-
Den som kjenner seg selv godt nok…
Jeg er tøff i trynet. Jeg prater mer enn jeg burde. Jeg vil påstå jeg sier mye klokt, men det er ikke alltid like lett å høre det, jeg har så mange ord som jeg pakker det inn i. Noen ganger høres ting fantastisk klokt ut inne i hodet mitt. Det er først når det kommer ut at det blir helt feil.
Jeg skulle ønske jeg til tider fremsto som mer ydmyk. Jeg har en tendens til å ville fortelle alt det fine om meg selv. Kanskje jeg trenger mye bekreftelser, men er for utålmodig til å vente på at andre skal gi meg dem, og dermed oppfattes som selvgod? Jeg har en tendens til å late som jeg kan ting på en sånn måte at jeg kan virke belærende.
Jeg har tidligere vært leder. Og vil påstå jeg er flink til å rose og se andre. Jeg er god på små kjærtegn, gi komplimenter og er oppmuntrende. Jeg kunne sikkert vært en bedre lytter. Det er mange som har forsøkt å fortelle meg ting underveis. Jeg har to ører og en munn. Det er kanskje fordi jeg burde lytte dobbelt så mye som jeg prater. Men totalt sett så oppfattes jeg som sterk. En som får gjort ting og får til ting. Kanskje jeg til og med er irriterende effektiv og fratar folk både idèer, ord og ansvar fordi jeg ikke er tålmodig nok?
Det siste året har familien trengt meg mye. Min mor fikk brystkreft i høst og mannen hennes fikk slag ifjor sommer. Pappa har Ménières og min ene “stesøster” ble tvangsinnlagt på instutisjon før jul. Jeg er stolt av å kunne være en som gir, som trengs og som av og til betyr en forskjell. Det er godt å gi noe. Men iblant glemmer jeg meg selv. Jeg har aldri tillat meg å tappe andre for energi, selv ikke etter jeg gikk på veggen ifjor høst. Jeg burde være flinkere til å bare tenke på meg. Jeg er jo egentlig en egoist..
De siste syv månende har jeg kjent på livsglede, styrke og lykke. Det er sommer og vi har allerede tilbakelagt våren. Jeg har sprudlet. Utsrålt livsglede og kjent at jeg har vært god mot mine medmennesker. Jeg har merket at jeg har tiltrukket meg positiv oppmerksomhet og framstått slik jeg ønsker å være.
Fra tid til annen kjenner jeg meg alene, jeg savner den som lar meg få være litt mindre tøff i trynet. Den som vet at jeg ikke er like mye verdensmester som jeg framstår som, som vet at jeg er sårbar og at jeg også kan være ei lita puslete jente som ikke klarer alt.
Jeg vet at noen forakter svakhet. Men jeg er stolt over å kunne innrømme at jeg ikke alltid er like tøff i trynet. At jeg er liten, sårbar og at jeg av og til kjenner meg hjelpesløs alene. At det er det som gjør meg til et menneske og kanskje også noen ganger kan gjøre meg til et godt medmenneske. Jeg er ikke så forbanna tøff i trynet, men jeg framstår som det på en slik måte, at jeg har kjent på at noen nesten jubler når jeg viser at jeg ikke er det, og kanskje spesielt når jeg snubler og går på trynet.
Jeg kommer ikke til å se meg selv i et negativt lys fordi jeg innrømmer sårbarhet, svakhet og alenehet. Jeg er et menneske og jeg er bra nok. Akkurat slik som jeg er. Jeg vil være en som synes, som lever, som gjør feil. Den som ikke gjør det, gjør som regel ingenting.
Og den som kjenner seg selv godt nok. Han fordømmer ikke andre.
Stikkord: livet, savn, selvinnsikt, styrke, svakhet
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 13 Kommentarer » -
Verden ser bedre ut gjennom et smilehull…
Mennesket er det eneste vesen på jorden som kan smile. Det er et lys i vårt ansikts vindu, som hjertet bruker til å vise at det er hjemme.[Henry Ward Beecher]
Jeg smiler når du sier noe morsomt, når du er latterlig, dum, intelligent, fremstår som en idiot eller sier noe smart. Jeg ler av deg når/om du har et stort ego, når du angriper meg, eller tror du er bedre enn meg. Jeg finner deg latterlig, om du er pompøs, om du tror dine bekjentskaper imponerer meg, om du skal sette meg på plass, eller fortelle meg hvordan jeg er uten å kjenne meg. Jeg ler rått av hersketeknikker og lar meg ikke terge av idioti.
Jeg smiler når du har et poeng, når du har mistet tråden i samtalen, eller kaver dypt ute i det. Jeg smiler for meg selv og alene. Jeg flyter avgårde og har det bra. Men om du kjenner meg, vil du alltid vite hvor du har meg. rått av hersketeknikker, og lar meg ikke terge av idioti.Hvis du smiler når ingen andre er til stede, da mener du det virkelig.
[ Andrew A. Rooney]
Noen ganger, helt uoppfordret skjærer jeg den grimasen som viser frem tennene mine. Og egentlig så er “noen ganger” helt feil, jeg smiler faktisk ganske ofte. Jeg flekker tenner og grimasen er mer eller mindre klistret fast i ansiktet. Det er som en medfødt refleks som ikke lar seg fjerne. Jeg smiler så mye at jeg nesten føler jeg må forsvare det…
Det føles ikke så verst, men det har sine konsekvenser. Det får ordene mine til å virke snille, det ufarliggjør meg, det forer egoet til mennesker som allerede har overflod. Eller det har motsatt effekt, som en utbrukt og barnslig hersketeknikk hvor man ler av motpartens argumentasjoner. Det skjer ikke ofte.
Jeg smiler fordi jeg har lyst, fordi jeg stort sett er glad, og det er umulig å vri av seg. Jeg gjør det ikke for å smiske med en tilfeldig butikkansatt, heller ikke for å flørte med en forbipasserende eller et mannfolk jeg prater med på puben. Om noen blir glad, i dårlig humør eller direkte gretten fordi jeg smiler til dem uten grunn, er det likegyldig. For det er hverken rettet mot en dame i kiosken, noen som flakker rundt med blikket på dansegulvet eller en jeg passerer på gata, og jeg bryr meg mindre om hva de måtte tro.
Jeg smilte heller ikke til damen som skjelte meg ut på trikken, men etterhvert som ordene hennes ble mer skingrende, må jeg innrømme at det var henne jeg smilte til, og alt jeg følte var avsky. For første gang i mitt liv (og kanskje siste?), har jeg blitt skjelt ut fordi jeg smilte.
Så jeg smiler kvalmende mye uten å tenke over hva slags signaler jeg måtte sende ut, men hvorfor skulle jeg bry meg om det?
Stikkord: glede, lykke, Smil
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Samfunn | 6 Kommentarer » -
IGÅR, IDAG, IMORGEN!
Igjen står jeg vaklende, kaoset smiler til meg som om det var en venn. Jeg har gått meg selv til blods, jeg er hodeløs og naken. Kunne det ikke bare være et mareritt? Nei nei, jeg er lys våken. Alle har det vanskelig til tider. Det er lett å gå seg bort. Problemet er at imorgen kommer så fort. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger, jeg trodde jeg hadde sikret meg kontroll. Men når sant skal sies så spises jeg opp innvendig. Jeg sturer rundt i min egen selvmedlidenhet, fordi jeg ikke klarer å leve opp til min innbilte verdighet. Man kan ikke lyve bort gårsdagen, man kan ikke gjøre terrorister til helter eller vinteren om til vår. Det vil ta tid før isen smelter. Det finnes heller ingen vei tilbake, når imorgen kommer har idag blitt til igår. Men man har med seg i går når man møter idag. Visdom, sår, svik og nederlag. Man kan ikke svømme mot strømmen. Om gårdsagen får overtaket forsvinner fremtidsdrømmen. (Bjørn Eidsvåg)
Noen ganger skjer det ting som gjør at man får et helt forandret syn på livet. Når man opplever flere slike ting på en kort tidsperiode er det ikke alltid lett å vite hvor man står. Det kan være helt utrolig frustrerende når man egentlig bare vil vite hva man vil. Så hva faen vil jeg egentlig? Vil jeg springe rundt, være singel, overfladisk og late som om jeg bare nyter livet? Eller er alt dette bare små detaljer.Store alvorlige ting har skjedd i mitt liv, og jeg tror jeg har distansert meg så mye at jeg ikke helt forstår hvor jeg står oppi dette. Dagene bare flyr av gårde, jeg får ikke tid til noen ting. Jeg er tiltaksløs og super emosjonell, kjempe egoistisk og bare generelt ganske lost. Når noen spør meg hvordan jeg har det må jeg stoppe opp og tenke. Jeg vet faktisk ikke. Og det er utrolig frustrerende.
Jeg distanserer meg veldig fra mennesker som prøver å bry seg om meg, samtidig som jeg støtter meg på alle mine venner. Men jeg blir bare mer frustrert av det. Jeg blir helt enormt sugen på kroppskontakt når jeg har denne rare perioden i mitt liv. Min sosial verden får meg til å glemme alt så lenge de er rundt meg. Men så fort stillheten innhenter meg, er jeg tilbake i alle de forvirrende følelsene og tankene igjen.
En gang hadde jeg alltid kontroll, jeg taklet alt, jeg var flink i forsvar, ekspert på høflighet, jeg er utadvendt men jeg vet for mye om ensomhet. Jeg var alltid beredt, jeg sto sjeldent uten svar. Nå er jeg sliten. Jeg gir – selv om jeg er tom.
En gang kjedet jeg meg aldri i mitt eget selskap, en gang kunne jeg gå rundt en hel dag og bare smile, en gang satte jeg pris på alle de små tingene i livet. Nå er det ikke mye hjelp å få i selskap med meg selv. Det er jammen ikke rart at folk gjør de utroligste ting når de føler de er på avgrunnen.
Jeg svever i et tomrom. Jeg er tung, trist og vektløs. Turbulensen gjør meg svimmel.
Stikkord: angst, kjærlighet, livet, skam, sorg
Postet i Personlig | 7 Kommentarer » -
PARFORHOLD!
En kompis klaget mye over at alt er bygget rundt parforhold, nesten alle sosiale sammenkomster dreier seg rundt par, det å være to og to. Det å fungere ene og alene er ikke så enkelt da ingenting er tilrettelagt for det. En skal for eksempel være ganske så stødig økonomisk om en har lyst til å bo for seg selv i egen leilighet i Oslo. Men det er ikke bare det økonomiske jeg tenker på, det er også slik i sosiale sammenkomster, og for første gang er jeg enig med min kompis (som forresten har blitt til to da han har funnet seg drømmedama). Jeg tvilte aldri på det før, men nå har det virkelig gått opp for meg hvordan det fungerer og kommer til å fortsette fremover helt til de skiller seg igjen og plutselig ser hvor ensporet opptatt de har vært av en og samme person i alle år og for første gang skal prøve å gå litt rundt alene. For det er ofte det som skjer.
Foto: WEBPSYKOLOGEN.no
Jeg er ikke misunnelig når jeg ser dem stående to og to mens de glaner på fyrverkeri, eller er lidenskapelig inni hverandres øyne så de nesten glemmer å gå på trikken, jeg ønsker ikke å være i demmes situasjon, jeg vet ikke om jeg har lyst på en kjæreste igjen engang, hvertfall ikke en tøffel med slapt og vemmelig håndtrykk. Jeg ønsker meg heller ingen kjæreste når jeg sitter på puben og de støtt og stadig avbryter konversasjonen med babyprat og smånussing seg i mellom. Jeg har overhode ikke lyst på kjæreste når jeg ser hvordan mennesker forlater omverdenen totalt og jeg blir oppringt av venner kun fordi kjæresten er ute med gutta eller jentene eller måtte reise utenbys. Whatever!
Jeg blir heller litt oppgitt når mennesker kommer tilbake etter ett forhold som viggo-venneløs, det er da virkelig ikke mitt problem at folk oppfører seg som duster og neglisjerer verden totalt bare fordi hormoner, endorfiner og alle slags rare følelser plutselig tar over for alle fornuftige tanker. Jeg har gjort utallige avtaler med folk, der jeg har vært på vei mens det tikker inn en tekstmelding «Sorry, kan’ke idag. Kjærsten kan ikke være med» Enkelte ganger har jeg opplevd å spleise med et par hvor jeg har betalt halvparten og ikke en tredjedel, det er ikke for å være smålig, men det sier litt om at de plutselig ikke lenger står som to enkeltindivider, men ett dobbeltindivid. Eller enda værre, «annenhver runde» på bordet gjør at jeg må betale to mens jeg bare får en tilbake. La meg aldri bli slik.
Foto: LINDSAYLOHAN FOR MUSE
Jeg vet ikke hva jeg føler når jeg plutselig ser at omverdenen bare består av par. Ikke misunnelse, men kanskje en viss motvilje, det er kanskje ikke pardannelsen i seg selv som står meg imot, jeg unner da folk en kjæreste. Men det er vel det at de er i ferd med å bli etablerte og det synes jeg er skummelt. Fra å være selvstendige morsomme individer med egne tanker, møter jeg plutselig noe traust og gammeldags som sklir rett inn i de normer en selv mente de var imot, jeg ser noen som ikke kan vente med å lage familie. Alle like benektende selvsagt, «nei vi er da ikke kjedelige», «vi skal da ikke etablere oss enda». Akkurat som som en i begynnelsen vil nekte for sin hasj eller nikotinavhengighet, er det nok av mennesker som vil nekte for at de er i ferd med å bli voksne etablerte og muligens kjedelige mennesker. Aldri mer kan vi prate hele natta, aldri mer kan jeg overnatte i sengen ved siden av og bare prate med vedkommende til vi sovner, aldri kan vi snike oss ut på tilfeldige natt-turer eller bare dra på hytta med venner. For plutselig heter det «venninneturer» plutselig heter det «jentekveld på byen» noe man kan skvise inn når kjæresten er bortreist eller er «ute med gutta». Enkelte er så ekstreme at de tar med kjæresten overalt selv om personen bare blir sittende stum og dum mens jeg lurer på hva i alle dager jeg skal snakke med dem begge om. For jeg velger mine venner, men jeg velger ikke mine venners kjærester, om jeg finner dem irriterende kan jeg ikke vise det, men kommer vi altfor godt overens er det også galt.
Nå skal det sies at det er ikke er lenger siden enn rundt 3måneder siden at jeg flyttet fra min samboer og forlovede gjennom seks år. (Og nei, jeg er ikke bitter.) Men, jeg klarte å dra på byen alene, for ikke å nevne jeg hang ikke rundt halsen hans i tide og utide og smånusset, koste og pratet babyprat i sosiale sammenhenger. Jeg trengte ikke å ha han med meg han på alt, og ikke han med meg heller. Jeg kunne lett stikke en uke til ett eller annet kult sted, jeg ga ikke opp livet mitt selv om vi var to. Og jeg spurte aldri om tillatelse. Jeg sier ikke at alle forhold skal være slik, det varte jo ikke det heller. Men man kan vel fortsette å være seg selv selv om man har fått seg kjæreste. Jeg sier heller ikke at alle går igjennom personlighets endringer når de får seg kjæreste, og det trenger selvfølgelig ikke automatisk føre til at man blir kjedelig og uinteressant, men jeg ser tendenser rundt om meg som jeg ikke liker. Jeg er på god vei til å bli voksen. Men det finnes da måter å etablere seg på som ikke er totalt isolert fra det tidligere livet man hadde når man bare var en.
Så hva skal jeg gjøre?`Gi etter for alt? Flytte inn med den første og beste jeg møter? Er jeg dømt til å henge med 20åringer eller fraskilte mennesker rundt 40 resten av mitt liv? En kjæreste kan skje meg og, om det gjør det blir jeg sikkert glad og fornøyd. Men jeg innser jo at jeg muligens har satt kravene og forventningene altfor høyt, jeg vil ikke bare ha en jeg kan ha interessante samtaler med, men også en jeg kan jobbe kreativt med og så skal han selvsagt ha et par andre vesentlige egenskaper som jeg ikke trenger å nevne her. Skal man tilbringe mye tid og bo med et annet menneske, er det jo kanskje en fordel at man fungerer sammen på andre plan enn nettopp i senga.
Foto: MARIECLAIRE.COM
Jeg kommer aldri til å neglisjere venner, jeg kommer ikke til å droppe hobbyer og interesser, jeg kommer ikke til å være nødt til å ha han med meg. Jeg kommer ikke til å «dobbeldate» med andre par, jeg vil ha en variert omgangskrets med alle slags mennesker, eller det aller viktigste; jeg vil aldri bli økonomisk avhengig av en mann.
Så om jeg i nærmeste fremtid skulle stikke fra en fest, så er det for å rusle ned til byen for å finne gamle kjente og gjengen til bruttern. For å drikke øl som en fjortiss og posere teit foran kamera med folk jeg ikke kjenner. Få stygge blikk fra noen damer fordi jeg prater med typene deres. For å bli fulgt hjem til døren av en fremmed fyr. Mens jeg egentlig skal møte min hemmelige elsker. For så å våkne opp i en mørk leilighet med gode minner fra en crasy nite-out.
Jeg misliker ingen mennesker. Men jeg har fått et anfall av etableringsangst.
Stikkord: angst, etablering, forhold, kjæreste, kjærlighet, samliv, venner
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn, Singelliv | 22 Kommentarer » -
Betroelser
Jeg får høre det, små historier fortalt i all fortrolighet etter litt for mange øl. Detaljer om et sexliv, utleveringer av navngitte exer, frustrasjoner, overgrep. Noe man forteller nære venner, ting man sier til psykologen, dette får jeg høre fra mennesker jeg så vidt har møtt. Personer jeg overhode ikke har noen lojalitet til eller har hatt mulighet til å gå inn i noe vennskap med. Vennskap krever noe og det oppstår ikke helt uten videre.
Jeg tror nok ikke jeg er den eneste som opplever slike betroelser på byen, jeg tror ikke det er noe ved meg som utstråler tillit og jeg har intet og gi tilbake. Selv vet jeg at jeg ikke kan stole på noen. For hver minste ting jeg sier, forestiller jeg meg personens omgangskrets som publikum, der sitter de klar til å ta i mot, le om jeg skulle forsnakke meg. Ikke en gang for en kjæreste, er det visse ting jeg aldri vil fortelle igjen (brent barn skyr ilden), da det er store muligheter for at all lojalitet vil forsvinne ved bruddet. Det er sånt man har venninner til.
Men det er litt interessant. Ved at jeg gang på gang får hører om hva slags galskap og perversiteter mennesker finner på eller utsetter seg selv for, blir jeg ofte konfrontert med mine fordommer. Jeg kan nok ikke alltid være forståelsesfull og fortelle folk at det de gjør er smart, men jeg kan si og mene at, om de vil, må de gjøre det de har lyst til (så lenge det ikke skader andre), hva andre mener angår ikke dem og det burde vel være mer enn greit nok.
Dette får meg til å tenke før jeg sammen venner peker og ler av andre. Jeg gjør da ting selv jeg ikke alltid klarer å argumentere for.
Og her sitter altså jeg, får høre de mest sinnssyke ting folk forteller meg, jeg har jo selv sagt at jeg ikke føler noen lojalitet, og jeg er ikke alltid så interessert i å vite hva folk finner på i sitt eget hjem. Jeg har aldri utrykket noen interesse for tilfeldige mennesker generelt, så hvorfor skjer dette gang på gang?
Stikkord: betroelser, bytur, hemmeligheter, øl
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Samfunn | 14 Kommentarer » -
IGNORE
Ignore er en veldig fin funksjon, et trykk og personen er borte. Uansett hva den personen måtte finne på å si videre, vil det ikke nå frem. Denne funksjonen plager ingen, og kan ikke misbrukes.
Tenk hvor fantastisk det ville vært, om man kunne gjøre sånn på puben da, eller på jobben, i klasserommet, ja uansett hvor en måtte befinne seg. Et lite tastetrykk og mennesket ville ikke en gang være synlig.Man kan alltids drømme…
Postet i Fra virkeligheten, Internettliv, Personlig | 8 Kommentarer »
-
HVIL IFRED!
Foto: CHRIZZZY.BLOGG.NO
Du var en vakker solstråle Christina. Du vil bli dypt savnet. Jeg gledet meg sånn til å se deg igjen på min neste trondheimstur.. Du var så altfor alfor ung til å bli revet bort på denne måten.. Det er så uvirkelig. Jeg håper vi vil sees igjen…
Stikkord: død, savn, sorg
Postet i Personlig | 12 Kommentarer » -
En dag innhenter den oss alle.
Jeg liker ikke å være så personlig når det kommer til mine indre følelser. Jeg lukker meg som regel inne. Jeg er åpen om det meste annet, meninger, sex, venner, kjærester osv, og er ikke redd for hverken skrive om det eller ytre det til noen.
Alle har hemmeligheter sies det. Vel jeg har toppen tre som jeg har samlet opp gjennom livet, som jeg aldri har delt med noen. Den siste månenden har jeg skapt den fjerde, det gikk først opp for meg inatt.
Foto: JASONJASONNG. BLOGSPOT.COM
Jeg har hatt søvnløse netter, dårlig matlyst, jeg har hatt virus i kroppen i tre uker og jeg sliter med å bli frisk på grunn av livssituasjonen min. Jeg skrev for litt siden at jeg ikke var lei meg, det er ren løgn. Eller jeg har aldri løyet, jeg har bare ikke forstått det før nå. Jeg holder på å pakke siste rest etter mitt samboerforhold over 6 år, på fredag flytter jeg. Men jeg har så mange ubesvarte spørsmål jeg trenger svar på. Jeg klarer ikke begynne på nytt, med blanke ark og friskt sinn før jeg vet at det ikke har vært noen andre, hvorfor jeg har fått nedverdigende komentarer fra min ekskjæreste, hvorfor har han stengt meg ute fra livet sitt over lenger tid, hvorfor har han ikke hatt lyst på meg, hvorfor har han klaget over det meste jeg har gjort den siste tiden, hvorfor har han ikke møtt meg åpent sinn når vi har støtt på samlivsproblemer, hvorfor har han tatt meg forgitt, hvorfor hvorfor hvorfor?. Spørsmålene er mange og de blir bare fler og fler.
HodetMitt skildret så fint det omvendte av mine følelser i sin siste bloggpost. Jeg følte i natt bare for å løpe. Kle på meg joggeskoene og løpe uten mål og mening. Løpe med vinden i håret mens tankene bare flyr og verden er stille. At jeg er tankeløs og i øyeblikket. Alt jeg hører er hjertet mitt som slår hardere og jeg har aldri følt meg mer lettet. Livet er ikke alltid så fantastisk å leve.
Jeg har aldri hatt kjærlighetssorg. Jeg har vært heldig sånn, 26år uten noen form for sorg annet enn ved bortgang av familiemedlemmer. Jeg har vært frustrert og irritert og smådeppa men aldri følt at jeg har mistet noe dyrebart i form av mannfolk. Den følelsen har jeg nå. Det er en blanding av anger, hvorfor prøvde jeg ikke på en annen måte å få det å fungere? og en redsel, en redsel for å ha valgt feil, en redsel for å miste han for alltid, for tidlig, om det så bare er for å være venner. Det er forsent å tenke slik nå, hvorfor fikk jeg ikke disse tankene tideligere? Jeg vet han har ett øye til noen, allerede. Han har hatt det en stund. Jeg tror aldri han har gjort noe galt. Men har tankene hans vært kun hos henne det siste halve året? Har han med vilje påført meg usikkerhet, frustrasjon og ensomhet? Er alt han har gjort det siste halve året hans måte å komme ut av forholdet vårt på?
Jeg holder på å bli gal, hodet sprenges av spørsmål, minner, tanker, er det så lett å gå videre fra en man har elsket de siste 6årene?
En gang hadde jeg en samboer, en kjærestesamboer. På soverommet hadde vi skap fra gulv til tak, vi hadde en dobbeltseng, en PC og en TV på stua, der sto også en sofa og en lenestol. På veggen hang CD hylla med nærmere tusen CDer, i hyllene sto tegneserier og grøssere. Jeg husker ikke hva vi hadde på veggene, en stairway to heaven plakat kanskje? Jeg hadde et lite oppheng i batikk en liten periode, da lagde jeg en tøystykke med Dream Theater symbolet til han, det hang på veggen i gangen. Jeg er ikke spesielt begeistret for batikk eller Dream Theater.
Av musikk hørte jeg på L7, Led Zeppelin, Jetro Tull, Grateful Dead og gammel Black Sabbath, jeg likte noe jentepunkrock og mest 70 talls rock. Han likte åttitallet og gitarhelter, han kalte noe av musikken jeg likte å høre på som simpel. Jeg har prøvd å høre på den progmetallen han prakket på meg, men det når ikke inn noe sted, riffene krasjer i hverandre, det henger ikke sammen. Det høres ut som musikerne ikke ønsker å lage låter i det hele tatt, men vise hva de kan og gjerne alt på en gang.
På den tiden var Ozzy min store helt, jeg var tross alt fortsatt i tenårene, det henger litt igjen til tross for at all mystikken er borte og han er redusert til noe stakkarslig i likhet med alle andre gamle rockere.
Vi likte å gå på musikk- og tegneserieantikvariater, jeg likte Francois Gourmeon og Comes, jeg leste nesten bare franske og belgiske serier, jeg hadde ikke peiling på superhelter eller amerikansk action. Jeg aner ikke hva han likte.
En annen ting vi gjorde var å se mye på video, jeg husker nesten ingen av dem, de var ubetydelige og dårlige.
Men hvem var han? Jeg husker små ting, litt av hva vi gjorde, men ikke han, jeg klarer ikke å mane frem et bilde av hvordan han så ut en gang. Han hadde mørkt har så vidt jeg husker, han sparte det langt og farget det svart. Men ansiktet får jeg ikke frem.
(Jeg kom akkurat på at vi ble sammen på en Pink Floyd konsert, vi var veldig glad i Pink Floyd begge to)Han så stadig ned i bakken, jeg tror han var sint for ett eller annet, i hvert fall bannet han mye over små ting, han kunne bli rasende når noe på PCen ikke gikk som det skulle, han klaget fælt når han skulle ta oppvasken. Jeg lukket døren og tenkte på mitt, selv blir jeg ikke hissig når noe på PCen går galt, jeg pleier heller ikke å klage over oppvasken. Men jeg tror det slet, det må det ha gjort. Jeg lurer på om jeg sa i fra? Hva kranglet vi egentlig om? Ja hva pratet vi om i det hele tatt? Jeg klarer ikke å komme på en eneste samtale. Musikk og tegneserier kanskje? Jeg husker han likte The Crow, selv likte jeg Natural Born Killers. Jeg kan i grunn ikke huske om jeg brukte tid på å fortelle han meningene mine eller om jeg bare jattet med for fredens skyld, kanskje vi bare nøyde oss med å hakke på hverandre?
Men en ting er sikkert, jeg må ha kjedet meg. Jeg er ikke en jente som kjeder meg, jeg gjør ting, jeg er oppslukt i mine egne små ting, og når jeg tenker på det demrer det for meg at det hadde han ingen forståelse for, jeg tror det fornærmet han.
Jeg husker hva vi hørte på, hva vi leste, men ikke hans ansikt. Det er tomt, det er ikke noe der. Jeg tenker nesten aldri på det, verken positivt eller negativt. Han interesserer meg ikke, han kan ikke ha gjort det da heller, om jeg betydde noe for han vet jeg heller ikke.Så dro jeg, og glemte han helt, jeg ble en sosial jente og fikk venner, jeg ble overrasket da en gutt forelsket seg i meg, riktignok ikke en spesielt bra en, men det betydde litt for meg da, (jeg var fortsatt i slutten av tenårene)
Han ringte meg med jevne mellomrom, han skaffet seg mobiltelefon så jeg kunne ringe han. Jeg sa fra begynnelsen at jeg aldri kom til å ringe for det var for dyrt (dette er tross alt en stund siden), men han hørte ikke på meg. Han var mutt og stille i telefonen, hadde lite å snakke om og etterhvert gjorde jeg det meste for å unngå han og de langtrukne og kjedelige telefonene. En gang ringte han fornærmet og fortalte meg at han hadde solgt mobilen, det var aldri noen som ringte han. Den ”noen” var meg.
Jeg gjorde alt annet enn å fortelle at det var over og jeg har ingen dårlig samvittighet til tross for at det var en mildt sagt råtten måte å gjøre det slutt på.
Det slår tilbake, jeg ble selv dumpa på samme måte av en noen år senere, men kom fort over hanFor noen år siden var jeg på en Dimmu konsert, etterpå sto jeg utenfor Rockefeller og så på de svartkledde som kom ut, jeg var en av dem selv og så plutselig var han der, alene. Han stirret ned i bakken, det jeg så var en bitter og innesluttet person med tåpelige klær. Jeg hilste ikke, og jeg håper virkelig at jeg tok feil, at det var en annen.
Stikkord: kjærlighet, sorg
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn | 20 Kommentarer » -
THE EXFACTOR!
For litt siden fortalte jeg at jeg har endt mitt 6år gamle samboerskap og om en uke har jeg flyttet inn i ny bolig. Jeg bruker dagene på å pakke, skaffe til veie det jeg måtte trenge og bli frisk. Dette er tredje uka jeg får tilbake luftveisinfeksjonen jeg nettopp hadde blitt kvitt. Så to sykemeldinger, hostesaft, tran, melk og honning skal nå gjøre meg frisk… IGJEN. Legen sier det er livssituasjonen min som gjør at jeg er så mottagelig for disse infeksjonene.. Alt henger sammen på et vis. Fysisk og psykisk. Jeg har fått beskjed om å vurdere å bytte jobb, nattskift er visst ikke bra for kroppen min. Og jeg har fått beskjed om å kjøpe noe fint til meg selv, senke skuldrene og ta en tur på restaurant.
Foto: SHORTGUTSUPPORT.COM
Jeg som mente jeg ikke tok dette med at det var slutt noe særlig inn over meg. Men jeg må ha tatt feil. Jeg har kanskje støtet det av meg psykisk, jeg er jo ikke lei meg… Men kroppen reagerer.
Hverken kjæreste eller venner skal bryte en ned, de skal løfte opp og inspirere. De skal ikke begrense, de skal tilføre. Gjelder dette for exer også? Og hvor lenge etterpå kan man forvente å måtte lide av det?
Og hvordan er det egentlig når det blir slutt med noen du elsker. Hvor blir egentlig kjærligheten av? Den flyttes jo ikke, den kjærligheten som oppstår med neste type er en annen kjærlighet enn den du og exen har.. Og hvordan skal man egentlig takle exen? Og er det mulig å bare være venner?
Stikkord: forhold, kjærlighet, samliv, sykdom
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn | 7 Kommentarer » -
SLUTT!
Det har skjedd mye den siste tiden. Jeg har kommet godt i gang i den nye jobben, jeg har lagt en minnerik Oslo-sommer bak meg, vært på den aller siste ferieturen med samboer’n og jeg er ikke lenger dama til noen. Nå er det jeg selv som har definisjonsretten (som alltid, men….)
Foto: NATHALIEINTHESKY.TUMBLR.COM
Et nesten 6 år gammelt forhold, med 5 år som samboere og 3 år som forlovet så er jeg nå singel og på boligjakt! Det er selvfølgelig trist, men likevel en lettelse å vite hvor man har hverandre. Det siste halvåret har vi stort sett levd hvert vårt liv. Og vi har gått hverandre litt på nervene, samtidig som vi etterhvert har fått hver vår mening og forståelse om hvordan et forhold skal være og utvikle seg (uten å nevne hvem som her har beina på jorda eller ikke..)
Så kort og godt, Jeg fant meg ny jobb, Jeg dumpa kjæresten, Jeg flytter innen en måned ( ingen anelse hvor så tips mottas, men det må være i Oslo) og ikke minst, i dag sletta jeg over halve telefonlista og halve Facebook.! Mitt liv, mine valg og mitt valg av venner!
Foto: ALEPHUNKY.DEVIANTART.COM
Hverken kjæreste eller venner skal ikke bryte en ned, de skal løfte opp og inspirere. De skal ikke begrense, de skal tilføre. De skal være lojale og de skal stille opp. Og det samme gir jeg tilbake. (Jeg er heldig, for sånne venner har jeg også, det jeg driver med nå, er en enkel utsortering. Det er ikke lett, og det tar lang tid.)
Alt dette er så enkelt, så innlysende, men til tider lett å glemme. Selv de mest oppegående og smarte mennesker har en tendens til å la livet styres av lignende holdninger, det er så mange der ute som daglig finner seg i dritt. Å leve opp til helt idiotiske forventninger å være redd for hva andre mener om en til enhver tid, er forferdelig nedbrytende og tidkrevende. En kan rett og slett bli dum av det.
Det kan til tider virke så mye enklere å bare smile søtt, prøve og være alles venn. Men det holder ikke i lengden. Det gjelder og filtrere ut alt rusket, innse at man ikke kan være bestevenn med alle, da vil smilet bli mer ekte. Å finne frem til de rette menneskene er tidkrevende, men verdt det. Kvalitet er så mye bedre enn kvantitet.
Stikkord: forhold, kjærlighet
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Sex&Samliv&Kjønn | 27 Kommentarer »
« Tidligere Poster
