Her er jeg, kanskje?

Skrevet av GLASSKÅR - 1. Dec, 2011 - Ingen Kommentarer »

Jeg har ikke skrevet på en stund. Eller, der juger jeg allerede i første setning. Jeg har skrevet masse! Jeg har bare ikke fått meg selv til å blotte det utover den smørja her. Jeg har heller blitt avhengig av Twitter. (Dog med en real pause der og). Så hvor har jeg vært? Hva har jeg gjort?

Ikke har jeg reist. En harrytur til Sverige er det beste jeg kan skryte på meg, det siste halve året. Jeg kan ikke huske å besøkt min egen mor i Hedmark engang. Òg jeg som hadde så store mål om at i to tusen og fuckings elleve skulle jeg reise land og strand. Paris, London, Madrid og til en øde vinfarmen et sted i Frankrike. For ikke å glemme alle Trondheimsturene jeg har planlagt men som jeg bare har “glemt”. Jeg har vel ikke hatt behovet for å røre på meg.

Ikke har jeg gjort så mye heller. Jeg har ikke blitt sprekere, heller ikke sunnere. Ikke møtt noen nye fete mennesker det er verdt å nevne. Jeg har heller drukket  litervis med øl og gikk akuratt ut med 2 søppelsekker med tomme rødvinsflasker. Jeg har laget meg middag en dag. Resten har folk laget for meg/til meg, iform av middagsselskap eller at jeg har betalt for det.

Når jeg tenker tilbake har jeg ikke gjort en dritt nevneverdig annet enn at jeg har vært svært sosial. Men har jeg opplevd noe? Nei, egentlig ikke. Men nå går jeg i dvale. Det gjør jeg hver vinter. Det er kaldt, guffent og jeg trives alltid best i mitt eget selskap. Jeg kan ikke love å hverken være aktiv på Twitter, eller her. Men jeg skal prøve. Jeg savner det litt.

Stikkord: blogg, sosialisering, Twitter, vin, øl
Postet i Fra virkeligheten | Ingen Kommentarer »

Den som kjenner seg selv godt nok…

Skrevet av GLASSKÅR - 5. Jul, 2011 - 13 Kommentarer »

Jeg er tøff i trynet. Jeg prater mer enn jeg burde. Jeg vil påstå jeg sier mye klokt, men det er ikke alltid like lett å høre det, jeg har så mange ord som jeg pakker det inn i. Noen ganger høres ting fantastisk klokt ut inne i hodet mitt. Det er først når det kommer ut at det blir helt feil.

Jeg skulle ønske jeg til tider fremsto som mer ydmyk. Jeg har en tendens til å ville fortelle alt det fine om meg selv. Kanskje jeg trenger mye bekreftelser, men er for utålmodig til å vente på at andre skal gi meg dem, og dermed oppfattes som selvgod? Jeg har en tendens til å late som jeg kan ting på en sånn måte at jeg kan virke belærende.

Jeg har tidligere vært leder. Og vil påstå jeg er flink til å rose og se andre. Jeg er god på små kjærtegn, gi komplimenter og er oppmuntrende. Jeg kunne sikkert vært en bedre lytter. Det er mange som har forsøkt å fortelle meg ting underveis. Jeg har to ører og en munn. Det er kanskje fordi jeg burde lytte dobbelt så mye som jeg prater. Men totalt sett så oppfattes jeg som sterk. En som får gjort ting og får til ting. Kanskje jeg til og med er irriterende effektiv og fratar folk både idèer, ord og ansvar fordi jeg ikke er tålmodig nok?

Det siste året har familien trengt meg mye. Min mor fikk brystkreft i høst og mannen hennes fikk slag ifjor sommer. Pappa har Ménières og min ene “stesøster” ble tvangsinnlagt på instutisjon før jul. Jeg er stolt av å kunne være en som gir, som trengs og som av og til betyr en forskjell. Det er godt å gi noe. Men iblant glemmer jeg meg selv. Jeg har aldri tillat meg å tappe andre for energi, selv ikke etter jeg gikk på veggen ifjor høst. Jeg burde være flinkere til å bare tenke på meg. Jeg er jo egentlig en egoist..

De siste syv månende har jeg kjent på livsglede, styrke og lykke. Det er sommer og vi har allerede tilbakelagt våren. Jeg har sprudlet. Utsrålt livsglede og kjent at jeg har vært god mot mine medmennesker. Jeg har merket at jeg har tiltrukket meg positiv oppmerksomhet og framstått slik jeg ønsker å være.

Fra tid til annen kjenner jeg meg alene, jeg savner den som lar meg få være litt mindre tøff i trynet. Den som vet at jeg ikke er like mye verdensmester som jeg framstår som, som vet at jeg er sårbar og at jeg også kan være ei lita puslete jente som ikke klarer alt.

Jeg vet at noen forakter svakhet. Men jeg er stolt over å kunne innrømme at jeg ikke alltid er like tøff i trynet. At jeg er liten, sårbar og at jeg av og til kjenner meg hjelpesløs alene. At det er det som gjør meg til et menneske og kanskje også noen ganger kan gjøre meg til et godt medmenneske. Jeg er ikke så forbanna tøff i trynet, men jeg framstår som det på en slik måte, at jeg har kjent på at noen nesten jubler når jeg viser at jeg ikke er det, og kanskje spesielt når jeg snubler og går på trynet.

Jeg kommer ikke til å se meg selv i et negativt lys fordi jeg innrømmer sårbarhet, svakhet og alenehet. Jeg er et menneske og jeg er bra nok. Akkurat slik som jeg er. Jeg vil være en som synes, som lever, som gjør feil. Den som ikke gjør det, gjør som regel ingenting.

Og den som kjenner seg selv godt nok. Han fordømmer ikke andre.

Stikkord: livet, savn, selvinnsikt, styrke, svakhet
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 13 Kommentarer »

Verden ser bedre ut gjennom et smilehull…

Skrevet av GLASSKÅR - 24. Mar, 2011 - 6 Kommentarer »

Jeg smiler når du sier noe morsomt, når du er latterlig, dum, intelligent, fremstår som en idiot eller sier noe smart. Jeg ler av deg når/om du har et stort ego, når du angriper meg, eller tror du er bedre enn meg. Jeg finner deg latterlig, om du er pompøs, om du tror dine bekjentskaper imponerer meg, om du skal sette meg på plass, eller fortelle meg hvordan jeg er uten å kjenne meg. Jeg ler rått av hersketeknikker og lar meg ikke terge av idioti.
Jeg smiler når du har et poeng, når du har mistet tråden i samtalen, eller kaver dypt ute i det. Jeg smiler for meg selv og alene. Jeg flyter avgårde og har det bra. Men om du kjenner meg, vil du alltid vite hvor du har meg. rått av hersketeknikker, og lar meg ikke terge av idioti.

Hvis du smiler når ingen andre er til stede, da mener du det virkelig.
[ Andrew A. Rooney]

Noen ganger, helt uoppfordret skjærer jeg den grimasen som viser frem tennene mine. Og egentlig så er “noen ganger” helt feil, jeg smiler faktisk ganske ofte. Jeg flekker tenner og grimasen er mer eller mindre klistret fast i ansiktet. Det er som en medfødt refleks som ikke lar seg fjerne. Jeg smiler så mye at jeg nesten føler jeg må forsvare det…

Det føles ikke så verst, men det har sine konsekvenser. Det får ordene mine til å virke snille, det ufarliggjør meg, det forer egoet til mennesker som allerede har overflod. Eller det har motsatt effekt, som en utbrukt og barnslig hersketeknikk hvor man ler av motpartens argumentasjoner. Det skjer ikke ofte.

Jeg smiler fordi jeg har lyst, fordi jeg stort sett er glad, og det er umulig å vri av seg. Jeg gjør det ikke for å smiske med en tilfeldig butikkansatt, heller ikke for å flørte med en forbipasserende eller et mannfolk jeg prater med på puben. Om noen blir glad, i dårlig humør eller direkte gretten fordi jeg smiler til dem uten grunn, er det likegyldig. For det er hverken rettet mot en dame i kiosken, noen som flakker rundt med blikket på dansegulvet eller en jeg passerer på gata, og jeg bryr meg mindre om hva de måtte tro.

Jeg smilte heller ikke til damen som skjelte meg ut på trikken, men etterhvert som ordene hennes ble mer skingrende, må jeg innrømme at det var henne jeg smilte til, og alt jeg følte var avsky. For første gang i mitt liv (og kanskje siste?), har jeg blitt skjelt ut fordi jeg smilte.

Så jeg smiler kvalmende mye uten å tenke over hva slags signaler jeg måtte sende ut, men hvorfor skulle jeg bry meg om det?

Stikkord: glede, lykke, Smil
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Samfunn | 6 Kommentarer »

NYTTÅRSFORSETTER

Skrevet av GLASSKÅR - 3. Jan, 2011 - 10 Kommentarer »

“Jeg skal slutte å forsove meg, slutte å forelske meg, spise fitness hver dag.. Så skal jeg massere sansene mine i dusjen med eteriske oljer som Patchouli, Lavender og Ylang Ylang.”

Horoskop og statestikk, spådommer og trendrapporter. I anledning nyåret flommer det over i blader og aviser. Nok engang shopper jeg hemningsløst, tro, håp og kjærlighet. Jeg leser i ”Det Nye” og engelske ”Vouge”, Dagbladet, VG og ellers det jeg måtte komme over. Glemt er alt jeg ble lovet i fjor. Bortevekk er irritasjonen om den store gevinsten jeg aldri så noe til, eller han høye mørke som må ha gått meg husforbi. Antagelig tok jeg ikke akkurat det loddet og sannsynligvis hadde neon andre min oppmerksomhet så jeg så ikke han andre.

Hentet fra mitt årshoroskop for 2010:
Å være tvilling er ikke kjedelig, allerde i Februar vil jeg oppdage positive vibber innenfor kjærlighet, ellers følger andre uken i Mai, de to siste ukene i Juli, første helgen i September og andre uken i November hyppig etter med litt romantikk.
Jeg skal slutte å gruble. Gjøre det jeg har lyst til, komme meg videre og diskutere. Jeg må slutte å ha sex på andres premisser. Må åpne nye erotiske dører. Og i April kommer mannen som kan gi meg et helt nytt perspektiv. August vil gi den lidenskapen jeg så lenge har lengtet etter. Sett på maken, man kan bli svimmel av mindre.
Nå skal jeg virkelig ordne opp i alt som er galt, der jeg har sluntret unna og vært lat, skal jeg stå på å ta i. Der jeg har vært handlingshemmet og feig skal jeg gripe fatt i problemene. Jeg skal spise sunnere, drikke mindre, slutte å røyke og trene aktivt – og ikke sluntre unna om et par uker fordi jeg synes det er litt kjedelig, og for å legge ekstra press på meg selv, skriver jeg det her.

Som sagt dette sto i horoskpet mitt for 2010. Det var ingen positive vibber i Februar – det begynte heller å skrante med forloveden. Andre uken i mai lå jeg tett og jævlig grunnet pollen. De to siste ukene i Juli var jeg alene mens forloveden tilbrakte hele sommerferien på reiser rundt i Europa med de han ønsket, alt for ikke å være hjemme med meg. Det fantes ikke lidenskap i August, kun samlivsproblemer og dårlig kommunikasjon. Og første helgen i September var jeg på “kjærlighetstur” som endte med break-up! Og i November hadde jeg rukket å være singel i noen måneder, og det kom ingen mann som ga meg noe som helst perspektiv på noe.

Nei, 2010 har ikke inneholdt annet enn kjærlighetssorg, intriger, alenetid. For ikke å glemme tvangsinnleggelse av min stesøster grunnet nark. Hjerneslaget til min stefar. Ménière’s til pappa som stadig blir værre og Mamma som har fått påist brystkreft. 2010 var året alt skulle gå til helvette…

Jeg tok derimot tak og ordnet opp i alt som var galt. Jeg var aldri handlingshemmet eller feig og jeg tok tak i mine problemer. Jeg har aldri hatt sex på andres premisser og jeg kommer alltid til å gruble. Jeg ER en grubler og jeg er rå i diskusjoner. Jeg ble ikke sunnere, drakk ikke mindre, jeg sluttet å røyke tre ganger, men elendighet gjorde meg svak og jeg begynte igjen og jeg dreit i å trene aktivt. Så FUCK nyttårsforsetter og horoskoper og FUCk 2010. Jeg tror ikke på sånt. Hvis jeg ikke klarer å skjerpe meg i November, ser jeg heller ikke helt jeg skal klare det i januar.

Jeg er ikke negativ, jeg er bare skeptisk – det ligger i min natur. Likevel er det noe spesielt når det nye året bretter seg ut foran meg, uutforsket og spennende med 365 blanke ark som bare venter på at jeg skal gå løs på dem med fargestifter og sprittusj.

Litt forsinket, men GODT NYTTÅR!

Stikkord: horoskop, livet, nyttårsforsetter, spådommer
Postet i Fra virkeligheten | 10 Kommentarer »

Betroelser

Skrevet av GLASSKÅR - 22. Nov, 2010 - 14 Kommentarer »

Jeg får høre det, små historier fortalt i all fortrolighet etter litt for mange øl. Detaljer om et sexliv, utleveringer av navngitte exer, frustrasjoner, overgrep. Noe man forteller nære venner, ting man sier til psykologen, dette får jeg høre fra mennesker jeg så vidt har møtt. Personer jeg overhode ikke har noen lojalitet til eller har hatt mulighet til å gå inn i noe vennskap med. Vennskap krever noe og det oppstår ikke helt uten videre.

Jeg tror nok ikke jeg er den eneste som opplever slike betroelser på byen, jeg tror ikke det er noe ved meg som utstråler tillit og jeg har intet og gi tilbake. Selv vet jeg at jeg ikke kan stole på noen. For hver minste ting jeg sier, forestiller jeg meg personens omgangskrets som publikum, der sitter de klar til å ta i mot, le om jeg skulle forsnakke meg. Ikke en gang for en kjæreste, er det visse ting jeg aldri vil fortelle igjen (brent barn skyr ilden), da det er store muligheter for at all lojalitet vil forsvinne ved bruddet. Det er sånt man har venninner til.

Men det er litt interessant. Ved at jeg gang på gang får hører om hva slags galskap og perversiteter mennesker finner på eller utsetter seg selv for, blir jeg ofte konfrontert med mine fordommer. Jeg kan nok ikke alltid være forståelsesfull og fortelle folk at det de gjør er smart, men jeg kan si og mene at, om de vil, må de gjøre det de har lyst til (så lenge det ikke skader andre), hva andre mener angår ikke dem og det burde vel være mer enn greit nok.

Dette får meg til å tenke før jeg sammen venner peker og ler av andre. Jeg gjør da ting selv jeg ikke alltid klarer å argumentere for.

Og her sitter altså jeg, får høre de mest sinnssyke ting folk forteller meg, jeg har jo selv sagt at jeg ikke føler noen lojalitet, og jeg er ikke alltid så interessert i å vite hva folk finner på i sitt eget hjem. Jeg har aldri utrykket noen interesse for tilfeldige mennesker generelt, så hvorfor skjer dette gang på gang?

Stikkord: betroelser, bytur, hemmeligheter, øl
Postet i Fra virkeligheten, Personlig, Samfunn | 14 Kommentarer »

PELS!

Skrevet av GLASSKÅR - 11. Nov, 2010 - 53 Kommentarer »

Jeg satte meg ned i sofa’n, det var seint på natt og jeg burde egentlig lagt meg for mange timer siden. Jeg ble servert ett glass vin og lente meg godt til rette, strakk hendene bak hodet. Jeg trakk til meg hendene,  prøvde igjen, det var der fremdeles, selvsagt. Jeg la hendene bak hodet igjen, det var en pels av noe slag, mykt men med avstivede områder, en labb, en snute??!!

Foto: DAGBLADET.NO

Jeg tok tak i det og løftet det frem i fanget, hva var det? Jo et helt jævla dyr! Tynt og slafsete på midten, og med et helt hode, hale og fire labber. Det morbide lille påfunnet av et plagg er i mine hender i noen få korte øyeblikk før jeg kastet det fra meg.
“Ehhh…” stotret jeg. Hvem i helvete vil ha et dyrelik i sofa’n?
“Det er et plagg, har arvet det av mormor og jeg elsker den, er den ikke vakker” ytret Gunhild å slag den rundt halsen.

Enda værre, hvem vil ha et dyrelik hengende om halsen? Hvem i alle dager vil vandre rundt med et slikt et på seg uten den minste dårlige samvittighet? Ikke nok med at det henger et lik med hode og labber fortsatt inntakt over skulderen, men det mennesket som går med det vil itilegg føle at det er fint. Hvor grotesk og kjip er det egentlig mulig å være?

Jeg forstår jeg til tider lever i en lukket liten verden for meg selv og min omgangskrets. Når jeg titter utenfor, legger meg merke til visse ting som er totalt tabu blant alle jeg kjenner, ting jeg trodde folk flest hadde en liten minste kunnskap om, og med det en liten moralfølelse av riktig og galt, men tydeligvis ikke. Noe jeg har sett mye av er pels. Ikke bare rundt om i landets aviser, på fjernsyn eller på en kjendis,  men der ute på gaten.
Det begynner å bli mildere, så det er mindre av det, men det eksisterer for det, i form av krager og små søte kanter på “fansy” topper. Det er meg ganske så likegyldig om det er brukt, arvet, fra “frittgående” dyr i afrika eller funnet om det så skal være, det representerer fortsatt det samme. Og det gir ikke noe bedre inntrykk av den grunn.

Og det er ikke bare gamle skrukker på Frogner, eller kjendiser, de er overalt i alle aldre, jeg har til og med sett en ung dame kle opp sin lille datter på syv i pels. Jeg håper den ungen kommer i skikkelig opposisjon en dag.
Som sagt, jeg driter i om det har arvet eller om det så er funnet på gata, det er like forkastelig for det, det representerer nøyaktig det samme; egosentrisk destruktiv forfengelighet som går bekostning av levende vesener.
Altså om pelsen er arvet av bestemor, representerer det akkurat det samme som om man skulle gått å kjøpt en selv. Jeg synes det er litt av det samme som å gå med en SV button bare fordi man fant det på bakken. Det representerer liten evne til refleksjon og egoisme.

Jeg har selv katt, verdens vakreste og jeg elsker henne, skulle jeg om 16år, da hun ikke er her lenger henge hun rundt halsen, på den måten ville hun jo alltid vært med meg? Dyrs rettigheter prates det lite om, og det vil vel aldri kunne bli like rettigheter for dyr som for mennesker, det ville blitt feil det og. Og hvordan kan vi ha et dyrepoliti når menneskepolitiet ikke fungerer optimalt? Vi må selvfølgelig starte med oss selv…

Det er ekkelt med mennesker som flekker med diamantene og flagrer rundt med pels, noen av de kåpene er laget av fostre tatt rett ut av magen på dyra. Finner ikke pelsbrukerne det en smule groteskt? Eller hva med alle de barna som ligger lemlestet igjen uten ben og armer sånn at en kunne glede en patetisk liten skapning av en egosentrisk blond sminketryne fra Vinderen med noe som blinker på hånda?

Foto: NETTVERK FOR DYRS FRIHET

Så lenge det er penger vil det være kapitalisme, og vil jeg noen gang vokse fra min idealisme (som jeg selv til tider tviler på at eksisterer.) Jeg er så lei av mennesker som utrykker sin apati ved smålige “kritikk” av de som bryr seg, hva er egentlig poenget? Hvis en er likegyldig overfor alle overgrep som skjer daglig?

Det er ikke en vilje til å endre verden som gjør at jeg engasjerer meg i enkelte saker, det er bare enkle små grunnleggende prinsipper som går på at verden er større enn lille Norge og den lille flekken av en stue en befinner seg på. At det faktisk ikke krever så mye å bry seg bare litt, det handler heller ikke om å være bedre enn andre, men å utad kunne vise at en faktisk har noen få standpunkter som en holder ved. Jeg reagerer ikke på ting fordi jeg tror det forandrer noe eller at folk bryr seg, men fordi jeg føler jeg må si noe, det er det minste jeg kan gjøre.
Jeg har egentlig ikke noe tro på noe som helst, men jeg ser ikke noen grunn til å støtte eller rettferdiggjøre dritt av den grunn.

Jeg synes ikke det er så rart at folk går med diamanter som med pels, for det er ikke vært så mye fokus i media hvor grusom diamantindustrien egentlig er, at folk dør og lemlestes i gruvene (Men er det ikke innlysende?). Jeg synes faktisk mishandling av mennesker er hakket verre enn dyremishandling, men det er en annen sak. Jeg tror ikke folk flest tenker over hva som ligger bak. Eller kanskje de rett og slett gir faen.

Men pelsindustrien derimot, har det vært mye fokus på, så jeg kan bare ikke forstå hvorfor det eksisterer mennesker under femti som er villig til å kle seg i dyrelik. Jeg har heller aldri møtt noen som jobber med klær og mote som tar et standpunkt i mot pels. Jeg leser om noen spake norske designere si: “pelsen jeg bruker kommer fra sunne norske dyr som har levd et bra liv” eller noe annet vissvass tull. Sier de det mange nok ganger, klarer de kanskje å overbevise seg selv. Men er det ikke like greit å holde kjeft i stedet for å prøve med simple bortforklaringer eller tåpelige rettferdiggjørelser.

Og, det finnes et alternativ til pels; DUNJAKKE!

Til slutt. Bli med i NOAH’s fakkeltog mot pels! I vår digitaleverden kan du også melde deg på,  på facebook.

Stikkord: dyr, dyremishandling, pelsindustrien
Postet i Animals, Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 53 Kommentarer »

IGNORE

Skrevet av GLASSKÅR - 8. Nov, 2010 - 8 Kommentarer »

Ignore er en veldig fin funksjon, et trykk og personen er borte. Uansett hva den personen måtte finne på å si videre, vil det ikke nå frem. Denne funksjonen plager ingen, og kan ikke misbrukes.
Tenk hvor fantastisk det ville vært, om man kunne gjøre sånn på puben da, eller på jobben, i klasserommet, ja uansett hvor en måtte befinne seg. Et lite tastetrykk og mennesket ville ikke en gang være synlig.

Man kan alltids drømme…

Postet i Fra virkeligheten, Internettliv, Personlig | 8 Kommentarer »

Er du ekte?

Skrevet av GLASSKÅR - 21. Oct, 2010 - 6 Kommentarer »

Jeg skrev om Karnevalsutskuddene for ikke så lenge siden. Hvordan mennesker som kler seg annerledes klager over at de ikke blir tatt seriøst eller blir sett rart på bare på grunn av klesvalg og image. Er man så annerledes bare fordi man av mange blir satt i bås ved første øyekast? Og hvorfor er det så viktig å vise verden at her er jeg? Og når man først skal «være seg selv», hvorfor kan man ikke da stå for det og la folk mene hva de vil?

Alt dette har fått meg til å tenke. Er man ekte fordi man tørr stå for det man mener og ikke tenker før man prater? Eller fordi man tørr stå frem som homofil eller RV’er? Er man ekte om man tør vise at man er troende? Eller hva om man avstår fra alkohol, fordi man synes det er teit å bli drita? Er man ekte om man kler seg slik man ønsker? Er man nødvendigvis ekte fordi man ønsker å skille seg ut? Eller fordi ens holdninger går imot fler av samfunnets normer? Eller er man ekte om meninger, stil, holdninger og personlighet er lik alle andres?

Hva om man ikke sier det man mener, tenker før man snakker og bryr seg om hva andre synes? Eller hva om man ikke er særlig troende og driter i å stemme ved valg fordi man ikke vet hvilket parti man skal velge? Hva om man går kledd som alle andre, store skjerf, støvletter og tights. Eller har hår som alle andre, tupert, flettet, rettet ut? Er man en kopi om man ikke skiller seg ut?

Jeg sier hva jeg mener, driter i om jeg blir ledd av. Jeg står for det jeg mener og har bein i nesa. Jeg stemmer ved valg. Jeg er ikke troende og jeg kan både drikke med måte og drikke meg drita, ikke fordi alle andre gjør det, det er jeg for gammel til. Jeg liker smaken og jeg nyter å ha det moro. Jeg kler meg slik jeg vil, men har ingen spesiell stil. Jeg bruker klær fra HM, Gina og andre kjente kjeder. Betyr det at jeg er en kopi? Det finnes jo tusen eksemplarer?
Jeg liker å være meg, jeg er langt fra den mest populære, men folk vet hvem jeg er. Jeg elsker store skjerf og har en forkjærlighet for sko, jeg elsker tights, både tuperer og fletter håret. Jeg bruker sminke og har både like og ulike meninger med folk jeg omgås. Jeg har lik og ulik stil, personligheten ligner noens, mens er frastøtende for andre. Hva er så jeg?

Stikkord: annerledes, ekte, kopi, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 6 Kommentarer »

Karnevalsutskuddene!

Skrevet av GLASSKÅR - 4. Oct, 2010 - 7 Kommentarer »

De har svarte klær, svarte lange kjoler, de har smykker og er tungt sminket, noen går med slengbukser så vide at de snubler i dem, andre har så mange farger at folk snur seg og kræsjer på gata. Andre så mye dreads og hår at en gjerne må se en gang til. Det er mange kreative varianter, og mange former for utskudd. Dette er “karnevalsutskuddene” og deres ytre gjør definitivt ikke hverdagen enklere.

Men er disse menneskene annerledes? Som regel har ikke disse menneskene utrykket en tanke som går noe som helst i mot dagens normer, ikke noe ved dems adferd går i mot normene i samfunnet, ikke en eneste holdning. De er ikke det minste annerledes, bare utenpå.

Ikke misforstå, jeg mener ikke subkulturer kun består av mennesker som kler seg ut på fulltid, langt derifra, mange mennesker som har noe for seg. Både kreativt og politisk, i høyeste grad. Når en graver et stykke kan en virkelig finne mennesker som har gjort så mye absurd og vært borti så mye rart og er langt mer interessante enn gjennomsnittet.

Jeg  forstår hvorfor folk har et slags behov for å skille seg ut. Men å kle seg kreativt/eventuelt følge subkulturens klisjémote er ikke et så stort opprør som enkelte liker å hevde, i mine øyne er det ikke opprør i det hele tatt, annet enn mot sine foreldre kanskje, og det burde man jo vokse fra på et tidspunkt.

Folk på gata gir vel faen, noen ler kanskje, sier noe, og kanskje en og annen blir forbannet fordi de er trangsynte og aldri har sett en freaker før. Men hva så? Jeg ser likevel ikke annet enn mennesker som er villige til å gå litt lenger enn resten for å fremstå som spesiell, ja de kaver rundt med bein og armer i løse lufta i håpet om å få seg en personlighet spør du meg.

I prinsippet er jeg for alt som bryter med vanlige tradisjoner og normer, og har man en personlig stil så for all del hold på den om det er viktig for en. Men enkelte ganger lurer jeg på; hvorfor gjør de det? Hvorfor er det så utrolig viktig for en å skille seg ut, være annerledes når en åpenbart ikke har en eneste ny tanke å komme med? Det koster faktisk en del. Det koster at en ikke får jobber eller blir generelt dårligere behandlet i samfunnet, for det skal ikke så mye til å for at en har liten troverdighet.

Er det virkelig verdt det? Jeg hadde i høyeste grad sett verdien i det når en har en viktig sak å kjempe for, men akk hvor sjeldent jeg faktisk møter noen av dem med et saklig standpunkt.

Jeg synes folk godt kan holde kjeft om hvordan det er å være annerledes eller sutre over at de blir dårligere behandlet av verden, for når det kommer til et stykke har de ikke peiling på hvordan det er virkelig å skille seg ut. For har de noen ganger inni sin egen gruppe mennesker eller utenfor utrykket en virkelig upopulær mening? Sloss de for en sak av betydning? Annet enn fåfengt ”å være seg sjøl”..

Det finnes faktisk mennesker som ikke har noe valg, de blir behandlet som dritt for å være født med det utseendet de har, ”feil” legning, folk er født uten armer og bein, eller med en mystisk diagnose ingen har hørt om.

Mennesker får verken jobber eller boliger fordi de har en mørkere hudfarge, folk blir hengt ut, satt i husarrest, fengsel eller kanskje drept for å ha egne meninger. Og det er nok av mennesker som kjemper livslange kamper hvor de risikerer alt for sin sak og noe de tror på.

Så da blir ”klynk klynk, jeg får ikke jobb fordi jeg er mann med langt hår og rare klær”, lite troverdig, dessuten er det bare selvrettferdig.

En må gjerne se ut som hva som helst for min del, jeg synes det bare er moro, men bare ikke sutre over det. Tar det knekken på en, så er det jo ikke annet enn å skifte. Og hold for all del kjeft om at verden ikke forstår en bare fordi en vifter rundt med religiøse symboler (en selv ikke forstår) og har et litt teit image. Det er tross alt bare klær vi prater om her.

Stikkord: anderledes, samfunn, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 7 Kommentarer »

En annerledes boligannonse!

Skrevet av GLASSKÅR - 11. Sep, 2010 - 24 Kommentarer »

Hei alle utleiere!

Jeg vil gjerne ha en bolig, en hybel større en femten kvadrat til sekstusen . Jeg vil bo et sted med balkong eller uteplass, jeg vil bo et sted hvor det går ann å lage mat på fire kokeplater og jeg vil ha en kjøleskap større enn handleposen. Jeg vil bo et sted der jeg ikke kan røre i gryteretten fra senga og sloss med komfyren i søvne.

Annonsene som ligger ute på finn.no kan muligens sammenlignes med kontaktannonser, da man i mange tilfeller skal ha noen boende i sin egen leilighet, altså et bofellesskap. Men sette bilde av seg selv i boligannonsen? Ærlig talt, jeg vil se rommet jeg. For ikke å glemme; “en ungdommelig mann på 46 leier ut”…” skremmer i hvert fall meg langt avgårde. Jeg kunne sikkert leid en hybel av en mann på den alderen, men ikke en som omtaler seg selv som ungdommelig!

Videre er det noen som har reklamert med at leiligheten har strøm. Jeg er visst godt vant, jeg tar det nemlig som en selvfølge og når det står strøm under fasiliteter, tror jeg de mener at det er inkludert i leien. Når det skrives at leiligheten har internett og ikke har det, burde det heller formuleres som ”muligheter for bredbånd/internett”.

Når det står 35 m² og leiligheten er 25m², så ser man det på visningen. Det er dårlig gjort å lure folk til å dra på meningsløse turer på kryss og tvers over byen. Og selv om leiligheten er aldri så koselig, mister jeg all min godvilje og vil uansett ikke ha det.

Sinsen er ikke Carl Berner, Tøyen er ikke Grønland og Grünerløkka er ikke Torshov. Og ikke minst, Holmlia er ikke sentralt i forhold til noe! Det ligger knapt nok i Oslo.

Jeg oppfatter slike ting som ren sabotasje av mitt liv da jeg ikke har tid til å springe rundt på visninger til løgnaktige boligannonser som gang på gang skriver på sitt eget udugelige språk.

Så litt om meg; Jeg er en 26år gammel jente fra Oslo, med fast jobb og selvfølgelig da også fast inntekt, etter brudd med min samboer over 6 år er jeg nå på jakt etter nytt tak over hodet.

Jeg kan betale inntil 8000,- i mnd. Jeg elser å være ute, så en veranda/balkong/uteplass er på sin plass. Det kan gjerne være åpen kjøkkenløsning men det er viktig at kjøkkenet har komfyr og kjøleskap som er større enn en handlepose. Jeg sier absolutt ikke nei til walk-in closet, og et adskilt soverom fra stuen hadde vært fint.

Du må tillate husdyr, da jeg har en liten søt 2 år gammel husren pusekatt med meg på lasset.

Ellers ønsker jeg å bo sentralt, jeg er huslig og opptatt av interiør og trives best i ett ryddig hjem. Jeg er nesten desperat, men det er ikke dermed sagt at jeg betaler sekstusen pluss strøm og internett for et bittelite kott eller bosetter meg på Holmlia, et sted går grensen.

Vet du om noe, eller vil vite mer om meg – send en email til ine@glasskaar.com

Stikkord: bolig, finn.no, leilighet, oslo
Postet i Fra virkeligheten | 24 Kommentarer »