KONKURANSEINSTINKT

Skrevet av GLASSKÅR - 24. Jun, 2010 - 2 Kommentarer »

Alle sier hele tiden at det er slik verden er og at det er best å tilpasse seg og forholde seg til det, ellers vil man aldri klare seg. Jeg hører det så ofte at det er kvalmende, jeg forstår at det er en frase de ikke helt vet hva innebærer. Jeg forstår også at de med argumenter som at “alt er en konkurranse” tror de har lov til å overkjøre og oppføre seg som drittsekker mot andre.

Foto: PHOTOSIGHT.ORG

Selv synes jeg det er viktig å bli flink, men ikke bare det, en må fremstille det en kan på en god måte, lage riktig innpakning og på den måten gjøre det lett tilgjengelig for mennesker, slik at en kan nå flest mulig. Om det er det som er hensikten da naturligvis. For hva mennesker legger i “å klare seg” er jo selvfølgelig veldig varierende, men jeg får inntrykk at mange mener at det innebærer og ha det materielt sett bra og ha noe å gjøre som holder livet i gang og ikke dreper en fullstendig

Det er det samme hva det gjelder eller i hvilken sammenheng, men jeg jobber ofte med å gjøre mine meninger og holdninger forståelige for andre. Det er ikke alltid så lett og det er ikke alltid jeg får det til. Jeg har forstått at enkle ord fungerer, lette underholdende historier, jeg vet at forskjellige mennesker vil ta forskjellige poeng, at noen vil trekke konklusjoner eller dra ut meninger som overhode ikke er formulert, kanskje fordi jeg var uklar, lagde plass til det, eller at de rett og slett tenker på en helt annen måte enn meg. Jeg har mer enn en gang opplevd at noen har begynt å argumentere mot noe de har antatt at jeg har ment, at de selv har trukket konklusjoner om meg eller mine meninger som de mener jeg må klargjøre.

Alt i alt handler det om å være tydelig og folkelig nok, fengende, men også på flere lag, noe som også kan appellere til flere. Bruke sin personlighet, alle sine særpreg på godt og ondt, bruke hver minste lille ting man har laget og skapt, ta frem myter og eventyr en fikk fortalt når en var liten, bruke samtaler, høre på andre uten å avbryte for mye, kanskje noen har noe å tilføre selvom de “kommer fra en annen planet”? lese bøker og se mest mulig, men ikke minst, være aktiv og flink til å sortere ut sine kilder, være kritisk til alt. Og det er ofte slik at mennesker som har vært igjennom mye har mest å komme med, om de bare får komme til ordet blant alle de brautende som har lært seg oppskriften med fin innpakning uten å ha så mye å formidle. Er man helt tom for ideer, er det stort sett bare å bruke virkemidler som sex, dop og vold, fungerer alltid, jeg lover. For min del fungerer det best om de har en interessant vinkling, men det er absolutt ingen nødvendighet om man har kommersielle interesser.

Jeg føler at jeg kan noe av dette, å vinne en konkurranse har jeg aldri hatt som mål, ikke før,

Jeg har aldri kommet til den konklusjon at jeg ikke kan, at jeg rett og slett er middelmådig dårlig og ikke forstår det eller ikke eier talent, det har i så fall ikke vart så lenge om gangen. Når noe jeg lager eller gjør ikke er bra nok, vet jeg med meg selv at jeg kunne ha gjort det bedre, jeg vet at hvis jeg jobber mer, vil det alltid bli bra, i noen tilfeller må jeg jobbe veldig mye, og hvis det absolutt ikke går, finner jeg på en ny vri.

Det er så mye jeg ikke kan. Jeg vet for eksempel at jeg ikke har så bra stemme, den er ikke hva man kaller fager, men hvem har i grunn fager stemme? Bob Dylan har jo gjort en karriere. Nå skal ikke jeg gjøre karriere innen sang, det holder å synge med den stemmen jeg har til konserter å slik når ikke så mange hører meg likevel.

I går innså jeg at det går an å jobbe dag og natt med en ting, uten at resultatet blir bra nok, jeg innså også at jeg ikke likte å ”bare” være blant de beste, jeg ville være best. Men den skled inn rett foran meg i siste liten, så gjennomført og veldig bra, jeg nedverdiget meg til og med til å sammenligne, mitt ble sjuskete og middelmådig, svakhetene ble tydelige og jeg irriterte meg grenseløst over at jeg ikke hadde sett det før.

Sånn kan det gå. Nei, jeg tror nok ikke jeg er noen dårlig taper, jeg vet når jeg er slått. Og jeg savner virkelig å bare sitte ute med en kald øl uten å tenke på noe som helst, jeg ønsker meg tilbake den ”slacker” holdning som jeg dyrket så grundig og gjennomført. Jeg vil ikke sitte med skuldrene heist opp til under ørene resten av livet.

Stikkord: konkurranse, kunnskap
Postet i Personlig | 2 Kommentarer »