GLASSKÅR » SELVUTSLETTELSE?

SELVUTSLETTELSE?

27 July 2010

En selvutslettelse er fraskrivelse fra alt ansvar, et jevnt over ønske om å ikke eksistere, i slike øyeblikk finnes ikke verden lenger, alt som betyr noe, er egen elendighet. Kanskje angsten har nådd den grensen hvor en ikke lenger vet om annet enn egen pine, at man rett og slett ikke er i stand til annet enn å kverne på sine egne traumer. Og angsten, er brutal, den skal ikke undervurderes, den kan lamme hele kroppen. Det som skjer i hodet, kan gjøre hver muskel i kroppen ubevegelig, det kan gjøre en fysisk ute av stand til å røre på seg. Sånne utslag får meg til å lure på om evnen til selvutslettelse hos et menneske er sterkere enn alt det positive. Menneskehjernen, er så utrolig fascinerende.

Foto: TOSOMMERFUGLE.BLOGSPOT.COM

Men om et menneske kan bli lam på grunn av angst, kan hjernen få hjertet til å stoppe?

I noen få korte sekunder lurte jeg på hvorfor man skulle frata et menneske retten til å ende sin elendighet? Slike tanker burde jeg ikke en gang skrive ned. Ingen har selv valgt sin eksistens, men bare ved å være har vi forpliktelser. Vi har mennesker rundt oss, de bryr seg, skal man virkelig overføre sin elendighet til dem ved å kutte pulsåren?

Jeg mener at selvmord er en av de mest egoistiske handlingene en kan begå.

Men likevel har jeg ingenting å si, jeg vet ikke hvordan det er å leve med slike tanker, jeg vet ikke en gang om jeg klarer å sette meg inn i det. Og noen ganger lurer jeg på om ønske om å dø egentlig er så fullstendig hos enkelte som det kan virke. Hvorfor forteller de om det i så fall? Det er så motstridende, samtidig som de ønsker å forsvinne, lager de planer, og snakker om neste ferie. Jeg tror ikke det er døden de virkelig ønsker. Og ønsker man virkelig det når man tar den dramatiske avgjørelsen og hopper foran et tog? Tenker man at alt stopper der? Eller går det videre? Menneskene som stimler rundt, begravelsen, alle reaksjonene, at de havner i sentrum, at de vil bli husket, om det så bare er i ren sympati, eller den totale anger. Altså det motsatte, de ønsker ikke å gjøre slutt på sin eksistens, men at noen legger merke til den.

Foto: ONIONMAG.NO

Jeg har i grunn ikke tenkt så mye på dette, men det jeg egentlig lurer på, er hvordan man skal forholde seg til sånt? Om noen forteller meg at de ikke vil leve, tror jeg rett og slett ikke på dem. Jeg ser bare det store ropet om hjelpt og jeg kan ikke gjøre noe, for jeg aner ikke hva. Jeg har heller ikke muligheten til å være med på den ondartede tankekvernen enkelte mennesker kjører. Ikke tror jeg det har noe for seg heller. Kanskje det er jeg som er den store egoisten her? Men jeg er jo ikke profesjonell.

Men om noen ber meg ut på kino eller øl, da er jeg med, om det letter noe som helst, er usikkert, men det er sånn jeg fungerer.

Personlig, Samfunn / angst, depresjon, egoisme, selvmord / kommentarer [22]

vargas12 — July 27, 2010 @ 9:22 am
Flott men alvorlig innlegg. Godt å se at du er her igjen.Selvmord løser bare problemet for seg selv, det er å stikke av. Den feigeste og mest egoistiske handling et menneske kan gjøre. Men det finnes destruktive tanker i menneskehjernen som får folk til å ta både eget og andres liv, så lett som bare det.
Skulle ønske jeg kunne få tatt en øl med deg, du er et interesant menneske;)

V
GLASSKÅR — July 27, 2010 @ 9:23 am
@ vargas12: hehe! Jeg er drit spennende!
dejavu — July 27, 2010 @ 10:26 am
Jeg kan jo bare snakke for meg selv her, jeg også.
Når noen snakker om selvmord som en egoistisk handling blir jeg både provosert og lei meg. Mennesker som sliter med dødslengsel og den forferdelsen det er å ikke kunne holde ut i egen kropp skal ikke behøve å bære den ekstra byrden av å være egoist også, synes jeg. Det handler slett ikke om å være egoistisk eller ikke; når man finner livet uutholdelig er det gjerne ikke noe annet som betyr noe enn å få smerten til å ende på et vis. Kall det en gen-feil, sykdom (selv har jeg borderline-sykdommen, som også kalles “selvmordssykdommen” – jeg har ikke satt meg inn i nøyaktige prosenter her, men de sier at om du overlever til du er 30 som borderliner, så overlever du:P), hva som helst – men det er så altfor ekte og livsomfattende for den som er “håp-løs”.

Siden jeg var bitteliten har jeg lengtet etter døden. I en tiårsperiode hadde jeg hyppige selvmordsforsøk. Hva stoppet meg de gangene? Jeg aner ikke. Jeg ville bare vekk, sove. Men kanskje var det et lite snev av nysgjerrighet på fremtiden, et håp, som stoppet meg, kanskje var det frykt for hva som ville skje meg, eller kanskje var det tanken på de etterlatte, vemmelsen mot å være egoist. Men det ordet skaper som sagt avsky hos meg. For hvem skal man leve for, om man ikke er i stand til å leve for seg selv? Ofte er det godt for både “offeret” og pårørende å få slippe, når hovedpersonens eneste ønske er å få dø. Det er slitsomt å leve slik, for de pårørende også. Spør f.eks. mine. Klart de hadde blitt knust om jeg forvant den gangen, men de ble knust av redselen for det også.

Som voksen har jeg jo nå tatt et valg om å leve så lenge jeg får lov. Det stopper meg ikke fra å lengte. Det stopper meg heller ikke fra å planlegge neste sydentur, arrangere fester, bli forelsket eller kjøpe nye klær.

Teamet er så mye mer nyansert og komplisert enn man skulle tro.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville fram til her, hadde bare lyst til å legge igjen en respons.
GLASSKÅR — July 27, 2010 @ 10:45 am
@ dejavu: Hei og takk for flott respons. Jeg mener ikke å provosere, selvom man kan finne enkelte av mine utsagn provoserende. Som sagt så vet jeg lite om emnet, jeg lider hverken av det ene eller det andre og er sånn sett heldig..

Det finnes ikke noe fasitsvar på noe, og jeg ville kanskje stile meg anderledes til ting om jeg hadde følt det på kropp og sinn. Jeg ser at det kan være godt å slippe, jeg ser at man fortjener å velge selv.

Som jeg skrev i innlegget: “I noen få korte sekunder lurte jeg på hvorfor man skulle frata et menneske retten til å ende sin elendighet? Slike tanker burde jeg ikke en gang skrive ned. Ingen har selv valgt sin eksistens, men bare ved å være har vi forpliktelser. Vi har mennesker rundt oss, de bryr seg, skal man virkelig overføre sin elendighet til dem ved å kutte pulsåren?

Og jeg ser at det er mer nyansert enn min viten… Men hva med de etterlatte, hva med smerten de påkjenner seg, hva med de som aldri kommer seg ut i arbeid igjen fordi de fant sønnen/broren/dattra hvem det skulle være hengende fra bjelken. Er det rett at de skal få ødelagt livet sitt.. Det er på denne måten jeg mener det blir egoistisk…
Stine K. — July 27, 2010 @ 11:01 am
Jeg kjenner folk som har vært på nippet til å ta seg selv av dage. (Hell, jeg har vært faretruende nær den fjellskrenten sjøl i min ungdom.)

På en side er det en egoistisk handling, med tanke på de etterlatte. På en annen side… er det alt annen enn en egoistisk handling nettopp på grunn av de etterlatte; Den som begår selvmord KAN ha vært så psykisk ustabil og ødelagt at det har gått utover folk rundt personen uansett.

Satt veldig på spissen kan selvmordet være en win-win situasjon i så måte – personen som har det så jævlig at han/hun ikke orker å leve mer (etter å ha forsøkt all tenkelig form for terapi, innleggelse på psykiatrisk sykehus, you name it) får endelig “fri” …og det gjør også de menneskene rundt ham/henne, de som må trå til, hjelpe, støtte, forsøke – uten at det egentlig blir så veldig mye bedre.

Det er et tveegga sverd det der. Og for oss utenforstående kan det være veldig vanskelig å forholde seg til en person som har det så vondt med seg selv at han/hun rett og slett ikke makter å leve lenger. Har man ikke vært der selv, er det veldig vanskelig å relatere til tankene og følelsene.
GLASSKÅR — July 27, 2010 @ 11:10 am
@ Stine K: Kjære Stine, godt å høre du fortsatt er her. Det finnes alltid unntak og gråsoner. Både mennesker som har blitt diagnositisert psykisk syk og de som ikke har blitt det enda. Mange av disse har prøvd og fått all mulig tenkelig hjelp. Men det fins også de som ikke har det. Selvfølgelig er tapperheten beundringsverdig verdig. Det er et tøft valg å velge å ikke leve lenger. Men jeg mener også at det finnes noen som gir opp for lett, nettopp fordi de ikke har søkt hjelp (og ja, å søke hjelp er tøft for mange, men ikke noe nederlag) Dessverre er det tilfeller der de etterlatte ante fred og ingen fare… Og her kan man igjen diskutere oppmerksomhetsevnen til enkelte, men andre igjen gjør alt for å skjule hvordan de egentlig har det og plutselig er de ikke der lenger, det som er igjen er minnene, skyldfølelse og uvitenhet…
dejavu — July 27, 2010 @ 11:11 am
Jeg synes det er flott at du har en så variert og samfunnsengasjert blogg, og er klar over at tanken ikke var å provosere, men å ytre dine tanker rundt temaet! :) Og derfra grep jeg tråden og ytret mine, siden jeg har erfaring fra en litt annen synsvinkel.

“Men hva med de etterlatte, hva med smerten de påkjenner seg, hva med de som aldri kommer seg ut i arbeid igjen fordi de fant sønnen/broren/dattra hvem det skulle være hengende fra bjelken. Er det rett at de skal få ødelagt livet sitt.. Det er på denne måten jeg mener det blir egoistisk?”

Her skjønner jeg godt hva du mener. Selv om jeg ikke synes selvmord i seg selv kan beskrives som en egoistisk handling, så finnes det bedre måter å avslutte sitt liv på enn på måter som forårsaker store traumer for de etterlatte. (Oi, nå føler jeg at jeg muligens hisser på meg noen og enhver…men det får briste eller bære!) Det er klart at det å finne sine kjære slik vil være et sjokk og en sjels-ødeleggende opplevelse, og det er synd om selvmords-utøvere (skulle ønske jeg greide å formulere meg så det ikke hørtes ut som en slags sport…) ikke er i stand til å se hva de gjør med sine kjære ved å utsette dem for en slik handling. Når man ser på det slik, så forstår jeg også godt at selvmord kan oppfattes egoistisk, ja tilogmed ondskapsfullt! Jeg unner selvklart ikke noen et slikt sjokk, men mener fortsatt at i en situasjon med intens dødslengsel ikke tenker klart, heller enn å oppføre seg egoistisk.

Vondt tema – og jeg går litt i surr her!
GLASSKÅR — July 27, 2010 @ 11:19 am
@ dejavu: Jeg synes du ordlegger deg fint jeg :)
Det høres kanskje dobbeltmoralsk ut det jeg sier nå, men jeg er faktisk for aktiv dødshjelp.. Der utfallet likevel blir døden, men man kan få slippe før. Jeg tenker da ikke bare på dødelige sykdommer – der du skal tilbringe dager, uker eller år i en sykeseng og vente på å få gi slipp. Men også når det kommer til psykisk syke der alt mulig er prøvd og det selvfølgelig kan dokumenteres (på en eller annen måte) at personen er ved sine fulle fem og virkelig ønsker å gi slipp. (Hvordan dette skulle latt seg gjøre vet jeg ikke, men tenk helt hypotetisk – at det var et slikt system). På denne måten vil både pårørende og “pasienten” (for å bruke det ordet) gjøre dette sammen, man vil få en forståelse, svar på sine spørsmål og tilogmed kanskje sitte igjen med en god følelse sammen med savnet og minnene..
dejavu — July 27, 2010 @ 11:33 am
GLASSKÅR:

Jeg har vært inne på tanken, selv om den selvsagt er helt absurd. Fra et logisk synspunkt er vel jeg også for, men fra et personlig åndelig synspunkt blir det feil. Her er jeg selv rimelig dobbeltmoralsk!

Absolutt enig i at det ville lette byrden for pårørende!
mellomlinjene — July 27, 2010 @ 12:12 pm
Min bestevenninne tok livet sitt. Smerten jeg satt igjen med var og er ubeskrivelig. Men hun reddet mitt liv. Jeg forstod at jeg ikke kan utsette mine nærmeste for noe slikt. Allikevel har jeg aldri sett på henne som egoistisk. Hun hviler i fred. Smerten hun bar var for stor.

Skulle hun lide for at jeg ikke skulle ha det vondt da? Hmm.. Da er det jo jeg som er egoistisk.

Antar at dette kun kan forståes av de som har følt saken fra begge sider.

Et bra og engasjerende innlegg som gir rom for ettertanke!:)
GLASSKÅR — July 27, 2010 @ 12:18 pm
@ mellomlinjene: Kondolerer så mye. Det er nok ikke lett å forstå nei – og jeg stiller spørsmål ved meg selv, om det er jeg som er egoist oppi det hele.. Egoisme er kanskje et feil valg av ord – men jeg har ikke noe mildere alternativ som jeg kan komme på som kan beskrive det like godt..
Helene — July 27, 2010 @ 2:54 pm
Jeg stiller meg både her og der i dette spørsmålet, og føler heller ikke jeg har evne til å “svare” på noe.
Men fint innlegg, Glasskår. Det må jeg si.
Heidi — July 27, 2010 @ 4:07 pm
Sv: Jo, og lige så! Jeg de som måtte lese bloggen min der ute er nemlig ikke fan av hverken interiørbilder eller outfits, jeg prøver å underholde med skriving. Men jeg liker å laste opp bildene for å se utviklingen og derfor har jeg opprettet en annen blogg (www.heidiroenning.blogg.no) men den er ganske så elendige og jeg tror den har meg selv som eneste leser! Du må selvfølgelig ta deg en titt om du ønsker:)

Og jeg er veldig enig med deg! Jeg tror noen mennesker trenger sanneheten innimellom, ikke bare rulsing rundt grøten og medlidende ord fra munner som sier det de ønsker å høre!
eigenarta — July 27, 2010 @ 10:55 pm
før, i en tid da det skjedde en hel del forferdelige ting rundt meg og mot meg, tenkte jeg av og til at det hadde vært lettere å bare forsvinne fra alt. bare fraskrive seg alt det vonde ansvaret noen urettmessig hadde lagt på mine seksten år gamle skuldre.

men jeg er her nå. en ting er selvfølgelig tanken på familie og venner, skyldfølelsen, tanken på den sorgen jeg selv ville følt dersom noen så nær meg hadde gjort noe slikt. en annen ting er trangen til å bare se hvordan det går. vite slutten av filmen, om du vil.

å gi opp på den måten ville vært.. under min verdighet. hvis du skjønner. sålangt er det så verdt det at jeg ikke har ord en gang, og jeg er etterhvert blitt virkelig redd for å dø – aller mest på grunn av alt jeg ville gått glipp av, alle de herlige menneskene jeg ville mistet, alle mulighetene. klisjé, klisjé, klisjé, men det er sant.

…nå åpnet jeg meg veldig her, men ja. hehe.
ZX1400 owner — July 28, 2010 @ 7:41 am
Why god allows this sort of thing to continue is a mystery.

Sent from my iPhone 4G
kari — July 28, 2010 @ 8:33 am
Selvmord gjør meg forbannet.. Greit man slipper sine egne problemer, men hva med de som sitter igjen? Barn? Ektefelle? Søsken? Foreldre? osv… Nei huff.. Orker ikke en gang å begynne å tenke på det en gang ;P
Line — July 29, 2010 @ 11:04 am
Utrolig spennende innlegg. Slike alvorlige saker er mer spennende enn hva folk har på seg (selv om det er bra inspirasjon), og hva de spiser osv..

Jeg trur i grunn at det ikke er egoistisk i det hele tatt. Er personen så ustabil at det går ut over andre, og ønsker det, skal jeg ikke nekte at dette er et alternativ for den personen det gjelder. Vi pårørende vil nok tenke at dette er egoistisk pga det personen etterlater. Men er det bedre med savn eller med smerte som den pårørende lager? (at det da går ut over pårørende)

Selvfølgelig ønsker jeg at ingen gjør dette, men dette blir jo et valg som alt annet. Det er noen personen selv burde tenke godt igjennom. Jeg vil jo ikke at folk skal dø pga smerter, når det finnes hjelp.
Men det er i mange tilfeller, er det faktisk ikke alle som får hjelp. Jeg kjenner ei som drev med selvskading og hadde skikkelig psykiske problemer, hun fikk ikke hjelp. Noe som er synd.

Jeg trur at hvis Norge hadde hatt mer hjelp å tilby i slike situasjoner, hadde det vært mindre selvmord og andre type skader på seg selv.
charl8 — July 29, 2010 @ 5:12 pm
Jeg har ingen mulighet for å svare på hva som kan være rett å galt når det kommer til selvmord. Det er jo bedre at folk ikke lider hvis dem bærer på noe veldig tungt noe og hvis folk ikke kan hjelpe. Men det er vanskelig uansett!! :/
Offeret — July 30, 2010 @ 2:47 pm
Hei.

Jeg har vært en lang og smertefull tid borte fra bloggen min. Jeg har rett og slett ikke hatt noe å si. Skrivesperre.

Jeg husker så godt en dag jeg kom hjem fra skolen for tre år siden. Min aller beste venninne var på besøk hos meg noen uker. Jeg visste at hun hadde det vanskelig. Men den dagen forandret alt seg. Jeg åpnet ytterdøren og der lå hun….
…mange tanker gikk fort i hodet mitt da. Det ble sykehus og psykiatri i etterkant.. hun prøvde å ta selvmord i MIN leilighet. Feigt? Jaaaaaaaa….
Jeg har slitt mye med dette. Noe så egoistisk … jeg forstår det IKKE…….
For hun ville ikke ta livet sitt, hun ville bare ha hjelp.

Det er veldig vanskelig å forstå slikt:(

Jeg tenker ofte at jeg ikke skjønner meningen med livet etter alt jeg har vært igjennom, jeg kan skrive på bloggen at no er jeg drit lei og orker ikke mer. Men det er lang distanse fra mine oppgitte følelser til selvmordstanker. Men det er vanskelig for utenforstående og vite hvor den barrieren går.

Klem !!!!
Janne-Kristin — July 30, 2010 @ 3:54 pm
Slike tanker er vanskelig å finne en fasit på. Det finnes jo så mange grunner. Men jeg tror at de som forteller dette til andre egentlig ønsker hjelp. De har ikke gitt helt opp. Men når man er så langt nede er man veldig egosentrisk, og tror at det beste for hele omverdenen er å forsvinne. Skumle tanker…
vargas12 — July 31, 2010 @ 4:02 pm
Til info!
http://www.vargas12.com/2010/07/mine-favoritt-bloggere/
Håper at du snart er innom;)
liseliten — August 2, 2010 @ 2:34 pm
Dette er et vanskelig og sårt tema. Tenkte tipse deg om et innlegg jeg har hatt tidligere om dette, er det egoistisk å ta sitt eget liv. Veldig mange tilbakemeldinger fra andre.

http://liseliten.com/2010/02/22/er-det-egoistisk-a-ta-sitt-eget-liv/

Kom også på et passende sitat:

“It’s illogical, but I guess you could take a
vitamin in the morning, and commit suicide in the afternoon.”

Og som du sier, jeg tror heller ikke det handler om å ønske å dø, men at det er for vondt og vanskelig å leve.