Bekreftelser!

Skrevet av GLASSKÅR - 29. May, 2011 - 4 Kommentarer »

Det er søndag og en lur dag og skrive blogg eller legge ut status på facebook på. Spesielt hvis du vil bli lest eller sett. Søndag er en dag som man kanskje har litt bedre tid enn ellers og dermed er folk flest innom og ser seg rundt i nettverdenen.

Og vi vil bli sett. Noen trenger bekreftelser mer enn andre. Mange av de mennene jeg har møtt, har et stort behov for å fortelle meg om at det er mange som vil ha dem. Hvor mange som liker dem og hvor mange meldinger de får. Eller hvor mange de dater. Jeg kunne trodd at de indirekte sier at jeg bør slå kloa i dem før noen andre gjør det. Men jeg tror ikke det er der det ligger. De leter hele tiden etter bekreftelser. Forsøker å fortelle seg selv at de er bra nok. Jeg dømmer dem ikke for det. Vi har vell alle vært der engang. Sørget for å bli likt og søkt arenaer hvor vi blir sett.

Jeg tror det er en grunn for alt vi gjør. Vi ønsker å oppnå noe. Hvis man roser noen i det de viser en positiv atferd, ja så vil man få mer av den atferden. Slik kan man endre atferd hos andre mennesker. Man får mer av den atferden man fokuserer på. Vi gjør ting fordi livet har lært oss at det lønner seg. Men det kan endres ved å sørge for at vedkommende forstår at denne adferden ikke lønner seg lenger.

De primære behovene må tilfredstilles først. Mat. Gjensidig kjærlighet. Så kommer trygghet. Vi vil ha grenser og struktur i livet vårt. Deretter kommer behovet for selvverdi, det å få anerkjennelse. Når disse behovene er tilfredstilt så kan vi realisere oss selv og vokse utover det vi allerede er.

Jeg forsøker å gjøre vanskelige ting enkle. Vi mennesker har blitt så sammensatte og kompliserte og det har blitt så vanskelig for oss å tørre å knytte oss til et annet menneske. Vi vil helst ha forsikringene om at ting ikke kan gå galt før vi i det hele tatt kaster oss inn i et nytt forhold.

Jeg kunne aldri tenkt meg å eie noen og jeg blir ikke sjalu, men jeg vil ha en som har evnen til å fortelle meg at han ser meg og elsker meg.

Det hender jeg tar meg selv i å analysere både meg selv og andre. Lettest blir det når jeg sammenligner folk med dyr. Mat, klapp og ros på de rette tidspunktene og du kan få kjæledyret din til å gjøre hva som helst.

Men tankespinn og analyser er bortkastet tid. For når kjærlighet og forelskelse oppstår, så mister du all visdom og all sunn fornuft. Kjærligheten driter i relasjonstestene, atferdsterapien og psykoanalysen. Vi har bare en tanke i hodet. Det å være sammen. Alt annet er igrunnen meningsløst.

Når hverdagen kommer tror jeg man kommer lengst med litt romslighet, litt kjærlighet og livserfaring som bør fortelle at det ikke nødvendigvis er grønnere noe annet sted.

Stikkord: bekreftelse, kjærlighet, samliv
Postet i Samfunn, Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 4 Kommentarer »

Kunsten å skape dialog!

Skrevet av GLASSKÅR - 3. Apr, 2011 - 10 Kommentarer »

Jeg innrømmer det. Jeg har blitt smålig avhengig av sukker. Slapp av! Jeg tenker ikke på godterier (det vil jeg alltid ha et godt forhold til – heldig sånn), men sukker som i datingsiden. Har latt meg i bite i enkelte ting. Socialskills er på langt nær allemannseie, Gutter tror “Du er deilig” er måten å starte en samtale på. (Og, ikke skyll på at det er vanskelig å finne noe å spørre om – dere har fått minst ti gratis åpningsspørsmål/replikker ved å lese profilen min). Det er som regel de mindre pene gutta som bruker “hjerter-funksjonen”. Og etter klokken 01 logger alle de gifte mennene over 40 seg på, kona ligger uvitende i senga, mens mannen leter etter en leken elskerinne langt under sin egen alder (Mange av dere kunne vært faren min).

Likevel, dette bruker jeg tid på. Jeg trenger ikke være pålogget til enhver tid, slik jeg er med facebook (internett er dop for meg). Sukker er så snill å sender beskjed til eposten min, og eposten min er enda snillere og sier fra til mobilen min.. “Noen har merket deg som interessant!” eller “Noen har sendt deg en flørt!”, for ikke å glemme “Noen har sendt deg en privat melding!”

Det finnes nemlig en hel haug med mennesker,om vi ser bort ifra de nevnte over (+ de som vil pule deg foran og bak mens de utfolder sine syke fetisher) som er på jakt etter den gode samtalen. Så hva er egentlig en god samtale? Og er det samtalen vi savner, eller er det mental nærhet?

I løpet av en uke har jeg mange samtaler. Det er ikke ofte jeg kan putte noen av dem i den båsen jeg vil kalle den gode samtalen. Jeg snakker ganske mye, både med ungdom, jevnaldrende, eldre og eldst. Og det er absolutt ikke bare ungdom som er i faser der de må gjøre valg som blir retningsbestemmende for resten av livet, slike valg møter vi på i alle livsfaser. Enkelte ganger oppstår det gyldne øyeblikk. Øyeblikk hvor relasjonen er god og hvor man når inn til folk. Man kan vel godt kalle dette å ha en god samtale.

Iblant inviterer jeg gode venner på middag. Over et glass rødvin kan det hende vi åpner opp og snakker om ting vi vanligvis ikke snakker om. Vi kommer nærmere på en måte og ikke bare mimrer om alt vi har gjort og alt vi skal gjøre. Vi snakker om følelser, om problemer på jobb og hjemme. Når vi kjenner oss trygge er det godt å stikke hull på den ballongen hvor vi gjemmer de vonde tankene. Må vi komme nær for å kalle det den gode samtalen, eller kan vi ha den gode samtalen når vi snakker med iver om et felles interessefelt?

Når folk på datingsteder snakker om den gode samtalen, så snakker de vel om en dyp samtale med en kjæreste. Mange av oss har vel opplevd disse magiske øyeblikkene når tid ikke aksisterer. Vi går inn i en boble og glemmer både tid og sted. Sitter på en bar med stjerner i øynene, ord finner ord og vi flørter over og under bordet. Vi skjønner ikke hvor tiden ble av, når personalet plutselig står der og forteller at de har stengt.

Den gode samtalen kan finne sted overalt. Det handler om å være tilstede i øyeblikket og livet, for jeg tror ikke den gode samtalen kan planlegges.

Hva er den gode samtalen for deg? Hvilke kjennetegn har den? Kanskje du kan fortelle om noen du husker?

En samtale som var et øyeblikk for evigheten.

Stikkord: dating, dialog, sjekking
Postet i Internettliv, Samfunn, Singelliv, Vennskap&Sosialisering | 10 Kommentarer »

Verden ser bedre ut gjennom et smilehull…

Skrevet av GLASSKÅR - 24. Mar, 2011 - 6 Kommentarer »

Jeg smiler når du sier noe morsomt, når du er latterlig, dum, intelligent, fremstår som en idiot eller sier noe smart. Jeg ler av deg når/om du har et stort ego, når du angriper meg, eller tror du er bedre enn meg. Jeg finner deg latterlig, om du er pompøs, om du tror dine bekjentskaper imponerer meg, om du skal sette meg på plass, eller fortelle meg hvordan jeg er uten å kjenne meg. Jeg ler rått av hersketeknikker og lar meg ikke terge av idioti.
Jeg smiler når du har et poeng, når du har mistet tråden i samtalen, eller kaver dypt ute i det. Jeg smiler for meg selv og alene. Jeg flyter avgårde og har det bra. Men om du kjenner meg, vil du alltid vite hvor du har meg. rått av hersketeknikker, og lar meg ikke terge av idioti.

Hvis du smiler når ingen andre er til stede, da mener du det virkelig.
[ Andrew A. Rooney]

Noen ganger, helt uoppfordret skjærer jeg den grimasen som viser frem tennene mine. Og egentlig så er “noen ganger” helt feil, jeg smiler faktisk ganske ofte. Jeg flekker tenner og grimasen er mer eller mindre klistret fast i ansiktet. Det er som en medfødt refleks som ikke lar seg fjerne. Jeg smiler så mye at jeg nesten føler jeg må forsvare det…

Det føles ikke så verst, men det har sine konsekvenser. Det får ordene mine til å virke snille, det ufarliggjør meg, det forer egoet til mennesker som allerede har overflod. Eller det har motsatt effekt, som en utbrukt og barnslig hersketeknikk hvor man ler av motpartens argumentasjoner. Det skjer ikke ofte.

Jeg smiler fordi jeg har lyst, fordi jeg stort sett er glad, og det er umulig å vri av seg. Jeg gjør det ikke for å smiske med en tilfeldig butikkansatt, heller ikke for å flørte med en forbipasserende eller et mannfolk jeg prater med på puben. Om noen blir glad, i dårlig humør eller direkte gretten fordi jeg smiler til dem uten grunn, er det likegyldig. For det er hverken rettet mot en dame i kiosken, noen som flakker rundt med blikket på dansegulvet eller en jeg passerer på gata, og jeg bryr meg mindre om hva de måtte tro.

Jeg smilte heller ikke til damen som skjelte meg ut på trikken, men etterhvert som ordene hennes ble mer skingrende, må jeg innrømme at det var henne jeg smilte til, og alt jeg følte var avsky. For første gang i mitt liv (og kanskje siste?), har jeg blitt skjelt ut fordi jeg smilte.

Så jeg smiler kvalmende mye uten å tenke over hva slags signaler jeg måtte sende ut, men hvorfor skulle jeg bry meg om det?

Stikkord: glede, lykke, Smil
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Samfunn | 6 Kommentarer »

SJALUSI!

Skrevet av GLASSKÅR - 18. Jan, 2011 - 15 Kommentarer »

De fleste påstår å vite hva sjalusi er, men finnes det en klar definisjon på fenomenet? De aller fleste er vel enig i at sjalusi er et allmennmenneskelig fenomen som forekommer i alle grader – fra den mildeste antydning til den ekstreme sykelighet. Er det å hevde at man overhode ikke er sjalu, det samme som å hevde at man ikke kan eller ikke tør knytte seg så strekt til et annet menneske at man blir sårbar?

Vi blir sårbare idet vi knytter oss til et annet menneske. Vi risikerer å miste den andres kjærlighet. Denne følelsen av å ikke være elsket, å ikke være den utvalgte, men bli ensom og isolert er kjernen i våre sjalusireaksjoner. På denne måten kan man se på sjalusi som en pskologisk forsvars-reaksjon. Vi blir sjalu når vi oppdager at den vi er glad i føler seg tiltrukket av noe som vi selv ikke har. Vi blir satt i følelsesmessig ubalanse og selvtilliten blir svekket. Vi blir oppslukt i tanker om partneren vil forlate oss til fordel for en annen, eller om vi må dele våres partner oppmerksomhet eller kjærlighet med en annen.

Man kan si at sjalusi er følelser som oppstår i kjølevannet av en annen persons suksess eller lykke og på en eller annen måte reduserer ens egen. Samtidig så tror jeg at det er vanskelig å bli sjalu om man ser på verden gjennom større briller og tenker litt lenger enn nesa rekker.

For meg er en annen persons lykke og suksess en god ting. Når folk rundt meg er glade og oppstemte, vil de spre disse følelsene til andre. Jeg vil heller være omgitt av folk som gjør det “bedre enn meg” enn å være omgitt ulykkelige mennesker. Å se folk overstige mine evner gjør ikke meg sjalu. Det inspirerer meg.

Jeg kjenner mange dyktige mennesker, og jeg kan ikke forestille meg å noen gang komme opp på deres nivå. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri føler sjalusi over deres prestasjoner eller suksesser, ikke engang når jeg føler skam over mine egne ferdigheter. Hvorfor? Jeg ser virkeligheten på en slik måte at andres lykke er ganske enkelt et annet uttrykk for min egen.

De fleste vil si seg enig i at sjalusi er egoistisk. For å bli sjalu må man først ha en tankegang basert på at vi er i konkurranse med hverandre. Virkeligheten må reduseres til “ditt ego vs andre mennesker”. Med en slik tankegang og opplevelser der noen skulle få drømmejobben istede for deg, en fantastisk kjæreste, eller et fantastisk hus bety at du og egoet ditt ikke kan få det. De vant mens du tapte. Så ønsker du å bli sjalu, bli følelsesmessig knyttet til noe eller noen og deretter mist det til noen andre..

Ved å holde fast ved tanken om at vi er i konkurranse med hverandre, vil du tiltrekke deg situasjoner som gjenspeiler tankegangen tilbake til deg. Den vil fremme alt du går glipp av. Den kjæresten du mistet, din beste venn, sjefen som uttrykker mer hengivenhet for dine kollegaer i stedet for deg. På grunn av denne tankegangen har jeg overhodet ingen tvil om at hvis du er utsatt for sjalusi, finner du nok av grunner til å føle sjalusi. Jeg sier ikke at disse grunnene ikke er gyldige eller at du bare bør late som du ikke får den korte enden av pinnen. Men er du klar over hvorfor dette skjer med deg? Inntil du ser sjalusien i øynene, vil du fortsette å gjenta mønsteret og finne nye grunner til å være sjalu.

Mitt nåværende syn på virkeligheten gjør det nesten umulig for sjalusi å oppstå. Jeg troen ikke på at vi alle er separate vesener i konkurranse med hverandre. Er det ikke flott å leve i en verden der andre er enda bedre enn du selv?
Det er ikke det at jeg er så gode på å håndtere følelsene mine som gjør at jeg ikke havner i situasjoner som kan gjøre meg sjalu – jeg kan bare ikke finne noe å være sjalu over. Kanskje det er fordi jeg føler at uansett hva jeg vil, kan jeg i utgangspunktet få det, om jeg forplikter meg til det.

Jeg er ganske jevnt over fornøyd med hva jeg har oppnådd i livet. Jeg kunne selvfølgelig hatt en høyere stilling, en utdannelse, en bedre betalt jobb, kjæresten til veninna mi som bare er drit heit, eneste som setter en stopper for dette er ene og alene meg selv. Jeg lager mine egne begrensninger.

Så til en påstand så mange mener å tro på; Er virkelig sjalusi et tegn for kjærlighet?

“Han som er så fantastisk, han er sikkert ikke egentlig glad i meg, det var bare flaks at vi ble sammen, han finner sikkert ut av at han kan få det bedre, smilte han litt vel mye til kassadamen nå? Jeg må passe på at han ikke finner bedre, jeg må kontrollere ham, jeg må sjekke mobilen hans, jeg må lese mailen hans…”

Om partneren din er sjalu er det ikke fordi vedkommende er ekstra forelsket i deg, og det er viktig å heller ikke provosere frem sjalusi for å få bevis på kjærlighet!

Det er viktig å nevne at det er en forskjell på besettelse og et lite stikk i magen når noen åpenlyst flørter med kjæresten din. Sykelig sjalusi er manglende tillit til at man er bra nok slik man er, og man føler seg ikke fortjent til kjærlighet. Det kan bli en ekstrem måte å søke bekreftelse utenfra på, og kan stelle i stand mye drama og usikkerhet i forholdet, som i utgangspunktet er utfordrende nok uten! Om du eller kjæresten provoserer frem krangler og kommer med beskyldninger på grunnlag av filleting for å få bekreftelse – så er det et tydelig tegn på at sjalusien har tatt overhånd…

Sjalusi handler altså ikke om kjærlighet. Men om kontrollbehov, dårlig selvtillit, dårlig selvbilde og så videre. Ingen av disse egenskapene er gode. Det som er synd, er at sjalusien ødelegger. Den skaper aldri noe positivt, ikke for den som  utsettes for det- og ikke for den som er sjalu selv.

Den “perfekte” partner skal man kunne stole hundre prosent på, dermed er det ikke nødvendig å bli sjalu. Det lille stikket man kjenner, er ens egen usikkerhet. Med andre ord; I et godt forhold, som sier at uansett hva som skjer så holder vi sammen. Når “Du stoler på meg – jeg stoler på deg” er tilstede, så eksisterer ikke sjalusi.

Når det er sagt er de fleste mennesker litt usikre på seg selv. Du kan føle deg utilstrekkelig for din partner, at andre kan gi ham/henne mer. Det er slett ikke så unaturlig. Men dersom man har 100% tillit til sin partner så vil også denne usikkerheten forsvinne, fordi man “vet” at vedkommende aldri vil gå fra deg, så lenge du behandler partneren med respekt…

Så sjalusi er usikkerhet, i en eller annen form. Til deg selv, til partneren, eller som regel til begge deler… og har ingenting med beundring å gjøre…

Stikkord: forhold, kjærlighet, parforhold, samliv, sjalusi
Postet i Samfunn, Sex&Samliv&Kjønn | 15 Kommentarer »

INTERNETT-FORBILDER

Skrevet av GLASSKÅR - 4. Jan, 2011 - 34 Kommentarer »

I helgen begynte tabloidene å flomme over av nyheten om at «VOE» legger ned bloggen. Og reaksjonene er mange, alle vil ha en bit av henne og alle har en mening om hvorfor, hva hun har oppnådd og hvordan foreldrene har støttet opp om datteren mens hun har tronet toppen av blogglistene i Norge over lengre tid.

Overalt hvor jeg snur meg ser jeg reaksjoner om hvor trist det er og at hun bør begynne igjen. At Emilie Nereng velger å legge ned bloggen er enkelt å forstå. Hvem 15-åring får ikke tunge skuldre av å ofte være i medienes og leserenes søkelys? Man blir målt opp og ned, frem og tilbake. Men når man selv velger å være en offentlig profil, med de gode og dårlige sidene dette innebærer blir det ikke da litt feil og komme i ettertid og fundere over at man også får negativ respons?
Rosabloggerne beskrives som overfladiske, hjernedøde og selvsentrerte. Ved første øyekast ser det vel heller ikke ut som annet enn tenåringsjenter som skriver hyppige oppdateringer om eget hverdagsliv, klær, sminke og mote… Men med litt mer ettertanke så er det kanskje mer enn bare enkel posting av hva man spiste til middag eller hva man kledde på seg før man gikk ut døra? De har et stort engasjement i forhold til bloggingen og alt den inkluderer. For ved å flytte privat dagboknotater og refleksjoner omkring eget liv og identitet ut i bloggosfæren og offentligheten har de mest populære rosabloggerne blitt forbilder for titusener av jenter.

Folk skylder på janteloven, og den vil alltid være inne i bildet når det kommer til negativitet og offentlige personer. Norge er i mange tilfeller synonymt med jantelov. Det har og vil aldri være enkelt å være profilert i Norge. Og jo yngre man er, dess vanskeligere. Men her må man rett og slett lukke øyne og ører og la negativiteten fare forbi og fokusere på det positive. For ikke lenge siden var det Caroline Berg Eriksen bedre kjent som Fotballfrue som fikk en bøtte negativ respons i landets aviser og nettstedet. Denne gangen er det VOE’s tur. Er det noen i det hele tatt som lurer på hva som kan være bakgrunnen for disse negative kommentarene Emilie Nereng har fått?

Ida Wulff går på glamfester, Emilie Nereng får platekontrakt kommer i Se&Hør og VG. De omkranses av firmaer som selger klær, sminke og annet. La oss være ærlige, hvor mange av oss hadde ikke som tenåringsjenter grepet muligheten? Det kjedelige her er at leserne som regel ikke har tilgang til disse ressursene, og dermed ikke klarer å leve opp til sine forbilder. Det medfører at man blir trist og lei – og jenter i den alderen kan lett få utløp for frustasjonen sin gjennom dårlige kommentarer. Mennesker generelt er litt for flinke til å bruke denne anonymiteten for det den er verdt om det er noe som plager dem. Ta bare et lite dykk i landets blogger og kommentarfelt overalt. Men kan man egentlig bebreide dem? Her snakker vi om ei jente som alene tjener 40-60.000,- på bloggen, i måneden. Hun har råd til å leve det livet som sine lesere bare kan drømme om.

Selvsagt, det er feil å slenge med leppa. Man skal kunne unne andre noe godt i livet. Men man kan ikke komme utenom at bloggere også har et samfunnsansvar, selvom Emilie Nereng – i motsetning til andre såkalte rosabloggere – har vært langt flinkere på akkurat dette. Det er selvfølgelig ikke feil at man skal kunne tjene på det man jobber med, men man skal være ytterst forsiktig når man sikter seg inn mot denne sårbare målgruppen. Man må for all del ikke se på dette som en kritikk av henne som person, men på merkevaren som hun har bygget opp – en merkevare basert på en ung jente, for unge jenter.

Jeg er likevel imponert over den omtanken mange rosabloggere har for leserne og tilhengerne sine, forpliktelsen de føler i forhold til å oppdatere dem, hvor seriøse de er i håndteringen av spørsmålene de får og rådene de gir. Og ikke minst hvor dyktige disse jentene er i å orientere seg og lære og ta i bruke nye digitale medier på egen hånd.

For meg personlig er det ikke viktig hvor mange som leser det jeg skriver, men at de jeg ønsker å nå, leser det. I så måte har alle bloggere noe viktig til felles (selv om lesertallet er i vidt spenn). Innenfor hver vårt segment, lykkes de fleste med å sette ulike agendaer. Vi lykkes med å tiltrekke oss – og omgi oss med mennesker som driver oss i den retningen vi ønsker. Det krever innsats og engasjement og det fortjener alle bloggere ros for.

Vi lever i et samfunn der vi må tåle både de positive og negative sidene av å utlevere oss offentlig. Men jeg vil nok tro at VOE likevel tiltross for kritikken har hatt en fin tur sålangt, med mange positive opplevelser, muligheter og tilbakemeldinger. Hun kommer nok tilbake, trolig innenfor en annen sjanger enn blogging med det første – og jeg håper at den neste “blogg-dronningen” vi får, vil også tenke litt på at det finnes fryktelig mange der ute, som ikke har råd til all verdens ting.

Stikkord: ansvar, forbilder, Fotballfrue, hets, Ida Wullf, rosablogging, VG, VOE
Postet i Debatt, Internettliv, Samfunn | 34 Kommentarer »

DAGENS HELTER!?

Skrevet av GLASSKÅR - 3. Dec, 2010 - 10 Kommentarer »

Begrepet «helt» er ikke lenger det samme som for tusen år siden. Definisjonen, som alt annet, endres i samsvar med samfunnets endringer. Hvordan framstilles helten i ulike epoker og hva gjør dem til helter? Hvordan går veien fra store barske krigere til små smarte gutter i kamp mot troll? Fra kvinnesaksforkjempere til kvinnebedårere?

Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne.

Krigere og Superhelter;
Verden var fylt med krig også for totusen år siden. Den gangen var det den største og beste krigeren som var idealet og helten. Idag kjempes det ikke lenger med sverd og skjold. Heltene er våpenet som holder landet trygt. USA har skapt mange helter med overdrevende egenskaper, bittre fiender og med et ønske om å hjelpe menneskeheten. Superheltene som redder jorda kommer stadig i spenstigere form. Og idag har vi Superman, Fantomet, Batman, Catwoman, Lara Craoft, Wonderwoman, Spiderman og hulken. Bare for å nevne noen?!

Idealer & Idoler;
At mennesker som Madonna, Ronaldo, David Hasselhoff, jeg kan nevne i fleng, assosieres med ordet helt mener jeg stammer fra en svakhet i språket. Ordet har mistet sin opprinnelige mening, og fått flere betydninger. Både «helt», «dol», «ideal» er tre ord der meningen er ganske entydig for mange mennesker. Men de er ikke annet enn kanskje forbilder for dem. Hverken Madonna eller Ronaldo ville blitt omtalt som helter for noen tiårsiden, de har hverken vist heltemot eller gjort store bragder…Vi bruker heller det som betyr nesten det samme. Vi blir jo forstått uansett.

Det er nok ingen som mener at de som er penest, synger vakrest eller spiller fotball hardest er nåtidens virkelige helter. Så hvilke helter har vi i nyere tid? Med et mer åpent samfunn og videre begreper vokser mangfoldet. Vi har hverdagshelter, tøffelhelter, superhelter og folkehelter. Men har vi klassiske helter lenger?

Oppdagelsesreisere;
Også popstjerner og skuespillere blir idag omtalt som helter. På hvilket grunnlag? Før i tiden måtte man gjøre noe det sto respekt av, altså redde folk fra livsfare eller padle over Atlantern i en liten jolle.
Marco Polo, Thor Heyerdahl, Christoffer Columbus og Leiv Eriksson, bare for å nevne noen, er helter. De visste ikke hva de gikk til, da de reiste rundt jorden for å finne nytt land. Om man skulle finne på å reise jorden rundt idag har man gode klær, nymoderne og avansert navigasjonssystem, kommunikasjonsutstyr, og om man mot formodning skulle havne i nød, er hjelpen nær. Trenger man da heltemot? Og hva er bragden? Om noen skulle padle over Atlantern i vår tid, vil det kanskje stå en liten notis i VG, men være glemt neste dag. Men verden er allerede oppdaget, så vi trenger ikke oppdagelsesreisende… Dagens helter må gjøre andre bragder. Hvilke?

Folkehelter;
Og hva faen er en folkehelt? Kurt Nilsen, Sputnik og Rybak er typiske folkehelter. Fordi man har talent for musikk og sikrer et land en seier i Eurovision, gjør vel ikke et menneske til en helt? Jeg klorer av meg huden…

Hverdagshelter;
Er en som står på og ikke gir opp. Som gir av seg selv og bryr seg om andre vil mange si. Men hva er egentlig en hverdagshelt? Er det han som reiser seg på trikken for de gamle? Nei, det er folkeskikk. Det må være noe utenom det vanlige uten at det er en stor bragd.

I skrivende stund må jeg nevne Ghandi, Nelson Mandela og Mor Theresa. De er det nermeste jeg kommer helter i “nyere” tid…

I et samfunn hvor ikke lenger er noe alle ser opp til, trenger vi noe “nesten uoppnåelig” å se opp til. Nærmest perfekte mennesker som gjør alt det riktige i henhold til moral og etikk. Men som vi kan kjenne oss igjen i.

Hvem er helten i ditt liv? Og hva er en klassisk helt i dine øyne?

Stikkord: helter, idealer, idoler
Postet i Debatt, Samfunn | 10 Kommentarer »

Betroelser

Skrevet av GLASSKÅR - 22. Nov, 2010 - 14 Kommentarer »

Jeg får høre det, små historier fortalt i all fortrolighet etter litt for mange øl. Detaljer om et sexliv, utleveringer av navngitte exer, frustrasjoner, overgrep. Noe man forteller nære venner, ting man sier til psykologen, dette får jeg høre fra mennesker jeg så vidt har møtt. Personer jeg overhode ikke har noen lojalitet til eller har hatt mulighet til å gå inn i noe vennskap med. Vennskap krever noe og det oppstår ikke helt uten videre.

Jeg tror nok ikke jeg er den eneste som opplever slike betroelser på byen, jeg tror ikke det er noe ved meg som utstråler tillit og jeg har intet og gi tilbake. Selv vet jeg at jeg ikke kan stole på noen. For hver minste ting jeg sier, forestiller jeg meg personens omgangskrets som publikum, der sitter de klar til å ta i mot, le om jeg skulle forsnakke meg. Ikke en gang for en kjæreste, er det visse ting jeg aldri vil fortelle igjen (brent barn skyr ilden), da det er store muligheter for at all lojalitet vil forsvinne ved bruddet. Det er sånt man har venninner til.

Men det er litt interessant. Ved at jeg gang på gang får hører om hva slags galskap og perversiteter mennesker finner på eller utsetter seg selv for, blir jeg ofte konfrontert med mine fordommer. Jeg kan nok ikke alltid være forståelsesfull og fortelle folk at det de gjør er smart, men jeg kan si og mene at, om de vil, må de gjøre det de har lyst til (så lenge det ikke skader andre), hva andre mener angår ikke dem og det burde vel være mer enn greit nok.

Dette får meg til å tenke før jeg sammen venner peker og ler av andre. Jeg gjør da ting selv jeg ikke alltid klarer å argumentere for.

Og her sitter altså jeg, får høre de mest sinnssyke ting folk forteller meg, jeg har jo selv sagt at jeg ikke føler noen lojalitet, og jeg er ikke alltid så interessert i å vite hva folk finner på i sitt eget hjem. Jeg har aldri utrykket noen interesse for tilfeldige mennesker generelt, så hvorfor skjer dette gang på gang?

Stikkord: betroelser, bytur, hemmeligheter, øl
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Samfunn | 14 Kommentarer »

PELS!

Skrevet av GLASSKÅR - 11. Nov, 2010 - 53 Kommentarer »

Jeg satte meg ned i sofa’n, det var seint på natt og jeg burde egentlig lagt meg for mange timer siden. Jeg ble servert ett glass vin og lente meg godt til rette, strakk hendene bak hodet. Jeg trakk til meg hendene,  prøvde igjen, det var der fremdeles, selvsagt. Jeg la hendene bak hodet igjen, det var en pels av noe slag, mykt men med avstivede områder, en labb, en snute??!!

Foto: DAGBLADET.NO

Jeg tok tak i det og løftet det frem i fanget, hva var det? Jo et helt jævla dyr! Tynt og slafsete på midten, og med et helt hode, hale og fire labber. Det morbide lille påfunnet av et plagg er i mine hender i noen få korte øyeblikk før jeg kastet det fra meg.
“Ehhh…” stotret jeg. Hvem i helvete vil ha et dyrelik i sofa’n?
“Det er et plagg, har arvet det av mormor og jeg elsker den, er den ikke vakker” ytret Gunhild å slag den rundt halsen.

Enda værre, hvem vil ha et dyrelik hengende om halsen? Hvem i alle dager vil vandre rundt med et slikt et på seg uten den minste dårlige samvittighet? Ikke nok med at det henger et lik med hode og labber fortsatt inntakt over skulderen, men det mennesket som går med det vil itilegg føle at det er fint. Hvor grotesk og kjip er det egentlig mulig å være?

Jeg forstår jeg til tider lever i en lukket liten verden for meg selv og min omgangskrets. Når jeg titter utenfor, legger meg merke til visse ting som er totalt tabu blant alle jeg kjenner, ting jeg trodde folk flest hadde en liten minste kunnskap om, og med det en liten moralfølelse av riktig og galt, men tydeligvis ikke. Noe jeg har sett mye av er pels. Ikke bare rundt om i landets aviser, på fjernsyn eller på en kjendis,  men der ute på gaten.
Det begynner å bli mildere, så det er mindre av det, men det eksisterer for det, i form av krager og små søte kanter på “fansy” topper. Det er meg ganske så likegyldig om det er brukt, arvet, fra “frittgående” dyr i afrika eller funnet om det så skal være, det representerer fortsatt det samme. Og det gir ikke noe bedre inntrykk av den grunn.

Og det er ikke bare gamle skrukker på Frogner, eller kjendiser, de er overalt i alle aldre, jeg har til og med sett en ung dame kle opp sin lille datter på syv i pels. Jeg håper den ungen kommer i skikkelig opposisjon en dag.
Som sagt, jeg driter i om det har arvet eller om det så er funnet på gata, det er like forkastelig for det, det representerer nøyaktig det samme; egosentrisk destruktiv forfengelighet som går bekostning av levende vesener.
Altså om pelsen er arvet av bestemor, representerer det akkurat det samme som om man skulle gått å kjøpt en selv. Jeg synes det er litt av det samme som å gå med en SV button bare fordi man fant det på bakken. Det representerer liten evne til refleksjon og egoisme.

Jeg har selv katt, verdens vakreste og jeg elsker henne, skulle jeg om 16år, da hun ikke er her lenger henge hun rundt halsen, på den måten ville hun jo alltid vært med meg? Dyrs rettigheter prates det lite om, og det vil vel aldri kunne bli like rettigheter for dyr som for mennesker, det ville blitt feil det og. Og hvordan kan vi ha et dyrepoliti når menneskepolitiet ikke fungerer optimalt? Vi må selvfølgelig starte med oss selv…

Det er ekkelt med mennesker som flekker med diamantene og flagrer rundt med pels, noen av de kåpene er laget av fostre tatt rett ut av magen på dyra. Finner ikke pelsbrukerne det en smule groteskt? Eller hva med alle de barna som ligger lemlestet igjen uten ben og armer sånn at en kunne glede en patetisk liten skapning av en egosentrisk blond sminketryne fra Vinderen med noe som blinker på hånda?

Foto: NETTVERK FOR DYRS FRIHET

Så lenge det er penger vil det være kapitalisme, og vil jeg noen gang vokse fra min idealisme (som jeg selv til tider tviler på at eksisterer.) Jeg er så lei av mennesker som utrykker sin apati ved smålige “kritikk” av de som bryr seg, hva er egentlig poenget? Hvis en er likegyldig overfor alle overgrep som skjer daglig?

Det er ikke en vilje til å endre verden som gjør at jeg engasjerer meg i enkelte saker, det er bare enkle små grunnleggende prinsipper som går på at verden er større enn lille Norge og den lille flekken av en stue en befinner seg på. At det faktisk ikke krever så mye å bry seg bare litt, det handler heller ikke om å være bedre enn andre, men å utad kunne vise at en faktisk har noen få standpunkter som en holder ved. Jeg reagerer ikke på ting fordi jeg tror det forandrer noe eller at folk bryr seg, men fordi jeg føler jeg må si noe, det er det minste jeg kan gjøre.
Jeg har egentlig ikke noe tro på noe som helst, men jeg ser ikke noen grunn til å støtte eller rettferdiggjøre dritt av den grunn.

Jeg synes ikke det er så rart at folk går med diamanter som med pels, for det er ikke vært så mye fokus i media hvor grusom diamantindustrien egentlig er, at folk dør og lemlestes i gruvene (Men er det ikke innlysende?). Jeg synes faktisk mishandling av mennesker er hakket verre enn dyremishandling, men det er en annen sak. Jeg tror ikke folk flest tenker over hva som ligger bak. Eller kanskje de rett og slett gir faen.

Men pelsindustrien derimot, har det vært mye fokus på, så jeg kan bare ikke forstå hvorfor det eksisterer mennesker under femti som er villig til å kle seg i dyrelik. Jeg har heller aldri møtt noen som jobber med klær og mote som tar et standpunkt i mot pels. Jeg leser om noen spake norske designere si: “pelsen jeg bruker kommer fra sunne norske dyr som har levd et bra liv” eller noe annet vissvass tull. Sier de det mange nok ganger, klarer de kanskje å overbevise seg selv. Men er det ikke like greit å holde kjeft i stedet for å prøve med simple bortforklaringer eller tåpelige rettferdiggjørelser.

Og, det finnes et alternativ til pels; DUNJAKKE!

Til slutt. Bli med i NOAH’s fakkeltog mot pels! I vår digitaleverden kan du også melde deg på,  på facebook.

Stikkord: dyr, dyremishandling, pelsindustrien
Postet i Animals, Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 53 Kommentarer »

Er du ekte?

Skrevet av GLASSKÅR - 21. Oct, 2010 - 6 Kommentarer »

Jeg skrev om Karnevalsutskuddene for ikke så lenge siden. Hvordan mennesker som kler seg annerledes klager over at de ikke blir tatt seriøst eller blir sett rart på bare på grunn av klesvalg og image. Er man så annerledes bare fordi man av mange blir satt i bås ved første øyekast? Og hvorfor er det så viktig å vise verden at her er jeg? Og når man først skal «være seg selv», hvorfor kan man ikke da stå for det og la folk mene hva de vil?

Alt dette har fått meg til å tenke. Er man ekte fordi man tørr stå for det man mener og ikke tenker før man prater? Eller fordi man tørr stå frem som homofil eller RV’er? Er man ekte om man tør vise at man er troende? Eller hva om man avstår fra alkohol, fordi man synes det er teit å bli drita? Er man ekte om man kler seg slik man ønsker? Er man nødvendigvis ekte fordi man ønsker å skille seg ut? Eller fordi ens holdninger går imot fler av samfunnets normer? Eller er man ekte om meninger, stil, holdninger og personlighet er lik alle andres?

Hva om man ikke sier det man mener, tenker før man snakker og bryr seg om hva andre synes? Eller hva om man ikke er særlig troende og driter i å stemme ved valg fordi man ikke vet hvilket parti man skal velge? Hva om man går kledd som alle andre, store skjerf, støvletter og tights. Eller har hår som alle andre, tupert, flettet, rettet ut? Er man en kopi om man ikke skiller seg ut?

Jeg sier hva jeg mener, driter i om jeg blir ledd av. Jeg står for det jeg mener og har bein i nesa. Jeg stemmer ved valg. Jeg er ikke troende og jeg kan både drikke med måte og drikke meg drita, ikke fordi alle andre gjør det, det er jeg for gammel til. Jeg liker smaken og jeg nyter å ha det moro. Jeg kler meg slik jeg vil, men har ingen spesiell stil. Jeg bruker klær fra HM, Gina og andre kjente kjeder. Betyr det at jeg er en kopi? Det finnes jo tusen eksemplarer?
Jeg liker å være meg, jeg er langt fra den mest populære, men folk vet hvem jeg er. Jeg elsker store skjerf og har en forkjærlighet for sko, jeg elsker tights, både tuperer og fletter håret. Jeg bruker sminke og har både like og ulike meninger med folk jeg omgås. Jeg har lik og ulik stil, personligheten ligner noens, mens er frastøtende for andre. Hva er så jeg?

Stikkord: annerledes, ekte, kopi, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 6 Kommentarer »

Karnevalsutskuddene!

Skrevet av GLASSKÅR - 4. Oct, 2010 - 7 Kommentarer »

De har svarte klær, svarte lange kjoler, de har smykker og er tungt sminket, noen går med slengbukser så vide at de snubler i dem, andre har så mange farger at folk snur seg og kræsjer på gata. Andre så mye dreads og hår at en gjerne må se en gang til. Det er mange kreative varianter, og mange former for utskudd. Dette er “karnevalsutskuddene” og deres ytre gjør definitivt ikke hverdagen enklere.

Men er disse menneskene annerledes? Som regel har ikke disse menneskene utrykket en tanke som går noe som helst i mot dagens normer, ikke noe ved dems adferd går i mot normene i samfunnet, ikke en eneste holdning. De er ikke det minste annerledes, bare utenpå.

Ikke misforstå, jeg mener ikke subkulturer kun består av mennesker som kler seg ut på fulltid, langt derifra, mange mennesker som har noe for seg. Både kreativt og politisk, i høyeste grad. Når en graver et stykke kan en virkelig finne mennesker som har gjort så mye absurd og vært borti så mye rart og er langt mer interessante enn gjennomsnittet.

Jeg  forstår hvorfor folk har et slags behov for å skille seg ut. Men å kle seg kreativt/eventuelt følge subkulturens klisjémote er ikke et så stort opprør som enkelte liker å hevde, i mine øyne er det ikke opprør i det hele tatt, annet enn mot sine foreldre kanskje, og det burde man jo vokse fra på et tidspunkt.

Folk på gata gir vel faen, noen ler kanskje, sier noe, og kanskje en og annen blir forbannet fordi de er trangsynte og aldri har sett en freaker før. Men hva så? Jeg ser likevel ikke annet enn mennesker som er villige til å gå litt lenger enn resten for å fremstå som spesiell, ja de kaver rundt med bein og armer i løse lufta i håpet om å få seg en personlighet spør du meg.

I prinsippet er jeg for alt som bryter med vanlige tradisjoner og normer, og har man en personlig stil så for all del hold på den om det er viktig for en. Men enkelte ganger lurer jeg på; hvorfor gjør de det? Hvorfor er det så utrolig viktig for en å skille seg ut, være annerledes når en åpenbart ikke har en eneste ny tanke å komme med? Det koster faktisk en del. Det koster at en ikke får jobber eller blir generelt dårligere behandlet i samfunnet, for det skal ikke så mye til å for at en har liten troverdighet.

Er det virkelig verdt det? Jeg hadde i høyeste grad sett verdien i det når en har en viktig sak å kjempe for, men akk hvor sjeldent jeg faktisk møter noen av dem med et saklig standpunkt.

Jeg synes folk godt kan holde kjeft om hvordan det er å være annerledes eller sutre over at de blir dårligere behandlet av verden, for når det kommer til et stykke har de ikke peiling på hvordan det er virkelig å skille seg ut. For har de noen ganger inni sin egen gruppe mennesker eller utenfor utrykket en virkelig upopulær mening? Sloss de for en sak av betydning? Annet enn fåfengt ”å være seg sjøl”..

Det finnes faktisk mennesker som ikke har noe valg, de blir behandlet som dritt for å være født med det utseendet de har, ”feil” legning, folk er født uten armer og bein, eller med en mystisk diagnose ingen har hørt om.

Mennesker får verken jobber eller boliger fordi de har en mørkere hudfarge, folk blir hengt ut, satt i husarrest, fengsel eller kanskje drept for å ha egne meninger. Og det er nok av mennesker som kjemper livslange kamper hvor de risikerer alt for sin sak og noe de tror på.

Så da blir ”klynk klynk, jeg får ikke jobb fordi jeg er mann med langt hår og rare klær”, lite troverdig, dessuten er det bare selvrettferdig.

En må gjerne se ut som hva som helst for min del, jeg synes det bare er moro, men bare ikke sutre over det. Tar det knekken på en, så er det jo ikke annet enn å skifte. Og hold for all del kjeft om at verden ikke forstår en bare fordi en vifter rundt med religiøse symboler (en selv ikke forstår) og har et litt teit image. Det er tross alt bare klær vi prater om her.

Stikkord: anderledes, samfunn, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 7 Kommentarer »