PINLIGE ØYEBLIKK!

Skrevet av GLASSKÅR - 16. Jun, 2010 - 6 Kommentarer »

Noen ganger får jeg sånne øyeblikk, ting jeg ikke vil tenke på, saker jeg vil glemme dukker ufrivillig opp, det er helt tilfeldig hva som bringer det frem. Det er stygge hendelser, pinligheter jeg helst vil glemme, ting jeg ønsker ikke har skjedd, noe jeg ikke orker å tenke på. Det kan være noe som skjedde sist sommer, eller små ting fra videregående, noe som skjedde i fylla, kanskje noe jeg har gjort med eller mot en person eller ting jeg har sagt som har blitt misforstått.

Foto: FETTNERD.ORG

Jeg har en rekke pinlige øyeblikk lagret i min erindring. Når hukommelsen uoppfordret bringer opp slike hendelser, kan jeg fordype meg i det, krympe meg og bli liten, forsøke å presse det bort, lete ivrig og febrilsk etter avsporing, gripe fatt i første enkle lille ord som måtte få meg til å assosiere videre og la hendelsene forbli glemt i mørket, slik at de igjen kan dukke opp og spøke i upassende øyeblikk.

Men hva er det jeg har gjort, eller utsatt meg selv for, som gjør at jeg reagerer på en slik måte hver gang de kryper opp mot overflaten? Og hvorfor bryr jeg meg? Jeg klarer ikke å la være, det slår uventet ned, jeg tror det er god gammeldags skamfølelse. Om jeg har gjort noe som går utover mine oppfatninger av hva som ter seg eller ikke, vil det slå tilbake, det har ingenting å si om det er noe ”alle vet” eller ikke. Det er skyldfølelsen som brer seg og tar overtaket i korte små tidsrom.

Det er ingen nytelse i disse øyeblikk, men jeg føler en slags tilfredstillelse i det øyeblikket jeg faktisk klarer å si det høyt, fortelle det videre, så kan jeg le av det, ironisere, skape avstand og gjøre det ubetydelig.

Sammen med venninner kan vi grave frem det verste som vi gremmer oss over, vi kan forsøke og overgå hverandre. Det er morsomt helt til noen sier; ”oi, gjorde du virkelig det?” og det blir stille. Men enda så vemmelig det høres ut, liker jeg disse morbide former for samtaler, det er en merkelig form for åpenhet jeg opplever sjeldent, om brudd i vennskapet skulle skje, vil ikke ordene komme videre, en kan ikke si noe uten å rippe opp i egne ting.

Men alt kommer ikke frem, alle holder sitt tilbake, det er begrenset hvor langt ned i grumset man egentlig vil grave sammen med andre.

Det er også så forskjellig hva mennesker finner ubehagelig, hva noen beskriver som veldig pinlig, er noe jeg ikke ville reagert på i det hele tatt. Eller omvendt, hva et menneske skryter av, hva en person sier om seg selv for å fremstå som spennende og interessant, kan gi helt motsatt effekt, og alt jeg ser er en stakkarslig, pinlig og skjendet person.

Og selvsagt har tanken slått meg, hva om jeg skriver det ned, hva om jeg lar andre lese det? Vil jeg virkelig meg selv så vondt? Eller, kanskje noen ville tenke, er det ikke egentlig nok av det skrevet ned her fra før kanskje?

Men nei, jeg har så vidt rørt en liten overflate og i det øyeblikket jeg skulle glemme at jeg er et menneske, at det er meg selv jeg bretter ut og ikke en eller annen oppdiktet person, og at det kanskje kan sitte et og annet individ der ute som leser, er jeg ille ute. Slik åpenhet ville bare blitt flaut og grusom. Men jeg vakler gjerne litt i grensesonen.

Stikkord: pinlighet, skam
Postet i Fra virkeligheten, Personlig | 6 Kommentarer »