-
O.S.L.O.L.O.V.E
Folk spør meg ganske ofte om hvorfor jeg er så glad i Oslo, og jeg klarer ikke å komme med noe særlig svar. Istede blir jeg gående å tenke på byen, og jeg tenker etterpå at jeg burde forklart dem at det ikke er selve byen jeg elsker, men alle de små tingene den passer på at jeg ikke glemmer. Jeg er født og oppvokst i Oslo, men har bodd ett år i Lillehammer og 6 år i Trondheim.
Foto: WWW.MAMUT.NET
Jeg kommer på enkle små ting som, klaprelyden når jeg går i trappene ved Jernbanetorgets t-banestasjon i de rutete skoene. Å spise kebab på trappa til et begravelsesbyrå mens vi snakker lett om døden. Den dagen fire 15-årige østkantjenter bestemte seg for å lete gjennom hele Oslosentrum etter en kafè som visstnok skulle hete Kafèen (vi fant den aldri), eller den dagen vi fant et bomberom inni skogen et sted på Holmlia. Frognerparken. Å ta Sognsvannsbanen for å titte på grafittien langs linja… Er den der enda?
Denne byen rommer alt jeg vil den skal romme, det er ikke selve byen som betyr så jævlig mye, men Oslo er en bank som oppbevarer alle mine barndomsminner, relasjoner og anekdoter. Korketrekker’n, plata shappa til Christer Falck der jeg hang opp trusa mi i bytte mot en CD, de brune barene på Grønland, damen med den skeive nesen på trikken. Å gå på kino på Colosseum med verdens største oppsamling popcorn. Bussjåføren som dasket rundt seg med en bok på 70bussen. At det finnes et sted som ikke “alle” vet om som kalles Heaven, og så klart også et sted som kalles Helvete.
Å stå på et tak klokken fire på natten og ville kaste seg lydløs utfor, midt i en by som har sluttet å pulsere i noen få sekunder….
Q: Hvilken by liker du? Og hvorfor?
Stikkord: barndom, minner, oslo
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 27 Kommentarer » -
SELVUTSLETTELSE?
En selvutslettelse er fraskrivelse fra alt ansvar, et jevnt over ønske om å ikke eksistere, i slike øyeblikk finnes ikke verden lenger, alt som betyr noe, er egen elendighet. Kanskje angsten har nådd den grensen hvor en ikke lenger vet om annet enn egen pine, at man rett og slett ikke er i stand til annet enn å kverne på sine egne traumer. Og angsten, er brutal, den skal ikke undervurderes, den kan lamme hele kroppen. Det som skjer i hodet, kan gjøre hver muskel i kroppen ubevegelig, det kan gjøre en fysisk ute av stand til å røre på seg. Sånne utslag får meg til å lure på om evnen til selvutslettelse hos et menneske er sterkere enn alt det positive. Menneskehjernen, er så utrolig fascinerende.
Foto: TOSOMMERFUGLE.BLOGSPOT.COM
Men om et menneske kan bli lam på grunn av angst, kan hjernen få hjertet til å stoppe?
I noen få korte sekunder lurte jeg på hvorfor man skulle frata et menneske retten til å ende sin elendighet? Slike tanker burde jeg ikke en gang skrive ned. Ingen har selv valgt sin eksistens, men bare ved å være har vi forpliktelser. Vi har mennesker rundt oss, de bryr seg, skal man virkelig overføre sin elendighet til dem ved å kutte pulsåren?
Jeg mener at selvmord er en av de mest egoistiske handlingene en kan begå.
Men likevel har jeg ingenting å si, jeg vet ikke hvordan det er å leve med slike tanker, jeg vet ikke en gang om jeg klarer å sette meg inn i det. Og noen ganger lurer jeg på om ønske om å dø egentlig er så fullstendig hos enkelte som det kan virke. Hvorfor forteller de om det i så fall? Det er så motstridende, samtidig som de ønsker å forsvinne, lager de planer, og snakker om neste ferie. Jeg tror ikke det er døden de virkelig ønsker. Og ønsker man virkelig det når man tar den dramatiske avgjørelsen og hopper foran et tog? Tenker man at alt stopper der? Eller går det videre? Menneskene som stimler rundt, begravelsen, alle reaksjonene, at de havner i sentrum, at de vil bli husket, om det så bare er i ren sympati, eller den totale anger. Altså det motsatte, de ønsker ikke å gjøre slutt på sin eksistens, men at noen legger merke til den.
Foto: ONIONMAG.NO
Jeg har i grunn ikke tenkt så mye på dette, men det jeg egentlig lurer på, er hvordan man skal forholde seg til sånt? Om noen forteller meg at de ikke vil leve, tror jeg rett og slett ikke på dem. Jeg ser bare det store ropet om hjelpt og jeg kan ikke gjøre noe, for jeg aner ikke hva. Jeg har heller ikke muligheten til å være med på den ondartede tankekvernen enkelte mennesker kjører. Ikke tror jeg det har noe for seg heller. Kanskje det er jeg som er den store egoisten her? Men jeg er jo ikke profesjonell.
Men om noen ber meg ut på kino eller øl, da er jeg med, om det letter noe som helst, er usikkert, men det er sånn jeg fungerer.
Stikkord: angst, depresjon, egoisme, selvmord
Postet i Personlig, Samfunn | 22 Kommentarer » -
Tomhet – legg deg ikke opp i livet mitt!
Jeg er en livsnyter. Jeg er alltid glad, livlig og morsom. Jeg elsker livet og alt det har å by på… Likevel føler jeg meg tom, rett som det er kan jeg bare bli sittende å stirre i veggen i timesvis uten å huske hva jeg har tenkt eller følt. Det er rart, det føles tomt. Men jeg er aldeles ikke tom, jeg er full av liv, full av dritt, full av humor og full av livsgnist. Hvordan kan dette ha seg?
Foto: WeHeartIt
Til tider kan jeg slite med søvnen og, det er ganske ofte egentlig – hvertfall to ganger i uka der jeg ligger oppe hele natten å lurer på hvorfor jeg ikke får sove når jeg er så trøtt, jeg leter etter hva jeg tenker på, men ikke finner noe, så natten brukes til å telle konsentrert ned fra 500 i håp om å sovne av kjedsomhet, det er ikke alltid det funker.
Så hvordan kan det ha seg at man egentlig er i toppform men likevel føler seg så elendig..? Det fnnes ikke noe jeg bør ha dårlig samvittighet for, annet enn at jeg kunne kommet meg oftere på trening og vært glad i salat.
Moren min har alltid latt meg være i fred, hun bryr seg, og stoler på meg. Jeg har nesten aldri følt meg begrenset eller invadert, jeg har stort sett alltid vært fri til å gjøre hva jeg vil. Hun legger seg ikke oppi livet mitt. Så får jeg gjøre mine feil helt for meg selv og lære hva jeg måtte ønske.
Foto: NevergiveUp
De som mener noe om kjæreste, eller hvem jeg omgås med, er venner. De som mener noe om hva jeg gjør eller ikke, er venner og kjærester. Det er også de som synes jeg drikker for mye. Om mitt liv er usunt, destruktivt og så videre. Vektmesig så har jeg ikke vondt av å leve litt usundt, jeg klarer ikke bikke over 53kg på vekta uansett- så jeg spiser det jeg vil og drikker det jeg vil.
Jeg har lyst til å forsvinne, det skjer en gang i mellom, og går som regel fort over.
Jeg foretrekker helt klart mennesker som har meninger. Men jeg synes for så vidt enkelte kunne gjort meg den tjenesten at de ikke mente noe om det mennesket jeg velger å ha i min seng. Jeg er ikke ute etter din mening om jeg ikke spørr eller lufter en del av mitt privatliv. Så hva du tror du observerer og det du tror du vet, det kan du ta med deg bort fra meg. Hadde du enda vært en venn, du er bare en jeg vet hvem er og jeg har ikke lenger nummeret ditt lagret.
Stikkord: tomhet
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 16 Kommentarer » -
KONKURANSEINSTINKT
Alle sier hele tiden at det er slik verden er og at det er best å tilpasse seg og forholde seg til det, ellers vil man aldri klare seg. Jeg hører det så ofte at det er kvalmende, jeg forstår at det er en frase de ikke helt vet hva innebærer. Jeg forstår også at de med argumenter som at “alt er en konkurranse” tror de har lov til å overkjøre og oppføre seg som drittsekker mot andre.
Foto: PHOTOSIGHT.ORG
Selv synes jeg det er viktig å bli flink, men ikke bare det, en må fremstille det en kan på en god måte, lage riktig innpakning og på den måten gjøre det lett tilgjengelig for mennesker, slik at en kan nå flest mulig. Om det er det som er hensikten da naturligvis. For hva mennesker legger i “å klare seg” er jo selvfølgelig veldig varierende, men jeg får inntrykk at mange mener at det innebærer og ha det materielt sett bra og ha noe å gjøre som holder livet i gang og ikke dreper en fullstendig
Det er det samme hva det gjelder eller i hvilken sammenheng, men jeg jobber ofte med å gjøre mine meninger og holdninger forståelige for andre. Det er ikke alltid så lett og det er ikke alltid jeg får det til. Jeg har forstått at enkle ord fungerer, lette underholdende historier, jeg vet at forskjellige mennesker vil ta forskjellige poeng, at noen vil trekke konklusjoner eller dra ut meninger som overhode ikke er formulert, kanskje fordi jeg var uklar, lagde plass til det, eller at de rett og slett tenker på en helt annen måte enn meg. Jeg har mer enn en gang opplevd at noen har begynt å argumentere mot noe de har antatt at jeg har ment, at de selv har trukket konklusjoner om meg eller mine meninger som de mener jeg må klargjøre.
Alt i alt handler det om å være tydelig og folkelig nok, fengende, men også på flere lag, noe som også kan appellere til flere. Bruke sin personlighet, alle sine særpreg på godt og ondt, bruke hver minste lille ting man har laget og skapt, ta frem myter og eventyr en fikk fortalt når en var liten, bruke samtaler, høre på andre uten å avbryte for mye, kanskje noen har noe å tilføre selvom de “kommer fra en annen planet”? lese bøker og se mest mulig, men ikke minst, være aktiv og flink til å sortere ut sine kilder, være kritisk til alt. Og det er ofte slik at mennesker som har vært igjennom mye har mest å komme med, om de bare får komme til ordet blant alle de brautende som har lært seg oppskriften med fin innpakning uten å ha så mye å formidle. Er man helt tom for ideer, er det stort sett bare å bruke virkemidler som sex, dop og vold, fungerer alltid, jeg lover. For min del fungerer det best om de har en interessant vinkling, men det er absolutt ingen nødvendighet om man har kommersielle interesser.
Jeg føler at jeg kan noe av dette, å vinne en konkurranse har jeg aldri hatt som mål, ikke før,
Jeg har aldri kommet til den konklusjon at jeg ikke kan, at jeg rett og slett er middelmådig dårlig og ikke forstår det eller ikke eier talent, det har i så fall ikke vart så lenge om gangen. Når noe jeg lager eller gjør ikke er bra nok, vet jeg med meg selv at jeg kunne ha gjort det bedre, jeg vet at hvis jeg jobber mer, vil det alltid bli bra, i noen tilfeller må jeg jobbe veldig mye, og hvis det absolutt ikke går, finner jeg på en ny vri.
Det er så mye jeg ikke kan. Jeg vet for eksempel at jeg ikke har så bra stemme, den er ikke hva man kaller fager, men hvem har i grunn fager stemme? Bob Dylan har jo gjort en karriere. Nå skal ikke jeg gjøre karriere innen sang, det holder å synge med den stemmen jeg har til konserter å slik når ikke så mange hører meg likevel.
I går innså jeg at det går an å jobbe dag og natt med en ting, uten at resultatet blir bra nok, jeg innså også at jeg ikke likte å ”bare” være blant de beste, jeg ville være best. Men den skled inn rett foran meg i siste liten, så gjennomført og veldig bra, jeg nedverdiget meg til og med til å sammenligne, mitt ble sjuskete og middelmådig, svakhetene ble tydelige og jeg irriterte meg grenseløst over at jeg ikke hadde sett det før.
Sånn kan det gå. Nei, jeg tror nok ikke jeg er noen dårlig taper, jeg vet når jeg er slått. Og jeg savner virkelig å bare sitte ute med en kald øl uten å tenke på noe som helst, jeg ønsker meg tilbake den ”slacker” holdning som jeg dyrket så grundig og gjennomført. Jeg vil ikke sitte med skuldrene heist opp til under ørene resten av livet.
Stikkord: konkurranse, kunnskap
Postet i Personlig | 2 Kommentarer » -
PINLIGE ØYEBLIKK!
Noen ganger får jeg sånne øyeblikk, ting jeg ikke vil tenke på, saker jeg vil glemme dukker ufrivillig opp, det er helt tilfeldig hva som bringer det frem. Det er stygge hendelser, pinligheter jeg helst vil glemme, ting jeg ønsker ikke har skjedd, noe jeg ikke orker å tenke på. Det kan være noe som skjedde sist sommer, eller små ting fra videregående, noe som skjedde i fylla, kanskje noe jeg har gjort med eller mot en person eller ting jeg har sagt som har blitt misforstått.
Foto: FETTNERD.ORG
Jeg har en rekke pinlige øyeblikk lagret i min erindring. Når hukommelsen uoppfordret bringer opp slike hendelser, kan jeg fordype meg i det, krympe meg og bli liten, forsøke å presse det bort, lete ivrig og febrilsk etter avsporing, gripe fatt i første enkle lille ord som måtte få meg til å assosiere videre og la hendelsene forbli glemt i mørket, slik at de igjen kan dukke opp og spøke i upassende øyeblikk.
Men hva er det jeg har gjort, eller utsatt meg selv for, som gjør at jeg reagerer på en slik måte hver gang de kryper opp mot overflaten? Og hvorfor bryr jeg meg? Jeg klarer ikke å la være, det slår uventet ned, jeg tror det er god gammeldags skamfølelse. Om jeg har gjort noe som går utover mine oppfatninger av hva som ter seg eller ikke, vil det slå tilbake, det har ingenting å si om det er noe ”alle vet” eller ikke. Det er skyldfølelsen som brer seg og tar overtaket i korte små tidsrom.
Det er ingen nytelse i disse øyeblikk, men jeg føler en slags tilfredstillelse i det øyeblikket jeg faktisk klarer å si det høyt, fortelle det videre, så kan jeg le av det, ironisere, skape avstand og gjøre det ubetydelig.
Sammen med venninner kan vi grave frem det verste som vi gremmer oss over, vi kan forsøke og overgå hverandre. Det er morsomt helt til noen sier; ”oi, gjorde du virkelig det?” og det blir stille. Men enda så vemmelig det høres ut, liker jeg disse morbide former for samtaler, det er en merkelig form for åpenhet jeg opplever sjeldent, om brudd i vennskapet skulle skje, vil ikke ordene komme videre, en kan ikke si noe uten å rippe opp i egne ting.
Men alt kommer ikke frem, alle holder sitt tilbake, det er begrenset hvor langt ned i grumset man egentlig vil grave sammen med andre.
Det er også så forskjellig hva mennesker finner ubehagelig, hva noen beskriver som veldig pinlig, er noe jeg ikke ville reagert på i det hele tatt. Eller omvendt, hva et menneske skryter av, hva en person sier om seg selv for å fremstå som spennende og interessant, kan gi helt motsatt effekt, og alt jeg ser er en stakkarslig, pinlig og skjendet person.
Og selvsagt har tanken slått meg, hva om jeg skriver det ned, hva om jeg lar andre lese det? Vil jeg virkelig meg selv så vondt? Eller, kanskje noen ville tenke, er det ikke egentlig nok av det skrevet ned her fra før kanskje?
Men nei, jeg har så vidt rørt en liten overflate og i det øyeblikket jeg skulle glemme at jeg er et menneske, at det er meg selv jeg bretter ut og ikke en eller annen oppdiktet person, og at det kanskje kan sitte et og annet individ der ute som leser, er jeg ille ute. Slik åpenhet ville bare blitt flaut og grusom. Men jeg vakler gjerne litt i grensesonen.
Stikkord: pinlighet, skam
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 6 Kommentarer » -
SKAMFULL
En frase, en talemåte, en fast repeterende vending som har mistet sin betydning. Jeg har noen av dem, og en del bunner ikke i noe sant en gang. Noe startet ironisk, men repeteres så mange ganger at jeg glemmer ironien og vet ikke hva det betyr lenger.
Foto: Aftenposten - ISTOCK
En gang ble jeg beskyldt for å være politisk korrekt, det var sikkert ment som et slags angrep på meg. Siden føyet jeg ofte ironisk til at jeg var jo så politisk korrekt, og hvis jeg virkelig skulle plage, var det jo lett å forstå hvor man skulle dytte, det er jo intet som terger mer enn snusfornuftig liksom korrekthet. Men er jeg virkelig politisk korrekt? Nei ikke så veldig i grunn, jeg er ganske så flåsete.
”Jeg har ingen skam i livet” er også en frase, selvfølgelig, jeg har masse skam i livet. Hva det nå vil si. Det er bare ikke alltid jeg merker sperrene og vi har alle forskjellige grenser, men visse ting vil alltid komme sigende tilbake. Og hvis jeg selv delvis har klart å fortrenge mine pinlige handlinger, er det alltid noen andre som vil minne meg på det. På et uventet tidspunkt vil mine synder komme tilbake som et slag i magen og i hodet. Jeg har funnet ut at jeg får bare stå for hva jeg gjør, jeg får bruke det konstruktivt, lage morsomme historier ut av det, le av meg selv. Noe som selfølgelig er lettere å si enn å leve opp til.
Her om dagen var jeg i ett hyggelig lag, det var kveld men lyst ute, vi var ganske mange folk. Plutselig lirer et av menneksene noe ut av seg, et enkelt simpelt lite ord. Det traff, godt og lenge, jeg stilnet, det låste seg fast, i ti langsomme stille minutter holdt jeg kjeft, tanker, minner fra tidligere utagerende mystisk form for festing. Det var for lengst over, jeg har kommet videre, men så måtte denne mannen åpnet munnen, med et simpelt lite enkelt ord klarte han å bringe det frem igjen. Det var ikke det eneste, for det fantes ukjente mennesker der som husket. Det er en vond bekreftelse på en dag hvor fyllenerver og gårsdagens alkoholtåke spøker.
Men jeg lever videre og det er ikke så farlig når det kommer til et stykke. Men jo, jeg har masse skam i livet, så mye at jeg ikke klarer å skrive ned det vesle ordet som slo meg tilbake.
Stikkord: fraser, skam
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 9 Kommentarer » -
TOMROM!
Tidvis er livet helt pyton. Jeg sleper meg gjennom timene, sover elendig og spør meg selv hva søren er meningen med alt sammen. På slike dager ønsker jeg å unne meg selv det beste. Om kvalmen ikke har tatt overtaket kunne jeg laget meg en varm kako med krem. Eller jeg kunne shoppet en dyr genser jeg ikke trenger, to fine lysestaker til halvpris, eller noe annet jeg egentlig ikke trenger. Det beste hadde vært å ligge inntil kjæresten å fått fortalt hvor unnværlig jeg er.
Aldri, ikke en eneste gang på slike dager har det slått meg at jeg kan depe det vonde med noe som er mye verre. Nemlig å henge meg opp etter veggen på to hai-kroker eller snitte meg selv med skalpell. Noen gjør begge deler. Jeg velger ingen.
Selvom det er tomt og trist nå, så er det i motbakker det går oppover. Selvom det er vanseklig å le og smile, gjør jeg det. Selvom alt blir værre av å tro det værste, gjør jeg det likevel. Det er et kaos. Jeg blir delt i to, eller kanskje i enda flere biter. Den fornuftige meg prøver å holde hodet oppe, være sterk, blid og tro at alt vil ordne seg. Den trist meg tror det vil bli værre for en tid fremover, før jeg kommer meg opp bakken. Den delen av meg som vil gi opp ser ingen løsning. Den glade og positive meg tror det er en mening med alt. Den likegyldige meg vil gi faen. Den bekymrede meg tenker på alt som spyles i vasken.
Jeg er egentlgi svært heldig, jeg har alltid vært det, men tilogmed den heldige havner i grøfta noen ganger…
Jeg føler meg tom..
Tidvis synes jeg livet er direkte pyton. Jeg sleper meg gjennom timene, sover elendig og spør meg selv hva søren meningen er med alt sammen. På slike dager unner jeg meg det meste av det beste. Hvis ikke den eksistensielle kvalmen har tatt overtaket, lager jeg meg varm kakao med krem. Eller jeg shopper en dyr genser jeg ikke trenger, to fine lysestaker til halvpris eller gud vet hva. Det aller beste er å ligge tett inntil kjæresten å bedt han fortelle meg hvor unnværlig jeg er (om jeg hadde hatt noen), så jeg har en god venninne i bakhånd (eller egentlig forhånd), som er fin å deppe med over et glass rødvin eller tre.
Aldri, ikke en eneste gang på slike dager har det slått meg at jeg kan dempe det vonde med noe som er mye verre. Nemlig henge meg opp etter veggen på to hai-kroker eller snitte meg selv med skalpell. Noen gjør begge deler
Stikkord: smerte, sorg, tomrom
Postet i Personlig | 17 Kommentarer » -
VENNER FOR LIVET!
Kall meg gjerne naiv, men jeg trodde det var slik at dersom noen kom bort til deg og spurte om dere skulle være venner, og så la til at dette vennskapet ikke kom til å koste deg en krone, da ville de fleste svart ja. Gode venner kan man som kjent ikke få nok av. Eller kan man det?Du skal velge dine venner med omhu. Men man kan da ikke vite hvem som er bra for deg eller ikke. Ikke på forhånd. Den dagen du finner ut det er det enten forsent, eller du har gjort ditt beste valg på lenge! Men hvor mange ganger skal du tørre å tro at man velger “riktig”?
Jeg husker ikke bursdager, og ingen husker min. Det er fint, da kan det gå forbi i stillhet, jeg er ikke så opptatt av sånt. Men jeg er flink til å ringe bare for å slå av en prat. Jeg liker telefoner. Det er ikke alltid jeg er så sosial, så det er ikke sikkert man ser meg hver uke. Men er mange som ikke er som meg, er mange som ikke ringer. Og hvis jeg først prater med de forteller de ALLTID om sin helg, og som ALLTID glemmer å spørre tilbake. Rart egentlig, men jeg må jo akseptere dems manglende interesse. Ikke noe å bli sur for det. Nei da. Likevel kjenner jeg at mitt engasjement for dem daler i takt med dems likegyldighet. Kanskje dem ikke gjør det med vilje? Bør jeg spørre dem om det? Ojj… her er jeg inne på noe av det vanskeligste i verden. Hvordan skal jeg få sagt det? Vi kan være så utrolig vare for negative tilbakemeldinger, og en fornærmet venn kan bli våres værste fiende.
Men, jeg tar det helt med ro, og det kreves at jeg har venner som også tar det med ro. Jeg elsker at folk ringer hver dag (det spørs jo hvem) og om jeg ikke blir plaget. Om de husker min bursdag er det hyggelig, men det er overhode ikke noe jeg forventer. Og jeg kan ikke gi det samme tilbake. Gjør det meg til en dårlig venn? Jeg glemte faktisk bursdagen til moren mitt et år, og kjæreste.. haha! Er jeg da en elendig kjæreste? Jeg synes ikke det, man kan da prate med meg om hva som helst, jeg er ikke selvhøytidelig, og jeg sier aldri nei til en tur ut. Jeg sladrer ikke om folk betror meg ting og jeg er stort sett pålitelig. Men jeg forstår at vennskap ikke varer om man ikke gjør noe for å holde det der.
Jeg har hintet frem noen ganger til venner at det som regel er jeg som tar kontakt, å får dermed følelsen av å være masete. Jeg kan forstå at andre ligger litt på baksiden der, kaskje de rett og slett ikke tenker over det. De ville jo ikke gått ut med meg om de ikke ville det selv. Siden de ikke tenker over det, å jeg har prøvd å hinte det frem, føles det kanskje teit å ringe? Er de redd for at jeg tror de ringer bare fordi de må? Jeg mener ikke at de mangler sosial intelligens, eller ikke bryr seg, men kunne ønske folk var litt mindre opptatt med seg selv, og klarte å ta seg litt tid! 5 minutter…
Min plan er at jeg skal gjøre sånne ting som snille og omtensomme jenter gjør, sende en hilsen til folk på bursdager, kjøpe små gaver. Ta med venner som har en dårlig periode ut. Bake kake til premenstruelle venninner, kjøpe valentinskort, konfekt, nei ærlig talt, det blir jo bare tull. I første omgang kan jeg begynne å godta at noen folk er enda mer avslappet enn meg!
Stikkord: venner, vennskap
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 26 Kommentarer » -
En Anonym Kjeft!
Foto: WEBBEN (Sorry mista linken)
Da ble det både fargeforandring og ny header! Jeg fikk inn endel spørsmål i spørsmålsrunden og de akter jeg å svare på – så her kommer de!
Bloggen min:
Jeg har blogget i noen år, men på forskjellige domener. Noen av dere har fulgt meg på opptil flere av dem – og noen av dere har også kjent meg igjen på skrivestil og temaer! Jeg husker ikke helt hvorfor jeg begynte å blogge i min tid, men jeg har på en måte alltid skrevet dagbok, og siden verden ble så elektronisk – så følte jeg at jeg måtte bli det også…Denne gangen har jeg valgt å blogge under pseudonymet GLASSKÅR. Jeg har tidiligere vært uheldig å både blitt hengt ut og blottet for mine meninger og mine standpunkt, jeg blogget også den gangen under et pseydonym og jeg hadde bilder av meg selv.
Stikkord: anbefalinger, anonym, pseudonym, spørsmålsrunde
Postet i Internettliv, Personlig | 25 Kommentarer »
Nyere Poster »
