-
INTERNETT-FORBILDER
I helgen begynte tabloidene å flomme over av nyheten om at «VOE» legger ned bloggen. Og reaksjonene er mange, alle vil ha en bit av henne og alle har en mening om hvorfor, hva hun har oppnådd og hvordan foreldrene har støttet opp om datteren mens hun har tronet toppen av blogglistene i Norge over lengre tid.
Overalt hvor jeg snur meg ser jeg reaksjoner om hvor trist det er og at hun bør begynne igjen. At Emilie Nereng velger å legge ned bloggen er enkelt å forstå. Hvem 15-åring får ikke tunge skuldre av å ofte være i medienes og leserenes søkelys? Man blir målt opp og ned, frem og tilbake. Men når man selv velger å være en offentlig profil, med de gode og dårlige sidene dette innebærer blir det ikke da litt feil og komme i ettertid og fundere over at man også får negativ respons?
Rosabloggerne beskrives som overfladiske, hjernedøde og selvsentrerte. Ved første øyekast ser det vel heller ikke ut som annet enn tenåringsjenter som skriver hyppige oppdateringer om eget hverdagsliv, klær, sminke og mote… Men med litt mer ettertanke så er det kanskje mer enn bare enkel posting av hva man spiste til middag eller hva man kledde på seg før man gikk ut døra? De har et stort engasjement i forhold til bloggingen og alt den inkluderer. For ved å flytte privat dagboknotater og refleksjoner omkring eget liv og identitet ut i bloggosfæren og offentligheten har de mest populære rosabloggerne blitt forbilder for titusener av jenter.Folk skylder på janteloven, og den vil alltid være inne i bildet når det kommer til negativitet og offentlige personer. Norge er i mange tilfeller synonymt med jantelov. Det har og vil aldri være enkelt å være profilert i Norge. Og jo yngre man er, dess vanskeligere. Men her må man rett og slett lukke øyne og ører og la negativiteten fare forbi og fokusere på det positive. For ikke lenge siden var det Caroline Berg Eriksen bedre kjent som Fotballfrue som fikk en bøtte negativ respons i landets aviser og nettstedet. Denne gangen er det VOE’s tur. Er det noen i det hele tatt som lurer på hva som kan være bakgrunnen for disse negative kommentarene Emilie Nereng har fått?
Ida Wulff går på glamfester, Emilie Nereng får platekontrakt kommer i Se&Hør og VG. De omkranses av firmaer som selger klær, sminke og annet. La oss være ærlige, hvor mange av oss hadde ikke som tenåringsjenter grepet muligheten? Det kjedelige her er at leserne som regel ikke har tilgang til disse ressursene, og dermed ikke klarer å leve opp til sine forbilder. Det medfører at man blir trist og lei – og jenter i den alderen kan lett få utløp for frustasjonen sin gjennom dårlige kommentarer. Mennesker generelt er litt for flinke til å bruke denne anonymiteten for det den er verdt om det er noe som plager dem. Ta bare et lite dykk i landets blogger og kommentarfelt overalt. Men kan man egentlig bebreide dem? Her snakker vi om ei jente som alene tjener 40-60.000,- på bloggen, i måneden. Hun har råd til å leve det livet som sine lesere bare kan drømme om.
Selvsagt, det er feil å slenge med leppa. Man skal kunne unne andre noe godt i livet. Men man kan ikke komme utenom at bloggere også har et samfunnsansvar, selvom Emilie Nereng – i motsetning til andre såkalte rosabloggere – har vært langt flinkere på akkurat dette. Det er selvfølgelig ikke feil at man skal kunne tjene på det man jobber med, men man skal være ytterst forsiktig når man sikter seg inn mot denne sårbare målgruppen. Man må for all del ikke se på dette som en kritikk av henne som person, men på merkevaren som hun har bygget opp – en merkevare basert på en ung jente, for unge jenter.
Jeg er likevel imponert over den omtanken mange rosabloggere har for leserne og tilhengerne sine, forpliktelsen de føler i forhold til å oppdatere dem, hvor seriøse de er i håndteringen av spørsmålene de får og rådene de gir. Og ikke minst hvor dyktige disse jentene er i å orientere seg og lære og ta i bruke nye digitale medier på egen hånd.
For meg personlig er det ikke viktig hvor mange som leser det jeg skriver, men at de jeg ønsker å nå, leser det. I så måte har alle bloggere noe viktig til felles (selv om lesertallet er i vidt spenn). Innenfor hver vårt segment, lykkes de fleste med å sette ulike agendaer. Vi lykkes med å tiltrekke oss – og omgi oss med mennesker som driver oss i den retningen vi ønsker. Det krever innsats og engasjement og det fortjener alle bloggere ros for.
Vi lever i et samfunn der vi må tåle både de positive og negative sidene av å utlevere oss offentlig. Men jeg vil nok tro at VOE likevel tiltross for kritikken har hatt en fin tur sålangt, med mange positive opplevelser, muligheter og tilbakemeldinger. Hun kommer nok tilbake, trolig innenfor en annen sjanger enn blogging med det første – og jeg håper at den neste “blogg-dronningen” vi får, vil også tenke litt på at det finnes fryktelig mange der ute, som ikke har råd til all verdens ting.
Stikkord: ansvar, forbilder, Fotballfrue, hets, Ida Wullf, rosablogging, VG, VOE
Postet i Debatt, Internettliv, Samfunn | 34 Kommentarer » -
MAFIA I STILLETTHÆLER?
Etter å ha tilbrakt mye tid inne hos guttene bak HALVFIRE og kommentarfeltene deres. Har jeg hengt meg litt opp i dette med hvordan menn ser på norske kvinner og hvordan norske kvinner ser på seg selv?
Under Halvfire’s post med tittel: “Hvem sin skyld er det at du er ensom” har diskusjonen vært het. Med påstander om at norske kvinner er som damene i Sex & Singelliv, at norske menn vil kun finne lykke i utenlandske kvinner og at norske kvinner om 20-30 år vil sitte igjen som ulykkelige og bitre damer med et hat mot alle de utenlandske konene rundt omkring. At norske kvinner kun horer rundt og ikke klarer å holde seg til en person. At vi damer konstant er på søken etter noe “bedre” og at alle damers forhold er et tidsfordriv mot noe bedre… For ikke å snakke om påstander om at norske damer idag er selvsentrerte karriere megger, som hverken ønsker barn eller mann.
Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå at menn faktisk ikke har sett på Sex&Singelliv. Hvertfall ikke fulgt med. Det ville vært for mye forlangt og jeg har jo selv ikke sett “mannevarianten” Entourage.
Men til opplysning så omhandler ikke Sex&Singelliv kun sex, eller bare om singelliv. Men det dreier seg om å holde parforhold vedlike. Og jentene vi møter i serien er fire vidt forskjellige karakterer som dekker et godt spekter av ulike kvinne-karakteristikker.Er det virkelig slik at norske kvinner er notorisk utro, at vi ikke vil ha en stabil mann med et varmt hjerte, som elsker, forguder og verdsetter oss? Tror norske kvinner at gresset er grønnere på den andre siden og dermed ikke klarer å slå seg til ro? Vil vi alltid ha noe bedre? Blir vi aldri fornøyd? Og er det slik at norske jenter er lette på tråden? Kler vi lettere av oss? Og hopper vi til sengs etter et par drinker for mye?
Folk kan da meget vel være interessert i å flørte uten å være interessert i å pule, de kan også være interessert i å bli bedre kjent med sjelen før de blir kjent med kroppen. Så hva er det med oss norske kvinner? Er vi sterke kvinner som tar det vi vil ha når vi vil ha det? Eller gjør det oss til usikre kvinner som søker kjærligheten og menn, og tar til takke med en natt med en fremmed? Det er sjelden jeg møter jenter som dater en stund før de hopper i høyet. Det er oftere at vi ikke går på date engang. Er det ikke like greit å teste ut varene først som sist?
Det er mulig noen vil kalle oss norske damer for lette på tråden. Jeg vil kalle oss målbevisste og med dårlig tid!
Enkelte norske menn har problemer med å finne seg en norsk kone som er villig til å gjøre alt husarbeidet og dulle med dem (uten at kvinnen skal kunne forvente dulling tilbake) og hva er vel poenget med en kone da? Jeg mener ikke at disse mennene ikke bidrar, men de vil bare bidra på mannemåten sin og få det de helst ikke vil gjøre selv tilbake. Som kvinne med eget verktøyskrin og som heller måker snø enn å henge opp klesvasken ville ikke et slik forhold gitt meg noe som helst.
“Hei, hva om vi flytter sammen så kan du gjøre 50% mer av husarbeidet du allerede gjør kun fordi du må, og så slipper du å ta den ene reparasjonen som kanskje er nødvendig i løpet av en måned?” Hmm, mindre gøye reparasjoner, mere kjedelig husarbeid? Nei takk, da bor jeg heller for meg selv.En gang i tiden var det å tjene penger, gjøre ting man blir skitten av, eller andre “ufeminine” oppgaver sosialt uakseptert for en kvinne. Siden man ikke kunne gjøre disse tingene selv ble man avhengig av å være i et forhold med en mann som kunne gjøre dem. Og var det å ta seg av barna, lage middag hver dag og holde huset skinnende rent som skulle til for å kapre en av disse mennene, ja så gjorde man det. Heller det enn å bli utfrosset og sett ned på. Og for mennene så var det nødvendig med en kone om man skulle ha noe å spise i løpet av en dag. I en verden med store påtvungne kjønnsroller ville flest mulig av oss vært i et forhold eller ekteskap.
Jeg har ingenting imot forhold, snarere tvert imot, men jeg er skeptisk til å tvinge mennesker inn i bokser basert på kjønn for så å måtte gifte seg med noen for at ting skal gå rundt. For meg er det mye viktigere at folk rundt meg er lykkelige enn at de nødvendigvis er i et forhold. Jeg vil heller være singel fremfor å være i et dårlige eller til og med middelmådige forhold.
I min verden finnes det også noe som heter kjærlighet. En fantastisk greie som gjør at man blir glad inni seg av den minste ting, føler seg trygg og elsket basert på den man er, ikke hva man gjør, og får lyst til å gjøre den andre lykkelig bare fordi du blir så glad av å se ham smile. Kjærlighet får en til å inngå forhold og ekteskap basert på den fine personligheten til hverandre, ikke basert på hvor flink man er til å gjøre jobben sin som mann eller kvinne. For meg virker kjærlighet som en mye tryggere ting å basere ett forhold på enn fordeling av arbeidsoppgaver. Hva om noe skjer slik at du blir dårligere på å oppfylle din kjønnsrolle? Ved å spille rollen som mann eller kvinne gjør man seg selv til en masseprodusert vare som lett kan byttes ut.
Det finnes mennesker som kan gjøre deg lykkelig. Som til tross for at du har det fint alene vil gjøre verden til et bedre sted bare ved å finnes. Mennesker som gir deg sommerfugler i magen, selv etter mange år, mennesker som gjør vonde ting enklere og gode ting enda bedre. Sånt tar man ikke for gitt, sånt tar man vare på. Man må bare finne de menneskene som utfyller hverandre.
Jeg har aldri omtalt meg som feminist, og kommer nok heller aldri til å gjøre det. Jeg vil alltid kjempet for valgfrihet og rettferdighet for alle, det er nødvendig om man verdsetter ulikhet, men jeg vil ikke kjempe for kjønnene da jeg mener kjønn er uviktig i det store bildet. Så når samfunnet mener at norske kvinner diskrimineres og må beskyttes og hele den regla der, blir jeg uvel. Vi er ikke hjelpeløse og stakkarslige, og vi trenger ikke 40%regel eller 50-50 i styre og stell eller kjønnskvotering. Vi klarer å forhandle om vår egen lønn og menn er også hjemme med barna. Jeg trenger definitivt ikke staten til å likestille meg, og faktisk så diskrimineres menn oftere og oftere på grunn av alt pisset som snekres sammen. Blir du diskriminert og aldri kommer i posisjon til tross for at du har svært konkeransedyktige kvalifikasjoner, så må dette tas tak i uansett hvilket kjønn det rammer. Får du ikke selvstendig opptjeningsrett knyttet til permisjoner og barn, så er det urettferdig. Kan du ikke gå alene i de klærne du vil etter klokken 23.00 fordi du må ta ansvar for andres manglende grenser og impulskontroll, så må foten settes ned – vi kan ikke tillate at noen skal bli frarøvet sin frihet fordi andre ikke kan sette grenser – det er viktig å plassere ansvaret der hvor det hører hjemme. Uavhengig av kjønn.
Ved at kvinner tar ansvaret for seg og sin egen eksistensialitet, innebærer det nødvendigvis ikke at vi samtidig kan bli behandlet som spesielle, særpregede eller annerledes enn menn. I dette ligger det en vanskelig balansegang, i forhold til det å ta hensyn til individet – uansett kjønn, i motsetning til det å ta et visst hensyn – men begrunnet ut fra kjønn, alder eller lignende. All slik hensyntagenhet ut over individnivå, vil samtidig innebære en viss form for diskriminering, positiv eller negativ, man definerer uansett “den andre” som noe annet enn seg selv.Begge kjønn skal ha respekt for hverandre, og “gå litt lengre” for den andres skyld, slik at det blir lettere å møtes på midten. Jeg leser rundt på nettet og ser det er mange som mener kvinner må lære seg å holde kjeft slik at den norske mannen skal få tømt seg i henne selv når hun ikke vil. Hva er det neste at vi skal lære oss å holde kjeft om? Når noen kaster seg over oss i en mørk bakgate? Hvor har omsorgen og forståelsen for de ulike kvalitetene og egenskapene blitt av? Og hvor fornøyd er den norske mannen med å bli fremstilt som et primaldyr som ikke kan fungere og yte uten å få tømt seg?
Jeg kjenner smarte menn og jeg kjenner smarte kvinner. Jeg kjenner urettferdige menn og jeg kjenner urettferdige kvinner. Jeg kjenner menn som er uten empati og evne til å se nyanser, jeg har også møtt slike kvinner. Jeg har møtt latsabber av noen menn som tror at verden skylder dem noe – jeg har også møtt slike kvinner.
Mange parforhold er dårlig, det ser vi ut fra skilsmissestatistikken, og grunnene til dette er mange. At enkelte menn ikke ser ut til å like kvinner som tar utdanning og ikke ønsker å være i forhold med dem, for stå for deres regning – selv mener jeg problematikken er mer sammensatt og at det som er vanskelig i et forhold er forårsaket av begge. På en eller annen måte.
Uansett kjønn så bør jo folk velge det som er best for dem personling, og i ett forhold det som kan støtte best for begge parter. Jeg lurer på hvorfor det er kvinnens ansvar å ha sex og lage mat, og lurer på når det blei det største kravet i ett forhold. Det er vel ganske personlighets rettet hva en partner klarer å bidra mest med. I mitt forrige forhold var det jeg som ikke fikk nok sex, mat fikk jeg heller ikke. Og mannen klaget når jeg jobbet for mye. Men jeg må vel ikke til utlandet for å finne meg noe fordet? Det fins jo mange mennesker, og sikkert noen som kan tilfredstille mine behov også.
Er dere virkelig så svake at dere ikke takler kvinner som vil spille etter de samme reglene som dere?
Jeg synes det er skummelt at menn og kvinner fortsatt har slike holdninger. Det hadde vel vært fint å ha en kvinne som kunne være stille og gjøre som du sier? Det er jo så kjedelig når man må snakke sammen hele tiden, som om man har noe felles! Gud forby… Og sex er mye bedre når det gis som en tjeneste, og ikke oppstår av gjensidig lyst! Hvem har vel ikke erfart problemene som oppstår når kvinnen plutselig uttrykker egne lyster?
Stadig møter jeg mennesker som er uten evne til å se på andre mennesker som individer, bare en stor gruppe kjønn som man stiller opp mot den andre gruppen. Heldigvis finnes det norske (og utenlandske) menn som ikke vil ha underdanige koner som står på pinne for å pleie deres minste behov. Menn som, selv om de arbeider lange dager, insisterer på å ta oppvasken når de blir servert middag. Menn som mer enn gjerne vil dele fødselspermisjoner, og ikke føler seg truet av at kona jobber like hardt og tjener like mye. Menn som klarer å holde stimulerende samtaler med kona si, og som faktisk klarer å få henne interessert i å hoppe i høyet. Men som forstår at det tar to for å få et parforhold til å fungere. Menn som mener at menn og kvinner er likestilte vesen som har samme rett til og behov for å realisere seg selv.
Gudskjelov for oss “kravstore norske kvinner” finnes det mange slike menn, både i Norge og utlandet. Så det er langt fra noe tap for oss at dere andre finner dere utenlandske damer. Men jeg synes synd på de utenlandske kvinnene som lever sammen med egoistiske menn som har så lave tanker om dem.
Stikkord: arbeidsfordeling, karriere, kjønnsroller, likestilling, parforhold, rettferdighet
Postet i Debatt, Sex&Samliv&Kjønn | 2 Kommentarer » -
DAGENS HELTER!?
Begrepet «helt» er ikke lenger det samme som for tusen år siden. Definisjonen, som alt annet, endres i samsvar med samfunnets endringer. Hvordan framstilles helten i ulike epoker og hva gjør dem til helter? Hvordan går veien fra store barske krigere til små smarte gutter i kamp mot troll? Fra kvinnesaksforkjempere til kvinnebedårere?
Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne.
Krigere og Superhelter;
Verden var fylt med krig også for totusen år siden. Den gangen var det den største og beste krigeren som var idealet og helten. Idag kjempes det ikke lenger med sverd og skjold. Heltene er våpenet som holder landet trygt. USA har skapt mange helter med overdrevende egenskaper, bittre fiender og med et ønske om å hjelpe menneskeheten. Superheltene som redder jorda kommer stadig i spenstigere form. Og idag har vi Superman, Fantomet, Batman, Catwoman, Lara Craoft, Wonderwoman, Spiderman og hulken. Bare for å nevne noen?!Idealer & Idoler;
At mennesker som Madonna, Ronaldo, David Hasselhoff, jeg kan nevne i fleng, assosieres med ordet helt mener jeg stammer fra en svakhet i språket. Ordet har mistet sin opprinnelige mening, og fått flere betydninger. Både «helt», «dol», «ideal» er tre ord der meningen er ganske entydig for mange mennesker. Men de er ikke annet enn kanskje forbilder for dem. Hverken Madonna eller Ronaldo ville blitt omtalt som helter for noen tiårsiden, de har hverken vist heltemot eller gjort store bragder…Vi bruker heller det som betyr nesten det samme. Vi blir jo forstått uansett.Det er nok ingen som mener at de som er penest, synger vakrest eller spiller fotball hardest er nåtidens virkelige helter. Så hvilke helter har vi i nyere tid? Med et mer åpent samfunn og videre begreper vokser mangfoldet. Vi har hverdagshelter, tøffelhelter, superhelter og folkehelter. Men har vi klassiske helter lenger?
Oppdagelsesreisere;
Også popstjerner og skuespillere blir idag omtalt som helter. På hvilket grunnlag? Før i tiden måtte man gjøre noe det sto respekt av, altså redde folk fra livsfare eller padle over Atlantern i en liten jolle.
Marco Polo, Thor Heyerdahl, Christoffer Columbus og Leiv Eriksson, bare for å nevne noen, er helter. De visste ikke hva de gikk til, da de reiste rundt jorden for å finne nytt land. Om man skulle finne på å reise jorden rundt idag har man gode klær, nymoderne og avansert navigasjonssystem, kommunikasjonsutstyr, og om man mot formodning skulle havne i nød, er hjelpen nær. Trenger man da heltemot? Og hva er bragden? Om noen skulle padle over Atlantern i vår tid, vil det kanskje stå en liten notis i VG, men være glemt neste dag. Men verden er allerede oppdaget, så vi trenger ikke oppdagelsesreisende… Dagens helter må gjøre andre bragder. Hvilke?Folkehelter;
Og hva faen er en folkehelt? Kurt Nilsen, Sputnik og Rybak er typiske folkehelter. Fordi man har talent for musikk og sikrer et land en seier i Eurovision, gjør vel ikke et menneske til en helt? Jeg klorer av meg huden…Hverdagshelter;
Er en som står på og ikke gir opp. Som gir av seg selv og bryr seg om andre vil mange si. Men hva er egentlig en hverdagshelt? Er det han som reiser seg på trikken for de gamle? Nei, det er folkeskikk. Det må være noe utenom det vanlige uten at det er en stor bragd.
I skrivende stund må jeg nevne Ghandi, Nelson Mandela og Mor Theresa. De er det nermeste jeg kommer helter i “nyere” tid…
I et samfunn hvor ikke lenger er noe alle ser opp til, trenger vi noe “nesten uoppnåelig” å se opp til. Nærmest perfekte mennesker som gjør alt det riktige i henhold til moral og etikk. Men som vi kan kjenne oss igjen i.
Hvem er helten i ditt liv? Og hva er en klassisk helt i dine øyne?
Stikkord: helter, idealer, idoler
Postet i Debatt, Samfunn | 10 Kommentarer » -
PELS!
Jeg satte meg ned i sofa’n, det var seint på natt og jeg burde egentlig lagt meg for mange timer siden. Jeg ble servert ett glass vin og lente meg godt til rette, strakk hendene bak hodet. Jeg trakk til meg hendene, prøvde igjen, det var der fremdeles, selvsagt. Jeg la hendene bak hodet igjen, det var en pels av noe slag, mykt men med avstivede områder, en labb, en snute??!!
Foto: DAGBLADET.NO
Jeg tok tak i det og løftet det frem i fanget, hva var det? Jo et helt jævla dyr! Tynt og slafsete på midten, og med et helt hode, hale og fire labber. Det morbide lille påfunnet av et plagg er i mine hender i noen få korte øyeblikk før jeg kastet det fra meg.
“Ehhh…” stotret jeg. Hvem i helvete vil ha et dyrelik i sofa’n?
“Det er et plagg, har arvet det av mormor og jeg elsker den, er den ikke vakker” ytret Gunhild å slag den rundt halsen.Enda værre, hvem vil ha et dyrelik hengende om halsen? Hvem i alle dager vil vandre rundt med et slikt et på seg uten den minste dårlige samvittighet? Ikke nok med at det henger et lik med hode og labber fortsatt inntakt over skulderen, men det mennesket som går med det vil itilegg føle at det er fint. Hvor grotesk og kjip er det egentlig mulig å være?
Jeg forstår jeg til tider lever i en lukket liten verden for meg selv og min omgangskrets. Når jeg titter utenfor, legger meg merke til visse ting som er totalt tabu blant alle jeg kjenner, ting jeg trodde folk flest hadde en liten minste kunnskap om, og med det en liten moralfølelse av riktig og galt, men tydeligvis ikke. Noe jeg har sett mye av er pels. Ikke bare rundt om i landets aviser, på fjernsyn eller på en kjendis, men der ute på gaten.
Det begynner å bli mildere, så det er mindre av det, men det eksisterer for det, i form av krager og små søte kanter på “fansy” topper. Det er meg ganske så likegyldig om det er brukt, arvet, fra “frittgående” dyr i afrika eller funnet om det så skal være, det representerer fortsatt det samme. Og det gir ikke noe bedre inntrykk av den grunn.Og det er ikke bare gamle skrukker på Frogner, eller kjendiser, de er overalt i alle aldre, jeg har til og med sett en ung dame kle opp sin lille datter på syv i pels. Jeg håper den ungen kommer i skikkelig opposisjon en dag.
Som sagt, jeg driter i om det har arvet eller om det så er funnet på gata, det er like forkastelig for det, det representerer nøyaktig det samme; egosentrisk destruktiv forfengelighet som går bekostning av levende vesener.
Altså om pelsen er arvet av bestemor, representerer det akkurat det samme som om man skulle gått å kjøpt en selv. Jeg synes det er litt av det samme som å gå med en SV button bare fordi man fant det på bakken. Det representerer liten evne til refleksjon og egoisme.Jeg har selv katt, verdens vakreste og jeg elsker henne, skulle jeg om 16år, da hun ikke er her lenger henge hun rundt halsen, på den måten ville hun jo alltid vært med meg? Dyrs rettigheter prates det lite om, og det vil vel aldri kunne bli like rettigheter for dyr som for mennesker, det ville blitt feil det og. Og hvordan kan vi ha et dyrepoliti når menneskepolitiet ikke fungerer optimalt? Vi må selvfølgelig starte med oss selv…
Det er ekkelt med mennesker som flekker med diamantene og flagrer rundt med pels, noen av de kåpene er laget av fostre tatt rett ut av magen på dyra. Finner ikke pelsbrukerne det en smule groteskt? Eller hva med alle de barna som ligger lemlestet igjen uten ben og armer sånn at en kunne glede en patetisk liten skapning av en egosentrisk blond sminketryne fra Vinderen med noe som blinker på hånda?
Foto: NETTVERK FOR DYRS FRIHET
Så lenge det er penger vil det være kapitalisme, og vil jeg noen gang vokse fra min idealisme (som jeg selv til tider tviler på at eksisterer.) Jeg er så lei av mennesker som utrykker sin apati ved smålige “kritikk” av de som bryr seg, hva er egentlig poenget? Hvis en er likegyldig overfor alle overgrep som skjer daglig?
Det er ikke en vilje til å endre verden som gjør at jeg engasjerer meg i enkelte saker, det er bare enkle små grunnleggende prinsipper som går på at verden er større enn lille Norge og den lille flekken av en stue en befinner seg på. At det faktisk ikke krever så mye å bry seg bare litt, det handler heller ikke om å være bedre enn andre, men å utad kunne vise at en faktisk har noen få standpunkter som en holder ved. Jeg reagerer ikke på ting fordi jeg tror det forandrer noe eller at folk bryr seg, men fordi jeg føler jeg må si noe, det er det minste jeg kan gjøre.
Jeg har egentlig ikke noe tro på noe som helst, men jeg ser ikke noen grunn til å støtte eller rettferdiggjøre dritt av den grunn.Jeg synes ikke det er så rart at folk går med diamanter som med pels, for det er ikke vært så mye fokus i media hvor grusom diamantindustrien egentlig er, at folk dør og lemlestes i gruvene (Men er det ikke innlysende?). Jeg synes faktisk mishandling av mennesker er hakket verre enn dyremishandling, men det er en annen sak. Jeg tror ikke folk flest tenker over hva som ligger bak. Eller kanskje de rett og slett gir faen.
Men pelsindustrien derimot, har det vært mye fokus på, så jeg kan bare ikke forstå hvorfor det eksisterer mennesker under femti som er villig til å kle seg i dyrelik. Jeg har heller aldri møtt noen som jobber med klær og mote som tar et standpunkt i mot pels. Jeg leser om noen spake norske designere si: “pelsen jeg bruker kommer fra sunne norske dyr som har levd et bra liv” eller noe annet vissvass tull. Sier de det mange nok ganger, klarer de kanskje å overbevise seg selv. Men er det ikke like greit å holde kjeft i stedet for å prøve med simple bortforklaringer eller tåpelige rettferdiggjørelser.
Og, det finnes et alternativ til pels; DUNJAKKE!
Til slutt. Bli med i NOAH’s fakkeltog mot pels! I vår digitaleverden kan du også melde deg på, på facebook.
Stikkord: dyr, dyremishandling, pelsindustrien
Postet i Animals, Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 53 Kommentarer » -
Er du ekte?
Jeg skrev om Karnevalsutskuddene for ikke så lenge siden. Hvordan mennesker som kler seg annerledes klager over at de ikke blir tatt seriøst eller blir sett rart på bare på grunn av klesvalg og image. Er man så annerledes bare fordi man av mange blir satt i bås ved første øyekast? Og hvorfor er det så viktig å vise verden at her er jeg? Og når man først skal «være seg selv», hvorfor kan man ikke da stå for det og la folk mene hva de vil?
Alt dette har fått meg til å tenke. Er man ekte fordi man tørr stå for det man mener og ikke tenker før man prater? Eller fordi man tørr stå frem som homofil eller RV’er? Er man ekte om man tør vise at man er troende? Eller hva om man avstår fra alkohol, fordi man synes det er teit å bli drita? Er man ekte om man kler seg slik man ønsker? Er man nødvendigvis ekte fordi man ønsker å skille seg ut? Eller fordi ens holdninger går imot fler av samfunnets normer? Eller er man ekte om meninger, stil, holdninger og personlighet er lik alle andres?
Hva om man ikke sier det man mener, tenker før man snakker og bryr seg om hva andre synes? Eller hva om man ikke er særlig troende og driter i å stemme ved valg fordi man ikke vet hvilket parti man skal velge? Hva om man går kledd som alle andre, store skjerf, støvletter og tights. Eller har hår som alle andre, tupert, flettet, rettet ut? Er man en kopi om man ikke skiller seg ut?
Jeg sier hva jeg mener, driter i om jeg blir ledd av. Jeg står for det jeg mener og har bein i nesa. Jeg stemmer ved valg. Jeg er ikke troende og jeg kan både drikke med måte og drikke meg drita, ikke fordi alle andre gjør det, det er jeg for gammel til. Jeg liker smaken og jeg nyter å ha det moro. Jeg kler meg slik jeg vil, men har ingen spesiell stil. Jeg bruker klær fra HM, Gina og andre kjente kjeder. Betyr det at jeg er en kopi? Det finnes jo tusen eksemplarer?
Jeg liker å være meg, jeg er langt fra den mest populære, men folk vet hvem jeg er. Jeg elsker store skjerf og har en forkjærlighet for sko, jeg elsker tights, både tuperer og fletter håret. Jeg bruker sminke og har både like og ulike meninger med folk jeg omgås. Jeg har lik og ulik stil, personligheten ligner noens, mens er frastøtende for andre. Hva er så jeg?Stikkord: annerledes, ekte, kopi, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 6 Kommentarer » -
Karnevalsutskuddene!
De har svarte klær, svarte lange kjoler, de har smykker og er tungt sminket, noen går med slengbukser så vide at de snubler i dem, andre har så mange farger at folk snur seg og kræsjer på gata. Andre så mye dreads og hår at en gjerne må se en gang til. Det er mange kreative varianter, og mange former for utskudd. Dette er “karnevalsutskuddene” og deres ytre gjør definitivt ikke hverdagen enklere.
Men er disse menneskene annerledes? Som regel har ikke disse menneskene utrykket en tanke som går noe som helst i mot dagens normer, ikke noe ved dems adferd går i mot normene i samfunnet, ikke en eneste holdning. De er ikke det minste annerledes, bare utenpå.
Ikke misforstå, jeg mener ikke subkulturer kun består av mennesker som kler seg ut på fulltid, langt derifra, mange mennesker som har noe for seg. Både kreativt og politisk, i høyeste grad. Når en graver et stykke kan en virkelig finne mennesker som har gjort så mye absurd og vært borti så mye rart og er langt mer interessante enn gjennomsnittet.
Jeg forstår hvorfor folk har et slags behov for å skille seg ut. Men å kle seg kreativt/eventuelt følge subkulturens klisjémote er ikke et så stort opprør som enkelte liker å hevde, i mine øyne er det ikke opprør i det hele tatt, annet enn mot sine foreldre kanskje, og det burde man jo vokse fra på et tidspunkt.
Folk på gata gir vel faen, noen ler kanskje, sier noe, og kanskje en og annen blir forbannet fordi de er trangsynte og aldri har sett en freaker før. Men hva så? Jeg ser likevel ikke annet enn mennesker som er villige til å gå litt lenger enn resten for å fremstå som spesiell, ja de kaver rundt med bein og armer i løse lufta i håpet om å få seg en personlighet spør du meg.
I prinsippet er jeg for alt som bryter med vanlige tradisjoner og normer, og har man en personlig stil så for all del hold på den om det er viktig for en. Men enkelte ganger lurer jeg på; hvorfor gjør de det? Hvorfor er det så utrolig viktig for en å skille seg ut, være annerledes når en åpenbart ikke har en eneste ny tanke å komme med? Det koster faktisk en del. Det koster at en ikke får jobber eller blir generelt dårligere behandlet i samfunnet, for det skal ikke så mye til å for at en har liten troverdighet.
Er det virkelig verdt det? Jeg hadde i høyeste grad sett verdien i det når en har en viktig sak å kjempe for, men akk hvor sjeldent jeg faktisk møter noen av dem med et saklig standpunkt.
Jeg synes folk godt kan holde kjeft om hvordan det er å være annerledes eller sutre over at de blir dårligere behandlet av verden, for når det kommer til et stykke har de ikke peiling på hvordan det er virkelig å skille seg ut. For har de noen ganger inni sin egen gruppe mennesker eller utenfor utrykket en virkelig upopulær mening? Sloss de for en sak av betydning? Annet enn fåfengt ”å være seg sjøl”..
Det finnes faktisk mennesker som ikke har noe valg, de blir behandlet som dritt for å være født med det utseendet de har, ”feil” legning, folk er født uten armer og bein, eller med en mystisk diagnose ingen har hørt om.
Mennesker får verken jobber eller boliger fordi de har en mørkere hudfarge, folk blir hengt ut, satt i husarrest, fengsel eller kanskje drept for å ha egne meninger. Og det er nok av mennesker som kjemper livslange kamper hvor de risikerer alt for sin sak og noe de tror på.
Så da blir ”klynk klynk, jeg får ikke jobb fordi jeg er mann med langt hår og rare klær”, lite troverdig, dessuten er det bare selvrettferdig.
En må gjerne se ut som hva som helst for min del, jeg synes det bare er moro, men bare ikke sutre over det. Tar det knekken på en, så er det jo ikke annet enn å skifte. Og hold for all del kjeft om at verden ikke forstår en bare fordi en vifter rundt med religiøse symboler (en selv ikke forstår) og har et litt teit image. Det er tross alt bare klær vi prater om her.
Stikkord: anderledes, samfunn, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 7 Kommentarer » -
Janteloven!
Foto: GLABLADET.NO
Når mennesker skal “sette meg på plass” og fortelle meg “hvordan ting fungerer”, vil jeg jo si i fra at de tar feil, at ting er mer komplekse og at det skal veldig mye til for å se helheten. Jeg vil bli møtt med personangrep. Snakker jeg om politikk, er jeg bare kjedelig. Blir jeg irritert, er jeg hysterisk. Latterliggjør jeg en mann med dårlig argumentasjon, har jeg ikke ”fått meg noe”. Når jeg påpeker at jeg finner deres holdninger en smule begrensende, lar jeg ting gå inn på meg.
Jeg har lov til å være forfengelig, men går jeg i for trange klær, er jeg despo. Jeg må bevise at jeg spiser, ellers er jeg anorektisk. Jeg må ikke danse for mye, ellers tror jeg at jeg er deilig. Jeg må ikke mene for mye, da skremmer jeg dem bort. Har jeg lyst på sex, er jeg nymfoman. Avviser jeg noen, er jeg slem. Blir jeg avvist, er jeg patetisk.
Nei, jeg trenger ikke bry meg, men gjør det likevel fordi jeg synes det er trist at disse holdningene er her. Selvfølgelig forholder jeg meg ikke til dette lenger.
Stikkord: holdninger, jantelov
Postet i Debatt, Samfunn | 19 Kommentarer » -
Supermodellen
De fleste modeller har utstråling som gråstein hele gjengen så det er vanskelig å legge merke til dem, de sklir ut av hukommelsen så fort de forlater skjermbildet. Deres verden begrenser seg til VIP klubber, Paris turer og hudkremer.
Foto: Aftenposten - AP
Jentene må løpe opp og skifte klær, fort fort, hele karrieren avhenger av om de klarer å få på seg det nye antrekket. De får kamera i trynet, lys overalt og ut igjen til de gretne folka med minimal utstråling. -”Hei du er feit, få seg deg naken?” sier de til den tynne jenta, for veier du over femti kilo er du en taper, sånn er det. Skulle hun svare med -“nei jeg vil aldri stille opp naken på noe bilde”, blir hun bare møtt med forakt. Damer med prinsipper, damer som står på sitt har ingenting i den verdenen og gjøre, det hjelper ikke om de har tynnet det ut til det ytterste, egen vilje teller ikke. Dama gjorde seg selv til latter ved ikke å stille opp naken, sånn er det i modellyrket. Full av forakt snakker de om dobbelt moral til henne, forteller henne at hun er kraftig. Hun tror vel på det selv.
Så det er bare å stille opp, holde munnen litt åpen, se dopa ut, det selger hva det skal være. Men folk behandler en ikke bedre av den grunn.
Lykkes man ikke der, er det bare å sette seg inn i de mange arkivene modellbyråene har verden rundt. Der kan interesserte innen motebransjen søke, etter sko størrelse, klesstørrelse, vekt, hårfarge og høyde. Det finnes forskjellige varianter av søkene, noen mer detaljerte enn andre. Dette tilbudet har også mange av de norske modellbyråene.
Ja, jeg vet hvorfor det er sånn, det er fordi magasiner osv. lettere skal finne frem til akkurat den modellen de trenger. Dette gjør det enklere for alle parter. En harmløs ting, et ufarlig lite kjøttmarked.
Det jeg lurer på er, hvem i alle dager vil dette med seg selv? Hvorfor vil man stå i sånne arkiv, der hvem som helst, ikke bare såkalte arbeidsgivere, kan søke en opp etter vekt og BH størrelse? Hvem er det som vil stå foran en jury på TV for å høre hvor verdiløs og feit en er? Eller bli skjelt ut fordi en ikke vil stå naken foran kamera? Hvorfor gidder folk, hva godt fører det med seg? Og hva i alle dager snakker sånne folk om utenom jobb?
Og dette sloss de om å gjøre, de blir ”pensjonert” før de er 30, uten noen utdannelse. Som en totalt uinteressant person for folk flest, da en ikke har hatt tid til å annet enn festing og dyrking av sine egne komplekser. Skjelven fordi de har blitt skjelt ut hver dag og livredd for at noen skal kunne se opp i neseborene deres.
Jeg tror ingen i hele verden får noe godt ut av dette…
Stikkord: supermodell
Postet i Debatt, Samfunn | 17 Kommentarer » -
Er norske jenter billige?
“Norske kvinner er lette på tråden og blir alltid med på en one night stand.” Dette utsagnet har jeg overhørt utallige ganger, fra mennesker med ulik bakgrunn.
Mange menn mener skandinaviske kvinner går for utfordrende kledd. Vi viser visstnok litt mye av både pupper og lår. Men er det en sammenheng mellom hvordan vi kler oss og hvordan menn får oss i seng?
Foto: Tv2 - WANG JUN-YOUNG/AFP
Jeg tror ikke at man kler seg med utgangspunkt i å «utfordre» noen. Når jeg kjøper jeans vil jeg gjerne ha noe som sitter greit over rompa. Likevel er ikke dette et kynisk, spekulativt forsøk fra min side på å hisse opp voldtektsmenn og andre som kan finne på å kalle meg hore og ludder. Både menn og kvinner forsøker å gjøre det beste ut av det man har fått utdelt, innen gjeldende kleskoder.
Jeg tror ikke man øker risikoen for voldtekt ved å vise en kløft, eller fordi buksa strammer på de «rette» stedene. Voldtekt krever først og fremst en idiot, og idioter er ikke rasjonelle. Åtti år gamle og kjærring-kledde damer kan oppleve at menn bryter seg inn i huset deres og voldtar dem. Utfordrende kledd my ass!
Men, er det likevel slik at norske jenter er lette på tråden? Kler vi lettere av oss? Og hopper vi til sengs etter et par drinker for mye?
Folk kan da meget vel være interessert i å flørte uten å være interessert i å pule, de kan også være interessert i å bli bedre kjent med sjelen før de blir kjent med kroppen.
Så hva er det med oss norske kvinner? Er vi sterke kvinner som tar det vi vil ha når vi vil ha det? Eller gjør det oss til usikre kvinner som søker kjærligheten og menn, og tar til takke med en natt med en fremmed?
Det er sjelden jeg møter jenter som dater en stund før de hopper i høyet. Det er oftere at vi ikke går på date engang. Er det ikke like greit å teste ut varene først som sist?
Det er mulig noen vil kalle oss norske damer for lette på tråden. Jeg vil kalle oss målbevisste og med dårlig tid!
Hva synes du? Er du lett på tråden?
Stikkord: one nights, sex, utfordrende kledd
Postet i Debatt, Samfunn, Sex&Samliv&Kjønn | 31 Kommentarer » -
Hvorfor vil så mange bli kjendis?
Noen mennesker gjør alt for å bli kjendis. De blir med på de rareste tv-programmer, de har sex på tv, de kommer med uttalelser de egentlig ikke mener, men som de vet skaper oppmerksomhet.
Foto: FILMWEB.NO
Mer interessant er egentlig grunnen til at folk så gjerne vil bli kjendis. Jeg tror nemlig ikke at alle har samme grunn.
Mange vilnok bli kjendis av den enkle grunn at de liker oppmerksomhet, de liker at det handler om dem. Andre tenker på pengene og livet de skal leve evig i luksus. Og for noen handler det om å finne en ny hverdag, en hverdag de tenker er bedre enn sin egen. Det handler om å finne et sted hvor gresset er grønnere og alle er lykkelige. Mange tenker at som kjendis blir nesten alle problemer borte. Men de glemmer at nye problemer oppstår.
Det er stor forskjell på å være glad i oppmerksomhet og å være PR-kåt. Selv vil jeg gjerne være festens midtpunkt, men ønsker helst ikke å være på forsiden av avisen.
Når man først har kommet seg inn i kjendisboblen er det nok vanskelig å komme seg ut. For meg er det rart at så mange vil inn i kjendislivet…
Q: Hva tror du? Hvorfor vil så mange bli kjendis?
Stikkord: berømmelse, kjendis
Postet i Debatt | 11 Kommentarer »
« Tidligere Poster
