mann med et varmt hjerte, som elsker, forguder og verdsetter oss? Tror norske kvinner at gresset er grønnere på den andre siden og dermed ikke klarer å slå seg til ro? Vil vi alltid ha noe bedre? Blir vi aldri fornøyd? Og er det slik at norske jenter er lette på tråden? Kler vi lettere av oss? Og hopper vi til sengs etter et par drinker for mye?

Folk kan da meget vel være interessert i å flørte uten å være interessert i å pule, de kan også være interessert i å bli bedre kjent med sjelen før de blir kjent med kroppen. Så hva er det med oss norske kvinner? Er vi sterke kvinner som tar det vi vil ha når vi vil ha det? Eller gjør det oss til usikre kvinner som søker kjærligheten og menn, og tar til takke med en natt med en fremmed? Det er sjelden jeg møter jenter som dater en stund før de hopper i høyet. Det er oftere at vi ikke går på date engang. Er det ikke like greit å teste ut varene først som sist?

Det er mulig noen vil kalle oss norske damer for lette på tråden. Jeg vil kalle oss målbevisste og med dårlig tid!

Enkelte norske menn har problemer med å finne seg en norsk kone som er villig til å gjøre alt husarbeidet og dulle med dem (uten at kvinnen skal kunne forvente dulling tilbake) og hva er vel poenget med en kone da? Jeg mener ikke at disse mennene ikke bidrar, men de vil bare bidra på mannemåten sin og få det de helst ikke vil gjøre selv tilbake. Som kvinne med eget verktøyskrin og som heller måker snø enn å henge opp klesvasken ville ikke et slik forhold gitt meg noe som helst.
“Hei, hva om vi flytter sammen så kan du gjøre 50% mer av husarbeidet du allerede gjør kun fordi du må, og så slipper du å ta den ene reparasjonen som kanskje er nødvendig i løpet av en måned?” Hmm, mindre gøye reparasjoner, mere kjedelig husarbeid? Nei takk, da bor jeg heller for meg selv.

En gang i tiden var det å tjene penger, gjøre ting man blir skitten av, eller andre “ufeminine” oppgaver sosialt uakseptert for en kvinne. Siden man ikke kunne gjøre disse tingene selv ble man avhengig av å være i et forhold med en mann som kunne gjøre dem. Og var det å ta seg av barna, lage middag hver dag og holde huset skinnende rent som skulle til for å kapre en av disse mennene, ja så gjorde man det. Heller det enn å bli utfrosset og sett ned på. Og for mennene så var det nødvendig med en kone om man skulle ha noe å spise i løpet av en dag. I en verden med store påtvungne kjønnsroller ville flest mulig av oss vært i et forhold eller ekteskap.

Jeg har ingenting imot forhold, snarere tvert imot, men jeg er skeptisk til å tvinge mennesker inn i bokser basert på kjønn for så å måtte gifte seg med noen for at ting skal gå rundt. For meg er det mye viktigere at folk rundt meg er lykkelige enn at de nødvendigvis er i et forhold. Jeg vil heller være singel fremfor å være i et dårlige eller til og med middelmådige forhold.

I min verden finnes det også noe som heter kjærlighet. En fantastisk greie som gjør at man blir glad inni seg av den minste ting, føler seg trygg og elsket basert på den man er, ikke hva man gjør, og får lyst til å gjøre den andre lykkelig bare fordi du blir så glad av å se ham smile. Kjærlighet får en til å inngå forhold og ekteskap basert på den fine personligheten til hverandre, ikke basert på hvor flink man er til å gjøre jobben sin som mann eller kvinne. For meg virker kjærlighet som en mye tryggere ting å basere ett forhold på enn fordeling av arbeidsoppgaver. Hva om noe skjer slik at du blir dårligere på å oppfylle din kjønnsrolle? Ved å spille rollen som mann eller kvinne gjør man seg selv til en masseprodusert vare som lett kan byttes ut.

Det finnes mennesker som kan gjøre deg lykkelig. Som til tross for at du har det fint alene vil gjøre verden til et bedre sted bare ved å finnes. Mennesker som gir deg sommerfugler i magen, selv etter mange år, mennesker som gjør vonde ting enklere og gode ting enda bedre. Sånt tar man ikke for gitt, sånt tar man vare på. Man må bare finne de menneskene som utfyller hverandre.

Jeg har aldri omtalt meg som feminist, og kommer nok heller aldri til å gjøre det. Jeg vil alltid kjempet for valgfrihet og rettferdighet for alle, det er nødvendig om man verdsetter ulikhet, men jeg vil ikke kjempe for kjønnene da jeg mener kjønn er uviktig i det store bildet. Så når samfunnet mener at norske kvinner diskrimineres og må beskyttes og hele den regla der, blir jeg uvel. Vi er ikke hjelpeløse og stakkarslige, og vi trenger ikke 40%regel eller 50-50 i styre og stell eller kjønnskvotering. Vi klarer å forhandle om vår egen lønn og menn er også hjemme med barna. Jeg trenger definitivt ikke staten til å likestille meg, og faktisk så diskrimineres menn oftere og oftere på grunn av alt pisset som snekres sammen. Blir du diskriminert og aldri kommer i posisjon til tross for at du har svært konkeransedyktige kvalifikasjoner, så må dette tas tak i uansett hvilket kjønn det rammer. Får du ikke selvstendig opptjeningsrett knyttet til permisjoner og barn, så er det urettferdig. Kan du ikke gå alene i de klærne du vil etter klokken 23.00 fordi du må ta ansvar for andres manglende grenser og impulskontroll, så må foten settes ned – vi kan ikke tillate at noen skal bli frarøvet sin frihet fordi andre ikke kan sette grenser – det er viktig å plassere ansvaret der hvor det hører hjemme. Uavhengig av kjønn.

Ved at kvinner tar ansvaret for seg og sin egen eksistensialitet, innebærer det nødvendigvis ikke at vi samtidig kan bli behandlet som spesielle, særpregede eller annerledes enn menn. I dette ligger det en vanskelig balansegang, i forhold til det å ta hensyn til individet – uansett kjønn, i motsetning til det å ta et visst hensyn – men begrunnet ut fra kjønn, alder eller lignende. All slik hensyntagenhet ut over individnivå, vil samtidig innebære en viss form for diskriminering, positiv eller negativ, man definerer uansett “den andre” som noe annet enn seg selv.

Begge kjønn skal ha respekt for hverandre, og “gå litt lengre” for den andres skyld, slik at det blir lettere å møtes på midten. Jeg leser rundt på nettet og ser det er mange som mener kvinner må lære seg å holde kjeft slik at den norske mannen skal få tømt seg i henne selv når hun ikke vil. Hva er det neste at vi skal lære oss å holde kjeft om? Når noen kaster seg over oss i en mørk bakgate? Hvor har omsorgen og forståelsen for de ulike kvalitetene og egenskapene blitt av? Og hvor fornøyd er den norske mannen med å bli fremstilt som et primaldyr som ikke kan fungere og yte uten å få tømt seg?

Jeg kjenner smarte menn og jeg kjenner smarte kvinner. Jeg kjenner urettferdige menn og jeg kjenner urettferdige kvinner. Jeg kjenner menn som er uten empati og evne til å se nyanser, jeg har også møtt slike kvinner. Jeg har møtt latsabber av noen menn som tror at verden skylder dem noe – jeg har også møtt slike kvinner.

Mange parforhold er dårlig, det ser vi ut fra skilsmissestatistikken, og grunnene til dette er mange. At enkelte menn ikke ser ut til å like kvinner som tar utdanning og ikke ønsker å være i forhold med dem, for stå for deres regning – selv mener jeg problematikken er mer sammensatt og at det som er vanskelig i et forhold er forårsaket av begge. På en eller annen måte.

Uansett kjønn så bør jo folk velge det som er best for dem personling, og i ett forhold det som kan støtte best for begge parter. Jeg lurer på hvorfor det er kvinnens ansvar å ha sex og lage mat, og lurer på når det blei det største kravet i ett forhold. Det er vel ganske personlighets rettet hva en partner klarer å bidra mest med. I mitt forrige forhold var det jeg som ikke fikk nok sex, mat fikk jeg heller ikke. Og mannen klaget når jeg jobbet for mye. Men jeg må vel ikke til utlandet for å finne meg noe fordet? Det fins jo mange mennesker, og sikkert noen som kan tilfredstille mine behov også.

Er dere virkelig så svake at dere ikke takler kvinner som vil spille etter de samme reglene som dere?

Jeg synes det er skummelt at menn og kvinner fortsatt har slike holdninger. Det hadde vel vært fint å ha en kvinne som kunne være stille og gjøre som du sier? Det er jo så kjedelig når man må snakke sammen hele tiden, som om man har noe felles! Gud forby… Og sex er mye bedre når det gis som en tjeneste, og ikke oppstår av gjensidig lyst! Hvem har vel ikke erfart problemene som oppstår når kvinnen plutselig uttrykker egne lyster?

Stadig møter jeg mennesker som er uten evne til å se på andre mennesker som individer, bare en stor gruppe kjønn som man stiller opp mot den andre gruppen. Heldigvis finnes det norske (og utenlandske) menn som ikke vil ha underdanige koner som står på pinne for å pleie deres minste behov. Menn som, selv om de arbeider lange dager, insisterer på å ta oppvasken når de blir servert middag. Menn som mer enn gjerne vil dele fødselspermisjoner, og ikke føler seg truet av at kona jobber like hardt og tjener like mye. Menn som klarer å holde stimulerende samtaler med kona si, og som faktisk klarer å få henne interessert i å hoppe i høyet. Men som forstår at det tar to for å få et parforhold til å fungere. Menn som mener at menn og kvinner er likestilte vesen som har samme rett til og behov for å realisere seg selv.

Gudskjelov for oss “kravstore norske kvinner” finnes det mange slike menn, både i Norge og utlandet. Så det er langt fra noe tap for oss at dere andre finner dere utenlandske damer. Men jeg synes synd på de utenlandske kvinnene som lever sammen med egoistiske menn som har så lave tanker om dem.

Stikkord: arbeidsfordeling, karriere, kjønnsroller, likestilling, parforhold, rettferdighet
Postet i Debatt, Sex&Samliv&Kjønn | 2 Kommentarer »

Karrierekvinner!

Skrevet av GLASSKÅR - 8. Mar, 2010 - 6 Kommentarer »

Foto: Side2 - Shutterstock

Vakre karriere kvinner, Det er ikke mye som er mer irriterende.

Jenter  med egne meninger, penger og utdanning. Jeg har registrer at når piker får en  krevende eller attraktiv jobbposisjon, blir all medmenneskelighet, omsorg  og sjarm erstattet av herskesyke, egoisme og narsisisme. Plutselig, (kun av prinsipp) kan hun ikke gjøre det en mann ber henne om og hun tolker alt ytterst  negativt eller som trusler.

I anledning kvinnedagen spyr Ingunn Yssen og Marie Simonsen ut av seg noen gloser om at om kvinner vil bli likestilte, bør de hverken gifte seg eller få barn. ((Les kronikken som har skapt stor debatt…))
Problematikken  er at karrierekvinner, slike som Yssen og Simonsen, de med de skarpe albuene, er så veldig høylytte i den offentlige debatten, og at de har altfor mange hender på rattet i likestillingspolitikken. La tradisjonalistene få leve sine liv i fred. Så kan Yssen, Simonsen og de andre superfeministene og karrierekvinnene få så få barn de vil, dere må gjerne sende dem så tidlig som overhodet mulig i barnehagen, dere må gjerne lære dem med all mulig tydelighet at de tross alt må dele mammas oppmerksomhet med mamma selv. Det er deres barn.

Ta for eksempel Celina  Midelfart. Hun ødelegger for alle snille (hjemmeværende) piker. Hun oppfører seg  som en mellomting mellom luksusprostituert og et enebarn i trassalderen når hun  får oppmerksomhet og suksess. Ikke rart ingen gutter vil ha henne.
Det  er jo det som faktisk er tilfellet. Hva kan ellers få panikkaldrende og  småskrukkete menn som Røkke og Stordalen til å takke nei? At hun kommer borti  med tenna? Neppe.

Stikkord: likestilling, Midelfart, Røkke, Simonsen, Stordalen, Yssen
Postet i Nyheter, Sex&Samliv&Kjønn | 6 Kommentarer »

I anledning kvinnedagen!

Skrevet av GLASSKÅR - 8. Mar, 2010 - 2 Kommentarer »

Kvinnedag i dag! Hvorfor har vi ikke en mannedag? Jo, selvsagt vi har jo Mandag!

Når samfunnet mener at norske kvinner diskrimineres og må beskyttes og hele den regla der, blir jeg kvalm. Vi er ikke hjelpeløse og stakkarslige, og vi trenger ikke 40%regel eller 50-50 i styre og stell eller kjønnskvotering. Vi klarer å forhandle om vår egen lønn og menn er også hjemme med barna! Jeg trenger definitivt ikke staten til å likestille meg, og faktisk så diskrimineres menn oftere og oftere pga alt pisset de snekrer sammen, disse politikerne.

Ved at kvinner tar ansvaret for seg og sin egen eksistensialitet, innebærer det nødvendigvis ikke at de  samtidig kan bli behandlet som spesielle, særpregete eller annerledes enn menn. I dette ligger det en vanskelig balansegang, i forhold til det å ta hensyn til indivdet, uansett kjønn, i motsetning til det å ta et visst hensyn, men begrunnet ut fra kjønn, alder eller lignende. All slik hensyntagenhet ut over individnivå, vil samtidig innebære en viss form for diskriminering, positiv eller negativ, men definerer uansett “den andre” som noe annet enn seg selv.

Les mer…

Stikkord: hijab, Huitfeldt, kvinnedagen, likestilling, vold, voldsalarm, Yssen
Postet i Nyheter, Sex&Samliv&Kjønn | 2 Kommentarer »

Glattbarbert eller dusk?

Skrevet av GLASSKÅR - 5. Mar, 2010 - 21 Kommentarer »

FOTO: Tv2

Mens muslimske kvinner fjerner kroppshår som en del av en renselsesprosess etter menstruasjonen, fjerner vi kvinner i Norden ofte håret av helt andre årsaker. Som denne kvinnen - som ønsket å pynte seg for kjæresten. Hun regnet neppe med at hun kom til å kræsje…

Med kvinnefrigjøring og kampen om likestilling på 70-tallet, skulle man la hårene på leggene og under armene gro i fri utfoldelse. I tillegg var kortklipte guttefrisyrer en trend blant kvinnene, og den androgyne looken ble et uttrykk som sa mer enn tusen ord. Samtidig skulle mennene ha langt og ukontrollert hår.
På 80-tallet kom jappetiden, og trenden gikk fra naturlig til kontrollert. Dette ble ytterligere forsterket på 2000-tallet da glattbarberte overflater, og begrep som brasiliansk voksing fikk tydelig fotfeste i den skandinaviske kulturen. Med all denne barberingen har vi også klart å nesten bli kvitt flatlusa, og den kommer vel neppe til å bli savnet?
I vårt visualiserende samfunn er det liten tvil om at hårfrie områder fortsatt er viktig, og selv om brasiliansk voksing langt ifra er ute av trendbildet, skal man nå la det være igjen litt hår der nede.

FOTO: Nrk

“Den danske trendekspert Marie Duedahl sier til side2 at når så mange har fulgt en trend, er den ikke lengre interessant, og derfor har flere og flere begynt å eksperimentere med mer hårprakt der nede – altså individualisme. Hun går så langt som å si at mange har latt seg inspirere av neofeminismen – en tro om at kvinner er overlegen menn på alle områder.
– Kroppshår er tradisjonelt et maskulint symbol, og derfor signaliserer litt kjønnshår opprør, styrke og attitude. Men opprøret går altså ikke lengre enn til at det stadig er «no-go» med hår under armene og på beina. Det er her, kontrollen kommer inn, understreker Duedahl.”

Men det er dusken som er trendy! Ikke skogen på leggene Precious!
“- Jeg prøvde å barbere dem én gang, og det var så plagsomt og smertefullt, forteller Mo’Nique i et nytt intervju med stjernereporter Barbara Walters.”
Og, plagsomt og vondt? Vi lider alle litt for skjønnheten.

Hva med deg? Hår eller ikke hår?

Stikkord: 70-tallet, 80-tallet, brasiliansk voksing, intimbarbering, likestilling
Postet i Sex&Samliv&Kjønn | 21 Kommentarer »