Ikke har jeg reist. En harrytur til Sverige er det beste jeg kan skryte på meg, det siste halve året. Jeg kan ikke huske å besøkt min egen mor i Hedmark engang. Òg jeg som hadde så store mål om at i to tusen og fuckings elleve skulle jeg reise land og strand. Paris, London, Madrid og til en øde vinfarmen et sted i Frankrike. For ikke å glemme alle Trondheimsturene jeg har planlagt men som jeg bare har “glemt”. Jeg har vel ikke hatt behovet for å røre på meg.

Ikke har jeg gjort så mye heller. Jeg har ikke blitt sprekere, heller ikke sunnere. Ikke møtt noen nye fete mennesker det er verdt å nevne. Jeg har heller drukket  litervis med øl og gikk akuratt ut med 2 søppelsekker med tomme rødvinsflasker. Jeg har laget meg middag en dag. Resten har folk laget for meg/til meg, iform av middagsselskap eller at jeg har betalt for det.

Når jeg tenker tilbake har jeg ikke gjort en dritt nevneverdig annet enn at jeg har vært svært sosial. Men har jeg opplevd noe? Nei, egentlig ikke. Men nå går jeg i dvale. Det gjør jeg hver vinter. Det er kaldt, guffent og jeg trives alltid best i mitt eget selskap. Jeg kan ikke love å hverken være aktiv på Twitter, eller her. Men jeg skal prøve. Jeg savner det litt.

Jeg skulle ønske jeg til tider fremsto som mer ydmyk. Jeg har en tendens til å ville fortelle alt det fine om meg selv. Kanskje jeg trenger mye bekreftelser, men er for utålmodig til å vente på at andre skal gi meg dem, og dermed oppfattes som selvgod? Jeg har en tendens til å late som jeg kan ting på en sånn måte at jeg kan virke belærende.

Jeg har tidligere vært leder. Og vil påstå jeg er flink til å rose og se andre. Jeg er god på små kjærtegn, gi komplimenter og er oppmuntrende. Jeg kunne sikkert vært en bedre lytter. Det er mange som har forsøkt å fortelle meg ting underveis. Jeg har to ører og en munn. Det er kanskje fordi jeg burde lytte dobbelt så mye som jeg prater. Men totalt sett så oppfattes jeg som sterk. En som får gjort ting og får til ting. Kanskje jeg til og med er irriterende effektiv og fratar folk både idèer, ord og ansvar fordi jeg ikke er tålmodig nok?

Det siste året har familien trengt meg mye. Min mor fikk brystkreft i høst og mannen hennes fikk slag ifjor sommer. Pappa har Ménières og min ene “stesøster” ble tvangsinnlagt på instutisjon før jul. Jeg er stolt av å kunne være en som gir, som trengs og som av og til betyr en forskjell. Det er godt å gi noe. Men iblant glemmer jeg meg selv. Jeg har aldri tillat meg å tappe andre for energi, selv ikke etter jeg gikk på veggen ifjor høst. Jeg burde være flinkere til å bare tenke på meg. Jeg er jo egentlig en egoist..

De siste syv månende har jeg kjent på livsglede, styrke og lykke. Det er sommer og vi har allerede tilbakelagt våren. Jeg har sprudlet. Utsrålt livsglede og kjent at jeg har vært god mot mine medmennesker. Jeg har merket at jeg har tiltrukket meg positiv oppmerksomhet og framstått slik jeg ønsker å være.

Fra tid til annen kjenner jeg meg alene, jeg savner den som lar meg få være litt mindre tøff i trynet. Den som vet at jeg ikke er like mye verdensmester som jeg framstår som, som vet at jeg er sårbar og at jeg også kan være ei lita puslete jente som ikke klarer alt.

Jeg vet at noen forakter svakhet. Men jeg er stolt over å kunne innrømme at jeg ikke alltid er like tøff i trynet. At jeg er liten, sårbar og at jeg av og til kjenner meg hjelpesløs alene. At det er det som gjør meg til et menneske og kanskje også noen ganger kan gjøre meg til et godt medmenneske. Jeg er ikke så forbanna tøff i trynet, men jeg framstår som det på en slik måte, at jeg har kjent på at noen nesten jubler når jeg viser at jeg ikke er det, og kanskje spesielt når jeg snubler og går på trynet.

Jeg kommer ikke til å se meg selv i et negativt lys fordi jeg innrømmer sårbarhet, svakhet og alenehet. Jeg er et menneske og jeg er bra nok. Akkurat slik som jeg er. Jeg vil være en som synes, som lever, som gjør feil. Den som ikke gjør det, gjør som regel ingenting.

Og den som kjenner seg selv godt nok. Han fordømmer ikke andre.

Og vi vil bli sett. Noen trenger bekreftelser mer enn andre. Mange av de mennene jeg har møtt, har et stort behov for å fortelle meg om at det er mange som vil ha dem. Hvor mange som liker dem og hvor mange meldinger de får. Eller hvor mange de dater. Jeg kunne trodd at de indirekte sier at jeg bør slå kloa i dem før noen andre gjør det. Men jeg tror ikke det er der det ligger. De leter hele tiden etter bekreftelser. Forsøker å fortelle seg selv at de er bra nok. Jeg dømmer dem ikke for det. Vi har vell alle vært der engang. Sørget for å bli likt og søkt arenaer hvor vi blir sett.

Jeg tror det er en grunn for alt vi gjør. Vi ønsker å oppnå noe. Hvis man roser noen i det de viser en positiv atferd, ja så vil man få mer av den atferden. Slik kan man endre atferd hos andre mennesker. Man får mer av den atferden man fokuserer på. Vi gjør ting fordi livet har lært oss at det lønner seg. Men det kan endres ved å sørge for at vedkommende forstår at denne adferden ikke lønner seg lenger.

De primære behovene må tilfredstilles først. Mat. Gjensidig kjærlighet. Så kommer trygghet. Vi vil ha grenser og struktur i livet vårt. Deretter kommer behovet for selvverdi, det å få anerkjennelse. Når disse behovene er tilfredstilt så kan vi realisere oss selv og vokse utover det vi allerede er.

Jeg forsøker å gjøre vanskelige ting enkle. Vi mennesker har blitt så sammensatte og kompliserte og det har blitt så vanskelig for oss å tørre å knytte oss til et annet menneske. Vi vil helst ha forsikringene om at ting ikke kan gå galt før vi i det hele tatt kaster oss inn i et nytt forhold.

Jeg kunne aldri tenkt meg å eie noen og jeg blir ikke sjalu, men jeg vil ha en som har evnen til å fortelle meg at han ser meg og elsker meg.

Det hender jeg tar meg selv i å analysere både meg selv og andre. Lettest blir det når jeg sammenligner folk med dyr. Mat, klapp og ros på de rette tidspunktene og du kan få kjæledyret din til å gjøre hva som helst.

Men tankespinn og analyser er bortkastet tid. For når kjærlighet og forelskelse oppstår, så mister du all visdom og all sunn fornuft. Kjærligheten driter i relasjonstestene, atferdsterapien og psykoanalysen. Vi har bare en tanke i hodet. Det å være sammen. Alt annet er igrunnen meningsløst.

Når hverdagen kommer tror jeg man kommer lengst med litt romslighet, litt kjærlighet og livserfaring som bør fortelle at det ikke nødvendigvis er grønnere noe annet sted.

Jeg tenkte på alt for å bli kvitt han,men lunsjen ble ødelgt takket være et pågående mannfolk som ikke tok et “nei det passer ikke, jeg spiser lunsj og leser avisen nå”

Jeg glemte episoden og fant en pub..

En mann spurte om han kunne sitte ved siden av meg, det kunne han ikke, men satte seg for det. Han fortalte meg at han var attraktiv og rik, og at jeg var pen, men at jeg skremte folk rundt meg, han sa også at jeg burde kle meg litt  mindre trashy, han henvendte seg til meg og sa; “hadde du vært dama mi, skulle du aldri fått lov til å gå slik”. Jeg finnes faktisk  ikke trashy – jeg var ikledd mine svarte hæler, en rocka nettingstrømpebukse, en svart shorts, en klassisk hvit topp som dekker det meste og en blå skinnjakke, jeg hadde tilogmed søte små blomster i håret…

Selv ble jeg ikke spesielt provosert, jeg levde lykkelig i gullfiskstadiet, i det jeg så en annen retning ble han glemt. Men andre hadde blitt terget på mine vegne og plutselig var det full diskusjon og sinte strofer som haglet rundt bordet. Jeg har sjeldent opplevd maken og jeg forsto det nok ikke en gang. Jeg så en annen vei og diltet etter da vi plutselig skulle finne en annen pub å henge på. Jeg enset hverken sinte mennesker eller tilløp til bråk som fortsatt var på flere kanter av meg. Det skjedde så fort og jeg forsøkte å få øye på noen rolige beherskede mennesker jeg kunne kalle mine nye venner for kvelden.

Mine venner er stort sett stabile og hyggelige mennesker, men det finnes altså enkelte som opplever små innslag av galskap, mens jeg selv i fylla opplevde et innslag av likegyldighet og ignoranse, kanskje ikke noe bedre det. Men hva kan man gjøre når folk rundt klikker? Jeg la ikke merke til hendelsesforløpet, det gikk så fort, jeg vil jo helst at “alle skal være venner”,så jeg ignorerer de som terger.

Og en annen ting, om det er lov å prøve seg, må det vel være lov og si nei også.

Såeeeh, søknader mottas: ine@glasskaar.com

Likevel, dette bruker jeg tid på. Jeg trenger ikke være pålogget til enhver tid, slik jeg er med facebook (internett er dop for meg). Sukker er så snill å sender beskjed til eposten min, og eposten min er enda snillere og sier fra til mobilen min.. “Noen har merket deg som interessant!” eller “Noen har sendt deg en flørt!”, for ikke å glemme “Noen har sendt deg en privat melding!”

Det finnes nemlig en hel haug med mennesker,om vi ser bort ifra de nevnte over (+ de som vil pule deg foran og bak mens de utfolder sine syke fetisher) som er på jakt etter den gode samtalen. Så hva er egentlig en god samtale? Og er det samtalen vi savner, eller er det mental nærhet?

I løpet av en uke har jeg mange samtaler. Det er ikke ofte jeg kan putte noen av dem i den båsen jeg vil kalle den gode samtalen. Jeg snakker ganske mye, både med ungdom, jevnaldrende, eldre og eldst. Og det er absolutt ikke bare ungdom som er i faser der de må gjøre valg som blir retningsbestemmende for resten av livet, slike valg møter vi på i alle livsfaser. Enkelte ganger oppstår det gyldne øyeblikk. Øyeblikk hvor relasjonen er god og hvor man når inn til folk. Man kan vel godt kalle dette å ha en god samtale.

Iblant inviterer jeg gode venner på middag. Over et glass rødvin kan det hende vi åpner opp og snakker om ting vi vanligvis ikke snakker om. Vi kommer nærmere på en måte og ikke bare mimrer om alt vi har gjort og alt vi skal gjøre. Vi snakker om følelser, om problemer på jobb og hjemme. Når vi kjenner oss trygge er det godt å stikke hull på den ballongen hvor vi gjemmer de vonde tankene. Må vi komme nær for å kalle det den gode samtalen, eller kan vi ha den gode samtalen når vi snakker med iver om et felles interessefelt?

Når folk på datingsteder snakker om den gode samtalen, så snakker de vel om en dyp samtale med en kjæreste. Mange av oss har vel opplevd disse magiske øyeblikkene når tid ikke aksisterer. Vi går inn i en boble og glemmer både tid og sted. Sitter på en bar med stjerner i øynene, ord finner ord og vi flørter over og under bordet. Vi skjønner ikke hvor tiden ble av, når personalet plutselig står der og forteller at de har stengt.

Den gode samtalen kan finne sted overalt. Det handler om å være tilstede i øyeblikket og livet, for jeg tror ikke den gode samtalen kan planlegges.

Hva er den gode samtalen for deg? Hvilke kjennetegn har den? Kanskje du kan fortelle om noen du husker?

En samtale som var et øyeblikk for evigheten.

Jeg fiklet med telefonen, SMS kommunikasjon er ikke noe særlig. Jeg skulle hatt guts til å ringe, men hadde allerede dvelet på det for lenge, jo mer jeg tenker på den mest hverdagslige og naturlige ting, jo vanskeligere ble det, selv en liten tekstmelding ble plutselig vrien:

“Hei skal vi gå på ki….” nei det blir for dumt, kinodater, nei orker ikke, særlig når det er så mange venner og slikt jeg skulle truffet litt mer. Og tenk om vi tar en øl etterpå og finner ut at vi egentlig ikke har noe å snakke om, og det ender opp med at vi går hjem hver for oss? Det ville blitt en totalt bortkastet kveld.

“Skal vi lage middag …?” bare tanken ble frastøtende,  jeg så den pinlige date situasjonen foran meg igjen og fant det fullstendig upassende. Jeg var da ikke så interessert i han selv om han dukket opp i tankene nå og da. Jeg tenkte på armene, på hendene og at han visste hva han drev med. Også var han så omtenksom og langt i fra dum, bra egenskaper alt sammen. Hva med; “Skal vi gå på fylla?” Nei, har allerede gjort det flere ganger, må komme forbi det der uten at det vakler i feil retning…

“Nå er du skikkelig overfladisk!” Jeg hørte stemmen til en venninne i hodet, hun ville selvsagt aldri sagt det, kanskje ikke tenkt det, men et sted mener hun det og jeg er delvis enig. Men det må jo være lov til å ha det litt moro. Han er jo okey, bare ikke en jeg vil være sammen med, det finnes hauger og lass med slike menn. Er jeg en fryktelig person fordi jeg tenker på den måten? Jeg bryr meg mindre om folk har tråkket langt over disse grenser for lenge siden, at det for mange er normalt å forholde seg til mennesker på en slik måte, jeg lurer likevel på om det går i rettning av kynisme.

Nei faen heller, tenkte jeg, hva har jeg og tape? “Skal vi pule?” sto det i meldingen jeg sendte og etterpå vemmet meg over. Er det mulig? Burde jeg skamme meg?

“Det er bare å komme oppom når som helst” var svaret.

Der burde alle flokene løst seg, men det gjorde det ikke. Det skled unna, jeg fryktet at jeg ville finne senga hans for komfortabel og synke tilbake et sted hvor jeg i utgangspunktet følte at jeg ikke hørte hjemme. Jeg ringte en annen i stedet. Det er også noe jeg gjør, jeg bruker en person til å avlede tankene bort fra den forrige…

Mennesket er det eneste vesen på jorden som kan smile. Det er et lys i vårt ansikts vindu, som hjertet bruker til å vise at det er hjemme.

[Henry Ward Beecher]

Jeg smiler når du sier noe morsomt, når du er latterlig, dum, intelligent, fremstår som en idiot eller sier noe smart. Jeg ler av deg når/om du har et stort ego, når du angriper meg, eller tror du er bedre enn meg. Jeg finner deg latterlig, om du er pompøs, om du tror dine bekjentskaper imponerer meg, om du skal sette meg på plass, eller fortelle meg hvordan jeg er uten å kjenne meg. Jeg ler rått av hersketeknikker og lar meg ikke terge av idioti.
Jeg smiler når du har et poeng, når du har mistet tråden i samtalen, eller kaver dypt ute i det. Jeg smiler for meg selv og alene. Jeg flyter avgårde og har det bra. Men om du kjenner meg, vil du alltid vite hvor du har meg. rått av hersketeknikker, og lar meg ikke terge av idioti.

Hvis du smiler når ingen andre er til stede, da mener du det virkelig.
[ Andrew A. Rooney]

Noen ganger, helt uoppfordret skjærer jeg den grimasen som viser frem tennene mine. Og egentlig så er “noen ganger” helt feil, jeg smiler faktisk ganske ofte. Jeg flekker tenner og grimasen er mer eller mindre klistret fast i ansiktet. Det er som en medfødt refleks som ikke lar seg fjerne. Jeg smiler så mye at jeg nesten føler jeg må forsvare det…

Det føles ikke så verst, men det har sine konsekvenser. Det får ordene mine til å virke snille, det ufarliggjør meg, det forer egoet til mennesker som allerede har overflod. Eller det har motsatt effekt, som en utbrukt og barnslig hersketeknikk hvor man ler av motpartens argumentasjoner. Det skjer ikke ofte.

Jeg smiler fordi jeg har lyst, fordi jeg stort sett er glad, og det er umulig å vri av seg. Jeg gjør det ikke for å smiske med en tilfeldig butikkansatt, heller ikke for å flørte med en forbipasserende eller et mannfolk jeg prater med på puben. Om noen blir glad, i dårlig humør eller direkte gretten fordi jeg smiler til dem uten grunn, er det likegyldig. For det er hverken rettet mot en dame i kiosken, noen som flakker rundt med blikket på dansegulvet eller en jeg passerer på gata, og jeg bryr meg mindre om hva de måtte tro.

Jeg smilte heller ikke til damen som skjelte meg ut på trikken, men etterhvert som ordene hennes ble mer skingrende, må jeg innrømme at det var henne jeg smilte til, og alt jeg følte var avsky. For første gang i mitt liv (og kanskje siste?), har jeg blitt skjelt ut fordi jeg smilte.

Så jeg smiler kvalmende mye uten å tenke over hva slags signaler jeg måtte sende ut, men hvorfor skulle jeg bry meg om det?