http://liseliten.com/2010/02/22/er-det-egoistisk-a-ta-sitt-eget-liv/

Kom også på et passende sitat:

“It’s illogical, but I guess you could take a
vitamin in the morning, and commit suicide in the afternoon.”

Og som du sier, jeg tror heller ikke det handler om å ønske å dø, men at det er for vondt og vanskelig å leve.

Jeg har vært en lang og smertefull tid borte fra bloggen min. Jeg har rett og slett ikke hatt noe å si. Skrivesperre.

Jeg husker så godt en dag jeg kom hjem fra skolen for tre år siden. Min aller beste venninne var på besøk hos meg noen uker. Jeg visste at hun hadde det vanskelig. Men den dagen forandret alt seg. Jeg åpnet ytterdøren og der lå hun….
…mange tanker gikk fort i hodet mitt da. Det ble sykehus og psykiatri i etterkant.. hun prøvde å ta selvmord i MIN leilighet. Feigt? Jaaaaaaaa….
Jeg har slitt mye med dette. Noe så egoistisk … jeg forstår det IKKE…….
For hun ville ikke ta livet sitt, hun ville bare ha hjelp.

Det er veldig vanskelig å forstå slikt:(

Jeg tenker ofte at jeg ikke skjønner meningen med livet etter alt jeg har vært igjennom, jeg kan skrive på bloggen at no er jeg drit lei og orker ikke mer. Men det er lang distanse fra mine oppgitte følelser til selvmordstanker. Men det er vanskelig for utenforstående og vite hvor den barrieren går.

Klem !!!!

Jeg trur i grunn at det ikke er egoistisk i det hele tatt. Er personen så ustabil at det går ut over andre, og ønsker det, skal jeg ikke nekte at dette er et alternativ for den personen det gjelder. Vi pårørende vil nok tenke at dette er egoistisk pga det personen etterlater. Men er det bedre med savn eller med smerte som den pårørende lager? (at det da går ut over pårørende)

Selvfølgelig ønsker jeg at ingen gjør dette, men dette blir jo et valg som alt annet. Det er noen personen selv burde tenke godt igjennom. Jeg vil jo ikke at folk skal dø pga smerter, når det finnes hjelp.
Men det er i mange tilfeller, er det faktisk ikke alle som får hjelp. Jeg kjenner ei som drev med selvskading og hadde skikkelig psykiske problemer, hun fikk ikke hjelp. Noe som er synd.

Jeg trur at hvis Norge hadde hatt mer hjelp å tilby i slike situasjoner, hadde det vært mindre selvmord og andre type skader på seg selv.

Sent from my iPhone 4G

men jeg er her nå. en ting er selvfølgelig tanken på familie og venner, skyldfølelsen, tanken på den sorgen jeg selv ville følt dersom noen så nær meg hadde gjort noe slikt. en annen ting er trangen til å bare se hvordan det går. vite slutten av filmen, om du vil.

å gi opp på den måten ville vært.. under min verdighet. hvis du skjønner. sålangt er det så verdt det at jeg ikke har ord en gang, og jeg er etterhvert blitt virkelig redd for å dø – aller mest på grunn av alt jeg ville gått glipp av, alle de herlige menneskene jeg ville mistet, alle mulighetene. klisjé, klisjé, klisjé, men det er sant.

…nå åpnet jeg meg veldig her, men ja. hehe.

Og jeg er veldig enig med deg! Jeg tror noen mennesker trenger sanneheten innimellom, ikke bare rulsing rundt grøten og medlidende ord fra munner som sier det de ønsker å høre!