-
SINGELREGLER
Jeg er ikke så god på å være singel, jeg synes faktisk det er litt slitsomt, særlig på byn! Jeg er ikke på utkikk etter kjæreste, samtidig så scanner jeg likevel kjøttmarkedet og har profil på datingnettsted. Det er da greit å sjekke ut hva som fins der ute. Men gutta! det finnes faktisk mennesker som går ut, med andre mål enn å få seg noe. Det bør man akseptere. Jeg skal gi dere noen tips på hvordan dere IKKE skal sjekke imorgen. Kjenner jeg Oslo rett vil jeg iløpet av natten treffe nok av dere som virkelig ikke får det til.
Jeg er ikke så begeistret for dating. Jeg får hvertfall litt klaus av å bruke det ordet, det høres så forpliktende ut. Hva skal man liksom si på disse datene? Og blir det ikke litt for iscenesatt? Nei, jeg foretrekker heller å bare møtes, ta en kaffe, en pils, se en film, helt uforpliktende og man trenger ikke kalle det noe.
Som sagt, jeg er en dårlig singler. Jeg skylder på at jeg er så fersk, og ikke alle reglene jeg “følger”;
- ingen smily’s i sms.
- aldri send sms når man vet mottakeren ikke kan eller ikke har interesse av å svare, med et sådan innhold at man forventer svar fort.
- menn skal ikke bruke hvite sokker, jeg snur så fort jeg ser de.
- overstadig beruselse finnes ikke sjarmerende.
- la noe bli igjen til fantasien.
- vær optimistisk, aldri en syter. – vær ærlig, men ikke kritisk.
- jeg blir sjeldent imponert, jeg får frysninger av folk som prøver for hardt.
- vær i følelsesmessig balanse.
- tro på deg selv.
- betal for dine egne drinker og din egen lunsj.Nå skal jeg snart på polet og kjøpe inn kveldens Cava som inntas med gode venner. Så bærer det videre til å vaske ut leiligheten til meg og exen. Skal bli godt å bli ferdig med alt det praktiske og heller møtes i godt selskap..
Postet i Singelliv | 8 Kommentarer »
-
HVIL IFRED!
Foto: CHRIZZZY.BLOGG.NO
Du var en vakker solstråle Christina. Du vil bli dypt savnet. Jeg gledet meg sånn til å se deg igjen på min neste trondheimstur.. Du var så altfor alfor ung til å bli revet bort på denne måten.. Det er så uvirkelig. Jeg håper vi vil sees igjen…
Stikkord: død, savn, sorg
Postet i Personlig | 12 Kommentarer » -
Nytt design?
Hola!
Nå er det så mye annet i livet som har blitt forandret at jeg tror jammen jeg trenger en forandring her inne og. Så er det noen der ute som vil hjelpe meg med ett nytt design?
Send meg en epost da vel: ine@glasskaar.com
Postet i Internettliv | 3 Kommentarer »
-
Er du ekte?
Jeg skrev om Karnevalsutskuddene for ikke så lenge siden. Hvordan mennesker som kler seg annerledes klager over at de ikke blir tatt seriøst eller blir sett rart på bare på grunn av klesvalg og image. Er man så annerledes bare fordi man av mange blir satt i bås ved første øyekast? Og hvorfor er det så viktig å vise verden at her er jeg? Og når man først skal «være seg selv», hvorfor kan man ikke da stå for det og la folk mene hva de vil?
Alt dette har fått meg til å tenke. Er man ekte fordi man tørr stå for det man mener og ikke tenker før man prater? Eller fordi man tørr stå frem som homofil eller RV’er? Er man ekte om man tør vise at man er troende? Eller hva om man avstår fra alkohol, fordi man synes det er teit å bli drita? Er man ekte om man kler seg slik man ønsker? Er man nødvendigvis ekte fordi man ønsker å skille seg ut? Eller fordi ens holdninger går imot fler av samfunnets normer? Eller er man ekte om meninger, stil, holdninger og personlighet er lik alle andres?
Hva om man ikke sier det man mener, tenker før man snakker og bryr seg om hva andre synes? Eller hva om man ikke er særlig troende og driter i å stemme ved valg fordi man ikke vet hvilket parti man skal velge? Hva om man går kledd som alle andre, store skjerf, støvletter og tights. Eller har hår som alle andre, tupert, flettet, rettet ut? Er man en kopi om man ikke skiller seg ut?
Jeg sier hva jeg mener, driter i om jeg blir ledd av. Jeg står for det jeg mener og har bein i nesa. Jeg stemmer ved valg. Jeg er ikke troende og jeg kan både drikke med måte og drikke meg drita, ikke fordi alle andre gjør det, det er jeg for gammel til. Jeg liker smaken og jeg nyter å ha det moro. Jeg kler meg slik jeg vil, men har ingen spesiell stil. Jeg bruker klær fra HM, Gina og andre kjente kjeder. Betyr det at jeg er en kopi? Det finnes jo tusen eksemplarer?
Jeg liker å være meg, jeg er langt fra den mest populære, men folk vet hvem jeg er. Jeg elsker store skjerf og har en forkjærlighet for sko, jeg elsker tights, både tuperer og fletter håret. Jeg bruker sminke og har både like og ulike meninger med folk jeg omgås. Jeg har lik og ulik stil, personligheten ligner noens, mens er frastøtende for andre. Hva er så jeg?Stikkord: annerledes, ekte, kopi, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 6 Kommentarer » -
En dag innhenter den oss alle.
Jeg liker ikke å være så personlig når det kommer til mine indre følelser. Jeg lukker meg som regel inne. Jeg er åpen om det meste annet, meninger, sex, venner, kjærester osv, og er ikke redd for hverken skrive om det eller ytre det til noen.
Alle har hemmeligheter sies det. Vel jeg har toppen tre som jeg har samlet opp gjennom livet, som jeg aldri har delt med noen. Den siste månenden har jeg skapt den fjerde, det gikk først opp for meg inatt.
Foto: JASONJASONNG. BLOGSPOT.COM
Jeg har hatt søvnløse netter, dårlig matlyst, jeg har hatt virus i kroppen i tre uker og jeg sliter med å bli frisk på grunn av livssituasjonen min. Jeg skrev for litt siden at jeg ikke var lei meg, det er ren løgn. Eller jeg har aldri løyet, jeg har bare ikke forstått det før nå. Jeg holder på å pakke siste rest etter mitt samboerforhold over 6 år, på fredag flytter jeg. Men jeg har så mange ubesvarte spørsmål jeg trenger svar på. Jeg klarer ikke begynne på nytt, med blanke ark og friskt sinn før jeg vet at det ikke har vært noen andre, hvorfor jeg har fått nedverdigende komentarer fra min ekskjæreste, hvorfor har han stengt meg ute fra livet sitt over lenger tid, hvorfor har han ikke hatt lyst på meg, hvorfor har han klaget over det meste jeg har gjort den siste tiden, hvorfor har han ikke møtt meg åpent sinn når vi har støtt på samlivsproblemer, hvorfor har han tatt meg forgitt, hvorfor hvorfor hvorfor?. Spørsmålene er mange og de blir bare fler og fler.
HodetMitt skildret så fint det omvendte av mine følelser i sin siste bloggpost. Jeg følte i natt bare for å løpe. Kle på meg joggeskoene og løpe uten mål og mening. Løpe med vinden i håret mens tankene bare flyr og verden er stille. At jeg er tankeløs og i øyeblikket. Alt jeg hører er hjertet mitt som slår hardere og jeg har aldri følt meg mer lettet. Livet er ikke alltid så fantastisk å leve.
Jeg har aldri hatt kjærlighetssorg. Jeg har vært heldig sånn, 26år uten noen form for sorg annet enn ved bortgang av familiemedlemmer. Jeg har vært frustrert og irritert og smådeppa men aldri følt at jeg har mistet noe dyrebart i form av mannfolk. Den følelsen har jeg nå. Det er en blanding av anger, hvorfor prøvde jeg ikke på en annen måte å få det å fungere? og en redsel, en redsel for å ha valgt feil, en redsel for å miste han for alltid, for tidlig, om det så bare er for å være venner. Det er forsent å tenke slik nå, hvorfor fikk jeg ikke disse tankene tideligere? Jeg vet han har ett øye til noen, allerede. Han har hatt det en stund. Jeg tror aldri han har gjort noe galt. Men har tankene hans vært kun hos henne det siste halve året? Har han med vilje påført meg usikkerhet, frustrasjon og ensomhet? Er alt han har gjort det siste halve året hans måte å komme ut av forholdet vårt på?
Jeg holder på å bli gal, hodet sprenges av spørsmål, minner, tanker, er det så lett å gå videre fra en man har elsket de siste 6årene?
En gang hadde jeg en samboer, en kjærestesamboer. På soverommet hadde vi skap fra gulv til tak, vi hadde en dobbeltseng, en PC og en TV på stua, der sto også en sofa og en lenestol. På veggen hang CD hylla med nærmere tusen CDer, i hyllene sto tegneserier og grøssere. Jeg husker ikke hva vi hadde på veggene, en stairway to heaven plakat kanskje? Jeg hadde et lite oppheng i batikk en liten periode, da lagde jeg en tøystykke med Dream Theater symbolet til han, det hang på veggen i gangen. Jeg er ikke spesielt begeistret for batikk eller Dream Theater.
Av musikk hørte jeg på L7, Led Zeppelin, Jetro Tull, Grateful Dead og gammel Black Sabbath, jeg likte noe jentepunkrock og mest 70 talls rock. Han likte åttitallet og gitarhelter, han kalte noe av musikken jeg likte å høre på som simpel. Jeg har prøvd å høre på den progmetallen han prakket på meg, men det når ikke inn noe sted, riffene krasjer i hverandre, det henger ikke sammen. Det høres ut som musikerne ikke ønsker å lage låter i det hele tatt, men vise hva de kan og gjerne alt på en gang.
På den tiden var Ozzy min store helt, jeg var tross alt fortsatt i tenårene, det henger litt igjen til tross for at all mystikken er borte og han er redusert til noe stakkarslig i likhet med alle andre gamle rockere.
Vi likte å gå på musikk- og tegneserieantikvariater, jeg likte Francois Gourmeon og Comes, jeg leste nesten bare franske og belgiske serier, jeg hadde ikke peiling på superhelter eller amerikansk action. Jeg aner ikke hva han likte.
En annen ting vi gjorde var å se mye på video, jeg husker nesten ingen av dem, de var ubetydelige og dårlige.
Men hvem var han? Jeg husker små ting, litt av hva vi gjorde, men ikke han, jeg klarer ikke å mane frem et bilde av hvordan han så ut en gang. Han hadde mørkt har så vidt jeg husker, han sparte det langt og farget det svart. Men ansiktet får jeg ikke frem.
(Jeg kom akkurat på at vi ble sammen på en Pink Floyd konsert, vi var veldig glad i Pink Floyd begge to)Han så stadig ned i bakken, jeg tror han var sint for ett eller annet, i hvert fall bannet han mye over små ting, han kunne bli rasende når noe på PCen ikke gikk som det skulle, han klaget fælt når han skulle ta oppvasken. Jeg lukket døren og tenkte på mitt, selv blir jeg ikke hissig når noe på PCen går galt, jeg pleier heller ikke å klage over oppvasken. Men jeg tror det slet, det må det ha gjort. Jeg lurer på om jeg sa i fra? Hva kranglet vi egentlig om? Ja hva pratet vi om i det hele tatt? Jeg klarer ikke å komme på en eneste samtale. Musikk og tegneserier kanskje? Jeg husker han likte The Crow, selv likte jeg Natural Born Killers. Jeg kan i grunn ikke huske om jeg brukte tid på å fortelle han meningene mine eller om jeg bare jattet med for fredens skyld, kanskje vi bare nøyde oss med å hakke på hverandre?
Men en ting er sikkert, jeg må ha kjedet meg. Jeg er ikke en jente som kjeder meg, jeg gjør ting, jeg er oppslukt i mine egne små ting, og når jeg tenker på det demrer det for meg at det hadde han ingen forståelse for, jeg tror det fornærmet han.
Jeg husker hva vi hørte på, hva vi leste, men ikke hans ansikt. Det er tomt, det er ikke noe der. Jeg tenker nesten aldri på det, verken positivt eller negativt. Han interesserer meg ikke, han kan ikke ha gjort det da heller, om jeg betydde noe for han vet jeg heller ikke.Så dro jeg, og glemte han helt, jeg ble en sosial jente og fikk venner, jeg ble overrasket da en gutt forelsket seg i meg, riktignok ikke en spesielt bra en, men det betydde litt for meg da, (jeg var fortsatt i slutten av tenårene)
Han ringte meg med jevne mellomrom, han skaffet seg mobiltelefon så jeg kunne ringe han. Jeg sa fra begynnelsen at jeg aldri kom til å ringe for det var for dyrt (dette er tross alt en stund siden), men han hørte ikke på meg. Han var mutt og stille i telefonen, hadde lite å snakke om og etterhvert gjorde jeg det meste for å unngå han og de langtrukne og kjedelige telefonene. En gang ringte han fornærmet og fortalte meg at han hadde solgt mobilen, det var aldri noen som ringte han. Den ”noen” var meg.
Jeg gjorde alt annet enn å fortelle at det var over og jeg har ingen dårlig samvittighet til tross for at det var en mildt sagt råtten måte å gjøre det slutt på.
Det slår tilbake, jeg ble selv dumpa på samme måte av en noen år senere, men kom fort over hanFor noen år siden var jeg på en Dimmu konsert, etterpå sto jeg utenfor Rockefeller og så på de svartkledde som kom ut, jeg var en av dem selv og så plutselig var han der, alene. Han stirret ned i bakken, det jeg så var en bitter og innesluttet person med tåpelige klær. Jeg hilste ikke, og jeg håper virkelig at jeg tok feil, at det var en annen.
Stikkord: kjærlighet, sorg
Postet i Personlig, Sex&Samliv&Kjønn | 20 Kommentarer » -
Karnevalsutskuddene!
De har svarte klær, svarte lange kjoler, de har smykker og er tungt sminket, noen går med slengbukser så vide at de snubler i dem, andre har så mange farger at folk snur seg og kræsjer på gata. Andre så mye dreads og hår at en gjerne må se en gang til. Det er mange kreative varianter, og mange former for utskudd. Dette er “karnevalsutskuddene” og deres ytre gjør definitivt ikke hverdagen enklere.
Men er disse menneskene annerledes? Som regel har ikke disse menneskene utrykket en tanke som går noe som helst i mot dagens normer, ikke noe ved dems adferd går i mot normene i samfunnet, ikke en eneste holdning. De er ikke det minste annerledes, bare utenpå.
Ikke misforstå, jeg mener ikke subkulturer kun består av mennesker som kler seg ut på fulltid, langt derifra, mange mennesker som har noe for seg. Både kreativt og politisk, i høyeste grad. Når en graver et stykke kan en virkelig finne mennesker som har gjort så mye absurd og vært borti så mye rart og er langt mer interessante enn gjennomsnittet.
Jeg forstår hvorfor folk har et slags behov for å skille seg ut. Men å kle seg kreativt/eventuelt følge subkulturens klisjémote er ikke et så stort opprør som enkelte liker å hevde, i mine øyne er det ikke opprør i det hele tatt, annet enn mot sine foreldre kanskje, og det burde man jo vokse fra på et tidspunkt.
Folk på gata gir vel faen, noen ler kanskje, sier noe, og kanskje en og annen blir forbannet fordi de er trangsynte og aldri har sett en freaker før. Men hva så? Jeg ser likevel ikke annet enn mennesker som er villige til å gå litt lenger enn resten for å fremstå som spesiell, ja de kaver rundt med bein og armer i løse lufta i håpet om å få seg en personlighet spør du meg.
I prinsippet er jeg for alt som bryter med vanlige tradisjoner og normer, og har man en personlig stil så for all del hold på den om det er viktig for en. Men enkelte ganger lurer jeg på; hvorfor gjør de det? Hvorfor er det så utrolig viktig for en å skille seg ut, være annerledes når en åpenbart ikke har en eneste ny tanke å komme med? Det koster faktisk en del. Det koster at en ikke får jobber eller blir generelt dårligere behandlet i samfunnet, for det skal ikke så mye til å for at en har liten troverdighet.
Er det virkelig verdt det? Jeg hadde i høyeste grad sett verdien i det når en har en viktig sak å kjempe for, men akk hvor sjeldent jeg faktisk møter noen av dem med et saklig standpunkt.
Jeg synes folk godt kan holde kjeft om hvordan det er å være annerledes eller sutre over at de blir dårligere behandlet av verden, for når det kommer til et stykke har de ikke peiling på hvordan det er virkelig å skille seg ut. For har de noen ganger inni sin egen gruppe mennesker eller utenfor utrykket en virkelig upopulær mening? Sloss de for en sak av betydning? Annet enn fåfengt ”å være seg sjøl”..
Det finnes faktisk mennesker som ikke har noe valg, de blir behandlet som dritt for å være født med det utseendet de har, ”feil” legning, folk er født uten armer og bein, eller med en mystisk diagnose ingen har hørt om.
Mennesker får verken jobber eller boliger fordi de har en mørkere hudfarge, folk blir hengt ut, satt i husarrest, fengsel eller kanskje drept for å ha egne meninger. Og det er nok av mennesker som kjemper livslange kamper hvor de risikerer alt for sin sak og noe de tror på.
Så da blir ”klynk klynk, jeg får ikke jobb fordi jeg er mann med langt hår og rare klær”, lite troverdig, dessuten er det bare selvrettferdig.
En må gjerne se ut som hva som helst for min del, jeg synes det bare er moro, men bare ikke sutre over det. Tar det knekken på en, så er det jo ikke annet enn å skifte. Og hold for all del kjeft om at verden ikke forstår en bare fordi en vifter rundt med religiøse symboler (en selv ikke forstår) og har et litt teit image. Det er tross alt bare klær vi prater om her.
Stikkord: anderledes, samfunn, skille seg ut
Postet i Debatt, Fra virkeligheten, Samfunn | 7 Kommentarer »
